Psykolog@Instagram: Klisjéer eller viktig formidling?

– Kjøleskapmagnetpsykologi er det ordet som dukker opp for meg. Eller sånne skilt som folk liker å ha på veggen, vet du, sier psykolog og førstelektor Guro Øiestad lattermildt.

– «Du er god nok som du er», «Carpe diem», «Smil til verden, så smiler verden til deg», «Husk at i enhver krise bor det muligheter» … Det er den opplevelsen jeg får av mye av dette, i hvert fall det man ser når man scroller nedover. Jeg synes det minner litt om en sånn kjøleskapmagnetvegg med klisjefylte ordtak.

Øiestad understreker at hun kommenterer instagramkontoene som fenomen, og at hun ikke uttaler seg om enkeltkontoer.

– Selv bruker jeg minimalt med tid på sosiale medier, og har bare en sovende Instagramkonto. Derfor kan jeg heller ikke kommentere de konkrete kontoene. Det er formidlingsformen som Instagram inviterer til jeg er litt skeptisk til. Jeg er redd det oppstår en motsetning mellom det faglige utgangspunktet og de sosiale medienes grunnleggende mål om å oppnå mest mulig likerklikk. Jeg tror det kan være vanskelig å ivareta fagforankringen og etikken innenfor et sånt medium.

Hun legger til:

– Men det er også spennende om man klarer det, og noen klarer det på måter som skaper bra fagformidling.

For flere norske instagrampsykologer blitt hedret av psykologforeningen for god fagformidling. Kanskje går det an å ha både korte og lange tanker i hodet samtidig? Skal psykologene overlate Instagram til influensere uten faglig bakgrunn, eller er det bedre om de er tilstede – om det så blir med noen vel forenklede innlegg?

les også

Etterlyser svanemerking av apper for psykisk helse

Psykolog eller influenser?

Jeg måtte spørre flere fagfolk om psykologkontoene før jeg fikk napp hos Øiestad.

– Hvorfor er det slik, tror du?

– Man er muligens litt redd for å tråkke sterke krefter i tiden på tærne, eller kanskje man bare ikke gidder? Da jeg gikk inn som jurymedlem for Psykologforeningens formidlingspris i fjor, var jeg opptatt av at den ikke må bli en Instagrampris. Som komitémedlem er jeg selvsagt opptatt av å belønne formidlere som når ut bredt, men den faglige dybden i det man formidler er minst like viktig. Og bare så det er sagt – jeg mener at de som har fått Åse Gruda Skard prisen for formidling på sosiale medier fortjener sin pris. Vi som deler ut prisen må se etter formidlere som er så tungt faglig forankra at de ikke lar seg trekke med og oppslukes av populærkulturelle trender.

Hun mener det er viktig at fagpersoner tenker nøye over bakgrunnen for formidlingsvalgene sine. Spør seg hva slags regler de til enhver tid retter seg etter. Kommer dette fra faget, eller er jeg på vei inn i en annen slags malstrøm nå?

– På Instagram er det jo om å gjøre å være populær, og få stadig flere følgere og mer oppmerksomhet. Da lurer jeg på om man kan bli fristet til å tenke mer som en influenser enn en fagperson? Vi vil jo ha såkalt impact som fagpersoner, men en influenser kan være hvem som helst som blir lyttet til fordi folk synes hun eller han er kul. Trekkes man mot å poste noe for å bli mer populær, har man kanskje konvertert fra å være psykolog til å bli influenser.

les også

Test av apper for psykisk helse

– Når en psykolog uttaler seg om noe, blir det fort veldig tungtveiende. «Hun er jo psykolog, så da må det jo være sånn som hun sier», tenker mange. Kan man komme i skade for å misbruke tittelen og faget til å være med på forenklende trender?

– Dette er jo noe jeg som psykolog og spaltist må spørre meg selv om også, og kanskje omfatter skepsisen min egen formidling også, selv om jeg aldri poster noe på sosiale medier, sier Øiestad.

– Må møte folk der de er

Svein Øverland har vært tilstede i media som psykolog i en årrekke. Han har hatt faste spalter i Adressaavisa og Aftenposten, og til og med et eget tv-program på Trønder-TV.

– Da jeg var ung psykolog, var det jo sånn at psykologer ikke skulle uttale seg til media I det hele tatt. Første gang jeg var ordentlig i media var på Skavlan, så dette er jo lenge siden, men da opplevde jeg to ting. Jeg fikk høre fra en del folk at det ikke passet seg at en psykolog var på Skavlan og prøvde å være morsom – samtidig som jeg opplevde at mange tok meg mer seriøst fordi jeg hadde vært på tv, smiler han.

– Motivasjonen for formidlingen min er å møte folk der de er. Søren Kierkegaard sa jo det allerde på begynnelsen av 1800-tallet at all hjelpekunst begynner med å møte den annen der han er. Og i dag er jo det på sosiale medier.

Øverland understreker at han i utgangspunktet heier på alle psykologer som er der ute i folkeopplysningens tjeneste.

– Men da jeg skrev mine spalter, merket jeg etterhvert at det var vanskelig å komme på noe smart å si hver gang. Med det høye produksjonstempoet og forventningene som er i sosiale medier, hvor man må si noe sensasjonelt eller provosere for å få oppmerksomhet og holde på følgere, så vil jeg tenke at det er enda vanskeligere å finne den balansen. Det er liksom begrenset hvor mye fornuftig man kan si på så kort tid, reflekterer han.  

«Du er bare helt awesome!»

Et viktig poeng for Øiestad er at fagfolk må ha en klar bevissthet rundt når de trekker på fag og når de bare videreformidler strømninger i populærkulturen.

– En sånn strømning som er stor nå, er å kjenne etter hvordan man til enver tid har det. Ofte i så stor grad at man lar være å ta hensyn til andre og lar være å følge opp ting man har forpliktelse og ansvar for. Klart det er viktig å ta vare på seg selv, men hverdagen og livet krever også at man kan strekke seg.

– Også har du dette budskapet en hører fra alle kanter for tiden, om at du er god nok som du er. «Du er helt awsome, wonderful, amazing som du er, du trenger ikke gjøre noen ting anderledes!». I én situasjon kan det selvsagt være en fin og støttende ting å høre, men når det blir lagt fram som en kjensgjerning, kan det bli en overdrivelse i narsissistisk retning, advarer hun.

– Og samtidig som vi alle er så fantastiske, så må vi huske å elske alle feilene våre, for alle gjør jo feil, og vi må ikke være perfeksjonistiske! Så har man ivaretatt den, liksom. Så enkelt er det jo ikke, og sånne utsagn blir jeg litt svett i øra av. Er det ikke sånn, da, at instagramscrolling liksom skal gi oss godfølelsen og bekrefte oss – ikke utfordre? spør hun.

Hvor mye kan vi egentlig kjenne etter?

– Mange av disse innleggene hvor man oppfordrer til å legge merke til følelser eller å motsette seg selvkritikk kan man finne belegg for innenfor for eksempel affektteori og tilknytningspsykologi. Er det ikke det faglig nok, da?

– Nei, det kan bli ubalansert, og dermed også fattig som faglig refleksjon. Selv om utsagnet kanskje har en kime av noe faglig i seg, så hjelper det ikke om det ikke balanseres mot andre perspektiver. Og noe som er sant i en situasjon, behøver jo ikke være det i en annen. Og noen ganger er flere ting sant på en gang.

Hun forteller at dette med å lære seg å kjenne etter hva man føler er et godt eksempel.

– Ja, jeg mener jo også at følelser er viktig, men når man legger det fram som at du alltid må lytte til følelsene dine, så er ikke det nødvendigvis rett, blant annet fordi følelser kan feilsignalisere. Det stemmer jo heller ikke at du aldri skal sette andres behov fremfor dine egne, selv om du føler deg sliten akkurat da. Det kan fungere forenklende. Og narssismedyrkende.

Hun utdyper:

– Jakten på likerklikk, følgere og delinger som sosiale medier legger opp til, kan gjøre at vi snakker opp en side av saken mer enn det vi burde.

Forer narsissisten i oss

På et overordnet plan, mener Øiestad, er den generelle tonen i de sosiale mediene såpass overdrevet og ensporet at det kan fore den usikre narsissisten i folk.

– Og jeg lurer litt på om ikke psykologkontoene også lett kan trekkes inn i den malstrømmen. Hele greia med sosiale medier er jo at vi gjerne vil bli sett og hørt. Og på sosiale medier er det liksom lov å skryte hemningsløst av seg selv. Her har man fripass til å være litt barnslig, smiler hun.

– Det er lett å bli dratt inn i dette, også for seriøse fagfolk. Samtidig som sosiale medier er nyttig for deling av nyttige ting, så kan alle blir forført inn i det litt selvhenførende – «Se på meg, så flink jeg er, nå har jeg skrevet dette», eller «nå er jeg på denne herlige ferien». Å vise seg frem for andre hele tiden, og hele tiden følge med på hvordan man blir sett i alt og intet, det er stressende, særlig for barn og unge som er under utvikling.

Blir fort bare pjatt

Svein Øverland peker på et paradoks som rammer alle psykologfaglige formidlere. Han mener viktige fagetiske hensyn kan gjøre det utfordrende for psykologer i media å komme med gode, nyanserte råd.

– Råd som er veldig treffsikre for noen, kan jo være helt fatale for andre. Dermed ender man kanskje opp med å gi veldig generelle råd. I verste tilfelle blir det pjatt. Okei, du må smile for å bli glad – trenger vi psykologer for å fortelle oss det, liksom? Sånt kan jo undergrave seriøsiteten i psykologien.

les også Øverlands egen spalte her:

Spør psykologen: Er det angst eller bare nervøsitet?

«Takk for rådet om skilsmisse, liksom»

– Får man for eksempel tilsendt et spørsmål fra noen, kan man kjenne at her ville jeg gitt et helt konkret råd det hadde vært tipp topp å sende direkte til den personen det gjelder, men så skal jo dette leses av mange andre som kan mistolke og tro at det personlige rådet også gjelder dem. Taushetsplikten gjør det også ulovlig å dele detaljert informasjon.

Dette var en av grunnene til at Øverland meldte seg av alle sosiale medier for en stund siden, forklarer han. – Jeg kunne for eksempel skrive en twittermelding om at det var bedre å ta et alvorlig valg tidlig enn å vente på avgjørelse, eller noe i den dur, og da kunne folk sende meldinger og si takk for at du sa det, for jeg har tenkt på om jeg skal skille meg.

Troverdighet hos målgruppen

– Og folk er vel også forskjellige med tanke på hvem de lytter til?   

– Skal du påvirke folk, så må du ha troverdighet. Jeg skrev en bok om selvskading for mange år siden. Den solgte godt til å være en fagbok, men det var ikke så mange tretten år gamle jenter som kjøpte den, for å si det sånn. Men så skrev jeg bok sammen med Ingeborg Senneset og Lise Hetland (Med blodsmak i munnen, red. anm), og den nådde jo målgruppa mye bedre fordi de to har en høyere troverdighet der enn meg.

Tilsvarende vil @psykologpappa treffe en annen gruppe enn for eksempel Sophie Elise, mener Øverland.

– Det fine er jo at formidlere i sosiale medier har en spesifikk gruppe som de retter seg mot, hvor de har en høy troverdighet.

Trenger fagfolk på Instagram også

Henrik Wiman er mannen bak Sveriges største psykologkonto @psykologenhenrik.

– Alt helsepersonell, inkludert oss psykologer, bør stille høyere krav til oss selv når vi uttrykker oss på sosiale medier. Det etiske prinsippet «Do no harm», er overordnet, og da er det klart at innlegg kan bli mer overfladiske og mindre spissede enn man kunne ønske.

Han har likevel landet på at det er greit at det er sånn.

– For hvis du som formidler kommer i kontakt med folk gjennom et sånt innlegg, så kan du bidra til at de oppsøker mer nyttig og nyansert informasjon i andre fora, som terapi, forelesninger og bøker.

Vi må også huske at det er svært få som oppsøker sosiale medier for å få dyptgripende verktøy til å endre sin mentale helse, mener han. De fleste av oss er der bare for å bli minnet på ting de har glemt, som «Husk på at trening er bra for deg» eller for å få litt ny innsikt som at «Det er greit å si nei». Han ser på sosiale medier som en inspirasjonskilde som hjelper oss å finne mer utdypende kunnskap andre steder.

– Jeg tror mange psykologer tenker for mye på alle eventualiteter og konsekvenser. Og det synd om vi lar det stoppe oss fra å prøve å hjelpe.

Wiman mener vi må ha tillit til at voksne mennesker tar ansvar når det gjelder deres egen psykiske helse. Vi kan gi dem verktøyene, men de må selv avgjøre om det er relevant for dem, er hans innstilling.

– Sosiale medier er fulle av lekfolk som snakker om psykisk helse, ofte på en måte som virkelig kan være farlig. Jeg har for eksempel sett en stor svensk helseprofil si at safran er like bra som antidepressiva. Folk vil ikke slutte å bruke sosiale medier. Spørsmålet er bare om vi psykologer ønsker å være med på å forme hvilken informasjon de forbruker.

---

Mentalt Perspektiv har ikke fått svar fra Maria «psykt deg» Abrahamsen.
Johanne «psykolog med sovepose» Refstad ønsket ikke å svare.

---

PS: Svein Øverland er psykologen bak spalten «Spør psykologen» på MentaltPerspektiv.no

---

Skrevet med støtte fra Fritt Ord.