Hvordan vet jeg om det er angst eller bare nervøsitet?

Hvordan vet man egentlig forskjellen på nervøsitet og angst i sosiale sammenhenger? Jeg kan bli så nervøs at jeg nesten ikke klarer å smile eller si noe, mens andre ganger er jeg den som driver samtalen. Og vi hører mye om verktøy og at man ikke skal unngå situasjoner, men jeg opplever ofte at verktøyene går på forberedelser. Og dette er jo noe som kan dukke opp plutselig og svært uventet. Hvis man plutselig er i en situasjon der man er tilnærmet lammet, er det vanskelig å sette av tid til å kikke i verktøykassa, eller i det hele tatt komme på at den er der, så hva gjør man da?
Hilsen Morten (43)

Det er helt vanlig å være nervøs i enkelte sosiale sammenhenger. Angst er det først dersom nervøsiteten er så sterk at du helt unngår sosiale situasjoner eller fører til at du ikke fungerer i skole eller jobb.

I tillegg er det flere typer angst. Generalisert angst viser seg ved at du går med en vedvarende angst som gjør at du nesten hele tiden føler deg sliten. Panikkangst kommer som plutselig anfall med en samtidig følelse av at du kan besvime. Hjertet kan slå så fort at det lett kan forveksles med et hjerteinfarkt. Ved sosial angst er nervøsiteten kun koblet til sosiale situasjoner – særlig der det er mange ukjente personer eller der du opplever at du skal prestere noe. I situasjoner der du er trygg på folka rundt deg, er det vanligvis ikke et problem. Men selv da, kan det snu brått dersom det skjer noe uventet, eller dersom angst-tankene plutselig festner grepet. Da snur det på sekunder. Fra smil og latter til lammende redsel.

Det er riktig at unngåelse gjør ting verre. Det gjelder både «vanlig nervøsitet» og angst. Det gjelder vel alle ting? Man blir ikke god verken på ski eller matematikk om man gir opp for raskt. Å unngå det vanskelige er å belønne angsten.

Å unngå det vanskelige er å belønne angsten.

Svein Øverland

Samtidig er det veldig forståelig at man vil bort fra det ubehagelige. Angst er helt forferdelig. Det er noe kvalitativt annerledes enn den nervøsiteten vi andre av og til kjenner på. Selv om du ganger nervøsitet med hundre, er angst noe annet enn stress, allmenne bekymringer og nervøsitet. Det er derfor jeg er så ufattelig imponert over at folk med angst ikke gir opp. Selv å gå til psykolog er tøft for dem, fordi det jo innebærer å snakke om angsten når man helst bare vil holde seg hjemme og borte fra andre. Bare tanken på å sitte på et venterom og vente på psykologen er en prøvelse for mange.

Jeg er så ufattelig imponert over at folk med angst ikke gir opp.

Svein Øverland

Å forberede seg på angst kan være både positivt og negativt. Negativt fordi det lett kan bli en form for unngåelse der du ikke gjør ting uten å ha forberedt det i detalj og i dagevis. Det kan tappe deg for energi og derfor paradoksalt gjøre at du har mindre krefter dersom angsten kommer.

Det kan derimot være positivt dersom forberedelsen handler å trene på ferdigheter for takle angsten dersom den kommer.

Stadige «Tenk hvis»-tanker kan slite deg ut. Det er så mye fælt som kan hende, men vanligvis skjer «tenk hvis»-tankene sjelden. God forberedelse kan derimot gi økt kontroll dersom du heller tenker «Dersom så»-tanker: «Dersom jeg jeg ikke klarer å si noe, så smiler jeg heller og nikker vennlig». «Dersom jeg blir svimmel, så sier jeg at jeg er litt svimmel og setter meg på nærmeste stol». «Dersom jeg rødmer, så unnskylder jeg meg og går for å hente et glass vann».

Jeg snakket med en sjef for et IT-selskap med panikkangst en gang. Han var redd for å få anfall når han holdt taler for de ansatte. Så han begynte talene med «Som noen av dere vet, har jeg panikkangst, så om jeg får et anfall kommer jeg til å sette meg på scenekanten, så får dere trene på tålmodigheten deres mens vi venter på at anfallet går over». Alle lo. Og alle forsto at han var en tøff fyr.

Så hva gjør du? Forbered deg gjerne og bruk gjerne teknikker, men pass på at det ikke blir til unngåelsesatferd. Og minn deg selv på du har større utfordringer i sosiale sammenhenger enn andre, men at det betyr at du er tøff som ikke lar det ødelegge deg. Selv om ikke alle rundt deg har forutsetninger for å forstå det, så vet du det.

Hilsen Svein