– En større tiltro til pasienten hadde vært fint

les også:

Når behandlingen ikke virker lenger – palliativ psykiatri

Jeg mener palliativ psykiatri allerede har blitt praktisert i lang tid, uten at man har kalt det ved dets rette navn.

Jeg mener at pasienter med tunge psykiatriske diagnoser som i årevis blir henvist til støttesamtaler, uten tilbud om fysisk trening, nøkler til nye sosiale nettverk, eller meningsfull aktivitet generelt, i praksis får palliasjon.

Ved nå å kalle det palliativ psykiatri, risikerer vi å fjerne håpet for disse pasientene ytterligere. Vi kan risikere å forsterke sykeliggjøringen av naturlige traumereaksjoner som allerede skjer i stort omfang. Ved å henvise til palliativ behandling, tar legen ytterligere eierskap til pasientens skjebne som et oppgitt tilfelle. Særlig fordi det nå har blitt psykiaterens rett å nekte henvisning til psykolog eller annen behandling, når pasienten har vært i spesialisthelsetjenesten.

Jeg undrer meg over om leger som foreslår en styrking av palliativ behandling av sterkt psykisk lidende overhodet snakker med rådende psykologer som jobber med disse menneskene. Jeg har alltid opplevd det å skulle gi opp kurasjon av dyp psykisk lidelse som ganske uvitenskapelig.

Det er heller ikke umulig at mange av lidelsene til pasientene det er snakk om, kommer av altfor langvarig bruk av sterke nevroleptika. Jeg tror at traumer og vonde følelser kan kapsle seg inn og hope seg opp når kroppen blir så dempet. Ikke minst gir medisinene synlige tegn på kroppen som igjen fører til stigma, og dårlig behandling, også i helsevesenet. Nye traumer legger seg oppå gamle. Og så skal vi ikke få mulighet til å bearbeide dem en gang, sorgene skal bare lindres … Og hva menes med lindring? Mer medisin?

Som medlem av Foreningen mot psykisk vold, har jeg lært at traumer etter vold setter spor, men også at hjernen er plastisk. Vi må alltid tro på potensialet i terapi. Palliasjon fratar pasienten troen på, og håpet om dette.

Mange med tunge psykiatriske diagnoser står i relasjoner preget av psykisk vold.
Jeg tror at leger som kan nok om vold, dens konsekvenser, tør å ta stilling og våger å stå på samme side som pasienten, ikke får den samme trangen til å gi opp.

En større tiltro til pasienten hadde vært fint!

les også:

Klar for å skrote schizofrenibegrepet

Mange av diagnosene vi bruker er utdaterte

Jeg mener at mange av diagnosene som fortsatt brukes er utdaterte, og bare skaper unødvendig mye lidelse på toppen av de vonde følelsene pasienten allerede strir med. Ingen diagnose burde være til hinder for å jobbe i dypene av seg selv. Man burde alltid motiveres til å utvikle seg og bli frisk!

Det skal også sies at jeg hadde ressursene og støtten rundt meg for å oppsøke privat psykolog to korte perioder i alle disse årene jeg ventet på den rette henvisningen. Jeg har hatt noen privilegier, og jeg har utnyttet dem til å komme et sterkere posisjon til å si hva jeg mener, samt styrke meg selv. Jeg har også snakket med mennesker som har jobbet med livssyn og tro, for å finne håp. Jeg vil tro at det store flertallet ikke har de samme mulighetene som jeg har hatt.

Jeg tror det Malkomsen etterlyser, på mange måter allerede har fantes, nemlig på enkelte av langtidsavdelingene før i tiden. Man hadde hester som gresset og kunne leies, frisør som kunne få deg til å føle deg vel oppi alt, eplehager, parkanlegg, naturstier, vidt utsyn og prester tilgjengelig for sjelesorg, samtalegrupper, turer, ulike former for terapi. Og alt sammen skjermet fra bylarm og resten av samfunnet.

For noen utvalgte heldige innebar opphold på slike steder heller ingen medisiner. Vi kjenner eksempler på mennesker for hvem fred og ro, kontakt og verdighet, og det å bli sett for sitt potensial og talent ble avgjørende, i stedet for medisiner. Mennesker kom fullt tilbake, selvfølgelig uten den varige hjerneskaden som det skremmes om. Det koster å behandle mennesker som mennesker. Det koster massevis av tid også.

Hvorfor brukte ikke psykiaterne makten sin til å stoppe nedbyggingen av de store psykiatriske sykehusene? Er det ikke litt sent at man først nå ser det økende behovet for palliativ pleie av dypt ensomme mennesker, som reformene har skapt?

Bedre enn klassisk palliativ behandling hadde det vært å opprette livsvarige bemannede, kollektive botilbud, med aktiviteter som fulgte folks egne interesser, turer i naturen, mulighet for felles måltider, osv. Der folk visste at de var trygge og kunne være sosiale, dag til dag. Psykolog Arnhild Lauveng undersøkte noe liknende i sin doktoravhandling. Jeg tror også mennesker med tunge psykiske lidelser må få full anledning til å snakke ut om traumene sine, og også traumer påført gjennom tvang og maktbruk i psykiatrien. Den enorme sorgen over de enorme livstapene må kunne deles fullt og helt. Alle plagene ved medisinbruken må også kunne deles, og bør registreres i større grad.

Jeg ønsker Malkomsen masse lykke til med det palliative tilbudet, og håper det også innebærer trygg, langsom, hyperbolsk seponering av medisiner, og at tilbudet har nok ressurser til at folk kan bytte til bedre og lettere medikamenter uten at de må være alene under den enormt vanskelige overgangen. Langsom, hyperbolsk seponering har alle rett til å lære fra dag én. Mye forskning viser at for brå nedtrapping kan føre til ny psykose.

Jeg tror vi har for lite forskning på alternativer til medisin ved første gangs psykose. Selv tror jeg på kontakt, dyp omsorg, langvarig kontakt og oppfølging av en trygg hjelper, og ikke minst fysisk trening sammen med andre. Jeg bygger dette på egen erfaring, samt på tekster jeg har lest av psykiaterne Trond Velken og Trond Aarre, blant andre.

les også

Trond Aarre: Er det psykiatri eller hverdagsfaenskap?

---