Angst: Hvor går grensen mellom å unngå og å tilpasse seg?

Til psykologen,
Jeg har fått diagnosen generalisert angst og så har jeg panikkangst innimellom. Og sosial angst. Det er kanskje ikke helt uvanlig at de henger sammen? Uansett betyr det at mange situasjoner er ganske slitsomme. På jobb er jeg veldig stressa når jeg skal holde en presentasjon, såpass at jeg kjenner det fysisk, med puls og stemme som forandrer seg og litt sånn skjelving rundt munnen. Det er egentlig ganske heftig. Av og til kjenner jeg det privat og. Hvis jeg skal møte mange eller noen jeg er litt usikker på. Da koster det mye å gå ut den kvelden og treffe andre. Trening kan også være en arena som utløser angst, men som regel nyter jeg det og jeg har det alltid bedre etterpå. Jeg har forstått at man for all del ikke må unngå det man er redd for, for da blir angsten verre.

Men samtidig er det grenser for hvor mye jeg hele tiden orker å utsette meg selv for, både på jobb og i privatlivet.

Nå har jeg tenkt på å finne meg en jobb med litt færre presentasjoner og store møter. Men blir det å unngå det jeg er redd for, og vil angsten da bli verre? Eller kan jeg «få lov til» å velge jobb etter personligheten min, som ikke er veldig utadvendt og som setter pris på å få jobbe litt for meg selv også og ikke hele tiden sammen med andre?

Hvor går grensen mellom unngåelse og tilpasning? Er det noen advarselstegn jeg skal se etter om jeg trekker meg for langt tilbake?
Lars (52)

Til Lars,

Jeg har aldri hatt angst. Men jeg vet at angsten i alle dens grusomme former er en fæl fiende. Angsten skremmer og terroriserer, og prøver å få deg til å tro at du ikke har noen sjanse til å vinne om du kjemper imot. Det er derfor jeg alltid blir imponert over folk som deg som likevel tar opp kampen. Eller for å være mer presis: som analyserer fienden for å vurdere hvordan du best kan vinne over en formidabel fiende.

For det er riktig som du sier at unngåelse ofte forsterker angsten. Det er litt som når man blir mobbet på skolen og du forsøker å snike deg forbi eller si minst mulig for at de andre ikke skal le av deg. Det er forståelig, og kanskje virker det av og til, men det fungerer ikke i lengden. På den annen side er det sjelden smart å kjøre full frontal attack mot mobberne. Også det kan gjøre vondt verre.

Uansett om det er angst eller annet du skal overvinne, er første steg å utforske problemet. Du har tydeligvis allerede begynt med det. Du forteller at trening er noe som noen ganger fungerer, andre ganger ikke. Ettersom du har sosial angst er det rimelig å tro at det handler om tidspunktet du trener på, med andre ord om det er mange eller få som trener når du er der. Men samtidig har du panikkangst som gjør at det kan være umulig å forutsi når angsten kommer, Jeg vil likevel anbefale deg å utforske det mer. Er visse typer folk særlig triggende? For eksempel menn på din egen alder, eller kvinner? Og er det de samme eller andre triggerne både på trening og sosialt?

Målet med å utforske på denne måten er ikke at du skal finne ut hvorfor du har angst. Jeg har hatt mange pasienter som aldri har funnet ut hvorfor de har et problem, men likevel har blitt kvitt det. Og tilsvarende har jeg møtt mange pasienter som vet hvorfor de har fått problemet, men likevel ikke har kommet videre. Målet er at du gjennom å aktivt utforske problemet, lærer mer om det, og dermed hvor du skal begynne.

For, som du selv så godt sier det, det er grenser for hvor mye du skal utsette deg for. Som ellers i livet handler det om å velge hvilke kamper man tar. Det er selvsagt en teit sammenligning, men jeg har faktisk lært en del om meg selv gjennom å prøve å lære italiensk. Det er trygt å bruke en språk-app, men målet er selvsagt å snakke med en italiener i Italia. Likevel snakker jeg ofte engelsk i Italia. Da unngår jeg å dumme meg ut, men det blir ikke mye læring av det heller. På den annen side ville det vært tåpelig av meg å forsøke å forelese på italiensk på en psykologkonferanse i Italia. Løsningen er å finne en passe vanskelig situasjon. Så kan jeg forberede meg og minne meg selv på at om jeg glemmer noen ord, så lærer jeg av det, og kan prøve igjen seinere.

På samme måter som det er ulike typer angst, er det også ulike grader av angst. I utforskningsfasen er målet å kartlegge fienden, litt på samme måte som ukrainerne spionerer og tester ut forsvarsevnen til russerne ved fronten. I tillegg er det ofte nyttig å lære seg noen avspennings- eller mindfulnessteknikker. Ikke fordi at det vil fjerne angsten, men for at det vil dempe angsten når du oppsøker den. Det beste er å gjøre en spesifikk og kort øvelse hver dag slik at du behersker den godt eller til og med automatiserer den. I tillegg kan du forsterke effekten med å koble teknikken til en håndbevegelse eller et ord. Det gjør at du i beste fall etter hvert kan fremkalle effekten bare med å gjøre håndbevegelsen eller ordet når du trenger det. Igjen, det er en teit sammenligning, men jeg har selv en slik håndbevegelse jeg bruker når jeg skal forelese (på norsk) eller skal snakke italiensk.

Når du har funnet ut hvilke angst-situasjoner som du aktivt oppsøker, betyr det at du velger bort andre. Ofte er det tilstrekkelig å bare velge en situasjon og gjerne en som har vanskeliggrad på 20 av 100 «angstpoeng». Husk å belønne deg selv med selv-ros eller noe annet som gjør det tydelig for deg at du har vunnet en seier. En liten seier er uansett en seier, og det motvirker angstens endeløse forsøk på å overbevise deg om at motstand er nytteløst. Angsten prøver å få deg til å tro at det er du som er problemet. Men det er ikke noe feil med deg, det er angsten som er problemet.

Så ja, – du har lov til å velge en jobb som gjør det lettere for deg. Og ja, – det er smart å ta hensyn til personligheten din. Men det kan være lurt å undersøke mulighetene du har i nåværende jobb før du skifter jobb. Selv om jeg forstår at du ønsker å finne en jobb med færre presentasjoner i store grupper, kan du kanskje utforske kortere presentasjoner for mindre grupper i din nåværende jobb? Kanskje vil en godt forberedt tjue minutters PowerPoint-presentasjon via teams der folk får beskjed om at spørsmål besvares i ettertid, ha under 30 «angst-poeng»? Jeg vet ikke, men det er noe du kan finne ut selv om du vil.

Det jeg vet, og det merker jeg tydelig gjennom ordene dine, er at du besitter en kraftig kombinasjon av nysgjerrighet på egne muligheter og viljen som kreves for å ta tak i ting. Jeg som ikke har hatt angst, blir alltid dypt imponert når jeg merker det i folk. Dessverre legger ikke folk med angst merke til det selv. De ser ikke styrken sin nettopp fordi angsten hindrer dem i det.

Du spør om hva som er varselstegn på at angsten får overtaket. Svaret er at unngåelse er naturlig, men at det bør være et varselstegn dersom unngåelsen tar helt over og du mister troen på at det er verdt å kjempe tilbake. Dessverre skjer det noen ganger, men jeg tror ikke at det skjer med deg.

Hilsen Svein

---