Til psykologen: Hvordan trøster jeg andre best?

Når jeg skal trøste noen, enten det er en voksen kompis som går gjennom et samlivsbrudd eller har en konflikt på jobb eller barnet mitt som har kranglet med noen i barnehagen, har jeg alltid gjort sånn mine foreldre gjorde med meg. Det kommer liksom av seg selv og virker som den naturlige måten å trøste noen på. Jeg sier det går over, det er ikke så farlig, tenk på noe annet, det går bedre neste gang, opp igjen, og så forsøker jeg liksom å argumentere mot det den som er trist forteller meg, ved å fortelle ham hvorfor dette ikke er så farlig, og å foreslå løsninger. Men jeg har lagt merke til at det virker som om det nesten har motsatt effekt? Da begynner den andre å forklare meg hvorfor det faktisk er så ille som han sier, og vi graver oss liksom lengre og lengre ned i det. En gang prøvde jeg noe annet – mest fordi jeg var litt trøtt den dagen… Men jeg endte med å bare lytte og å si at det han fortalte faktisk hørtes ganske kjipt ut. Og da var det akkurat som om kameraten min lysnet og ble lettet. Etter det har jeg tenkt over hva som hjelper meg i øyeblikket når jeg er lei meg eller sint, og jeg tror at det er å bli forstått, ikke å bli møtt med motargumenter eller løsninger. Kan dette stemme? Finnes det en bedre måt å trøste noen på enn vi lærte av foreldrene våre? Men kan man da risikere å trøste og forstå for mye så det bare blir verre?
Hilsen Lars (44)

Til Lars,

Jeg blir alltid glad når jeg møter personer som tør å ta tak i ting som er vanskelig. De fleste gjør nemlig ikke det. De fleste av oss unngår det som er vanskelig eller lar være å bry oss om andre. Vi jatter med folk selv om vi er grunnleggende uenige i hva de sier, – og vi gir bedrevitende råd uten å sette oss ordentlig inn i hvordan den andre egentlig har der. Så honnør til deg for at du faktisk bryr deg, og for at du ønsker å bli en bedre trøster!

Å gi råd er ikke feil i seg selv. Dersom du vet hvordan ting skal gjøres, er det fint å dele kunnskapen med andre. Og dersom folk vet at du kan noe smart eller er kjenner deg som en klok person, vil ofte folk be deg om råd nettopp av den grunn. Men slik er det sjelden når det gjelder personlige eller psykologiske problemer. Det finnes ingen fasit på problemer i parforhold eller på hvordan man skal takle problemer på jobben.

Å gi råd er lettere enn å tåle følelser

Alle som har opplevd noe trist, vet dette. I beste fall oppleves forsøk på gode råd som velment, men mislykket trøst. I verste fall oppleves det som bedrevitersk babbel. Heldigvis forstår den som trenger trøst som regel at den som gir gode råd i det minste prøver å hjelpe. Jeg husker en gang jeg var veldig trist. Min datter som da var fire år, merket det og kom bort til meg. Hun hadde en rød kjærlighet på pinne i munnen. Hun tok den ut av munnen og holdt den ut mot meg. «Værsågod pappa, du kan få den». Det gjorde godt selv om jeg ikke liker sukkertøy. Problemene mine forsvant ikke, men kjærligheten hjalp.

Den vanligste årsaken til at folk flest gir råd heller enn kjærlighet, er at de ikke vet hva de skal gjøre. Når en venn har det vondt, får vi også vondt. Når en venn ikke vet hva hen skal gjøre, så vet ikke vi heller hva vi skal gjøre. Da blir vi litt paniske og snakker mye uten at ordene er gode. Så kaster vi heller tusen råd mot den som har det vondt fordi råd er håndgripelige og lettere å beskrive enn vonde følelser.

Så hva kan man heller gjøre?

Sett av tid

For det første må du sette av god tid. Når man er trist, går tiden saktere. Når man er trist, er ofte tankene som gjørme. Det tar tid å finne følelsene og det tar enda lengre tid å finne ordene på de vonde følelsene. For min egen del må jeg innrømme at jeg ofte derfor blir utålmodig når jeg skal trøste og ordene kommer ut som sirup. «Kom igjen da!» sier jeg ofte inni meg. Eller jeg kjenner på et behov for å dra ordene ut av personen eller fullføre setningene for personen. Så om du kjenner på irritasjon eller lignende, så velkommen i klubben, men prøv å la ting få ta den tiden de trenger.

I tillegg blir ofte pausene mellom setningene lange. Også det kan være krevende. Mange synes det er ubehagelig med taushet når man er sammen med andre. Minn deg på at det er helt vanlig slike situasjoner, og at det å snakke ofte er overvurdert.

God tid uten uten ord er like mye verdt som tusen råd.

Vær også oppmerksom på tonefallet ditt når du først snakker. Mange vet at «non-verbal kommunikasjon», altså kroppsspråk, er viktig. For eksempel er det viktig å tenke over hvor nært du sitter den som du trøster og om det er naturlig å gi hen en klem eller lignende. Men mange glemmer at «paraverbalitet», – tonefall og hvordan du bruker stemmen, er like viktig. Prøv å bruke en stemme som inngir kraft og optimisme heller enn en «stakkars deg»-stemme. Mange trøster en voksen venn med samme type stemme og tonefall som når man trøster et barn. Det blir fort kleint for både den som trøster og blir trøstet.

Ikke gi råd ubedt

Når du etter en (god) stund er sikker på at den du vil trøste forstår at du prøver å være der for hen, kan du komme med råd dersom du har noen. Men regelen er: gi kun råd dersom hen ber deg om råd, eller dersom du spør «vil du ha et råd?» og hen sier ja. Da er den som trøster klar for råd, og vil derfor med større sannsynlighet faktisk prøve rådet ditt i etterkant av samtalen. Det hjelper dessuten på troverdigheten til både rådet og til deg dersom du kan vise til at du selv hadde hjelp av rådet den gang du var i en lignende situasjon.

Det kan alltid bli verre …

Du spør også om man kan risikere å trøste og forstå for mye så det bare blir verre. Ofte fleiper jeg med pasientene mine når de sier «at nå kan ting i hvert fall ikke bli verre». Joda, ting kan alltid bli verre. Vi har ingen garanti for det. Men det er bedre å gjøre noe enn å ikke gjøre noe, og bedre å gjøre noe gjennomtenkt enn noe ikke-gjennomtenkt». Når det gjelder trøsting, tror jeg den største risikoen at man pøser på med gode råd som uansett ikke blir fulgt og på en måte som gjør at den som trøster bare føler seg mislykket etterpå. Det er dessverre ganske vanlig.

Noen personer kommer aldri videre fra trøstingen til å begynne å ta tak i ting. De blir fanget i en gjørme av selvmedlidenhet og blir sittende fast. Men selv i slike situasjoner vil ikke råd ha noen effekt.

Takk for at du stilte et godt spørsmål, Lars. Du ba om råd, derfor fikk du noen 😉
Jeg håper de kan være til nytte – både for deg og mange andre som jeg vet lurer på det samme.

Hilsen Svein Øverland

---