Ufrivillig fravær: Skolelos kan vise vei tilbake

Opptil 60 000 barn og unge i Norge klarer ikke å gå på skolen. Skolelosene kan være svaret, men de etterlyser bedre registrering og ikke minst: flere ansatte ut i skolene.

Oppdatert 13.12.2023 kl 19.00

Det er en onsdag morgen et sted på Sørlandet. I dag har pappa klart å få ham til å stå opp og kle på seg. Det skjer ikke hver dag. Angsten er av og til større enn trangen til å være som de andre. Nå står vennene utenfor og venter, de han har tatt følge med opp gjennom hele barneskolen og så vidt ut i starten på det andre året på ungdomsskolen.

Men i dag kommer han ikke lenger. Veien ut døra er for lang. Mamma må vinke kompisene av gårde gjennom vinduet. Ryggsekkene deres forsvinner bortover skoleveien, en vei det er måneder siden han gikk sist.

Han vil – som de fleste andre av dem som sliter med ufrivillig skolefravær – bare være som alle andre. Derfor har vi anonymisert ham.

Alt han vil er å gå på skolen, forteller han, men han får det ikke til.

Ett barn som mangler er ett for mye

Skoledagen er godt i gang når skolelosene Solfrid Henriksen og Siri Karine Udnes Paulsen er innom på Gjøklep ungdomsskole i Holmestrand kommune.

Antall barn som ikke vil gå på skolen er blitt så mange at det ropes varsko. Det finnes ingen nasjonal statistikk, men det anslås at det kan være opptil 60 000 barn og unge som ikke møter på skolen. Men som skolelosene sier:

– Ett barn som ikke er på skolen, er ett barn for mye.

På Gjøklep ungdomsskole, som på mange skoler i Norge, er det tomme stoler og ubrukte pulter.

les også

– Unge har altfor mye å leve opp til

Vil, men får det ikke til

Noen kaller det skolevegring. Andre kaller det ufrivillig skolefravær. Gruppen av barn som ikke vil på skolen, blir stadig yngre.

– Vi må ikke tenke på barna som skulkere eller unnasluntrere. Vi har ennå til gode å møte barn som ikke ønsker å være på skolen. Det eneste alle barn vil, er nettopp å være på skolen, men noen får det altså ikke til. Det er vondt for barnet og det er vondt for foreldrene, sier Siri Karine Udnes Paulsen.

De to kvinnene begynte som skoleloser 1. januar i år, i to prosjektstillinger med en varighet ut 2024. I Holmestrand kommune er skolelosene ansatt i kommunens PP-tjeneste.

Tidligere innsats

Begge har bred erfaring i å arbeide med barn og unge. Henriksen har blant annet vært kontaktlærer i videregående skole i mange år og jobbet som sosiallærer. Udnes Paulsen har blant annet jobbet som rådgiver i oppfølgingstjenesten i flere år og fulgte opp ungdommer som droppet ut av videregående skole.

– Jeg tenkte ofte: Vi kommer inn altfor sent. Vi må begynne arbeidet tidligere, i barne- og ungdomsskolen, sier Udnes Paulsen.

Skolelosene etterlyser en styrket elevtjeneste i grunnskolen.

– Det er bare å pøse på med ressurser. Få inn flere rådgivere, sosialfaglige medarbeidere, miljøterapeuter og helsesykepleiere. Lærere har mer enn nok med å være lærere. Jeg har en opplevelse av at skolen i dag skal løse alle slags problemer, men det går jo ikke. De har ikke ressurser. Vi må ha flere ressurser inn i skolen. Det kan vi bare være enige om, slår Udnes Paulsen fast.

les også

Markant økning i fravær etter pandemien

4 av 10 skoleledere svært bekymret

Rektor Bent Halvorsen på Gjøklep ungdomsskole er blant dem som applauderer kravet om flere ressurser til Skole-Norge. Han er også blant dem som jobbet for at kommunen fikk egne skoleloser.

– Dette er stillinger vi har ønsket oss lenge. Skolelosen er en viktig støttespiller i arbeidet for å få elever tilbake på skolen, sier Halvorsen.

Rektoren er ikke alene om å være bekymret for fraværsutviklingen.

Fire av ti skoleledere i ungdomsskolen er i stor eller svært stor grad bekymret for fraværssituasjonen på egen skole. Det viser en undersøkelse gjennomført av forskere på NIFU, Nordisk Institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning. Undersøkelsen er gjort på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet.

Skolelederne forklarer den opplevde økningen i bekymringsfullt fravær med henvisning til en rekke bredere samfunnstendenser.

Flere barn og unge har psykiske helseplager, digitaliseringen er økt og korona-epidemien senket terskelen for å være hjemme.

– Skolelederne er bekymret, og det er delvis fordi man ikke helt forstår hva som skjer og hvorfor. Det kan også oppleves som vanskelig å vite hva man skal gjøre med det.

Det sier forsker Ann Cecilie Bergene på NIFU.

Ingen oversikt

Bergene er overrasket over mangelen på system for registrering av fravær, til tross for at dette er noe undersøkelsen viser at skolelederne ønsker seg.

Skolelosene i Holmestrand er blant dem som savner nettopp det, struktur og system.

– Skal vi komme noen vei, må vi begynne med å få på plass verktøy for å registrere fravær. For å få til en god oppfølging må vi kunne følge utviklingen fra dag til dag, sier Udnes Paulsen.

De ønsker å styrke det tverrfaglige samarbeidet overfor målgruppa og de ønsker å jobbe mer forebyggende.

– Det er en svikt i systemet når folk ikke snakker sammen. Men for å kunne snakke sammen må vi ha et system. Har vi ikke det, blir det bare tull, sier Udnes Paulsen, og fortsetter:

– Utfordringer kan også være at ansatte kan bli opptatt av å verne om sitt og sitt arbeid. Det er i så fall et stort problem som kun motarbeider oss. Vi må legge alt sånt til side, og heller finne løsninger sammen. I denne jobben blir vi ofte elevens koordinator som driver rådgivning både til eleven, familien og støttespillerne rundt. Vi skal sikre kontinuitet og progresjon og hjelpe familien med at ting skjer. Måten vi jobber på gir oss ofte tilgang til helt vesentlig informasjon og et nytt blikk på situasjonen, som bør være til stor fordel og gevinst for alle. Vår jobb er å få alle til å snakke sammen og bli det bindeleddet som nettopp mangler.

Med kontoret i bilen

I Holmestrand kommune er det tre ungdomsskoler og syv barneskoler. Skolelos Solfrid Henriksen er ofte å se på Gjøklep ungdomsskole.

Det å være et kjent fjes i gangene på skolen er en styrke i jobben som skolelos, opplever Henriksen. Hun blir kjent med elever og ansatte, og samarbeider med helsesykepleier, sosiallærere, kontaktlærere, miljøterapeuter – ja, alle det er naturlig å samarbeide med.

Henriksen kan ha samtaler med elever hun følger opp og som tør å komme på skolen. Andre elever drar skolelosene hjem til eller møter dem andre steder.

– Vi må våge å tenke utenfor boksen. Det er langt fra alle som fikser og komme på et kontor og snakke. Vi pleier å si at vi har kontor i bilen. I jobben som los må du være fleksibel og handlekraftig, forteller Henriksen og Udnes Pedersen.

Skolelos-ordningen er frivillig å delta i. Det betyr at barn og unge selv må velge å få hjelp. 

Det inngås en skriftlig avtale mellom hjem, skole og skolelos. Hovedmålet kan være: Å komme tilbake på skolen. Underveis settes det delmål, tiltak og hvem som har ansvar for hva.

Tett oppfølging og evaluering er avgjørende.

– Elever og foreldre trenger å høre at vi sier: «Dette kommer til å gå bra, men vi må bare bruke tid. Vi må ta én ting av gangen og jobbe med det», sier Henriksen. At det finnes håp i situasjonen er kanskje det aller viktigste, supplerer Siri.

Sosialt strev

De deler inn sakene etter trafikklys-prinsippet: Røde, gule og grønne saker. Mange av sakene de har jobbet med siden de begynte, handler om langvarig skolefravær. Det er alvorlige saker.

– Det er mange med sosial angst og angst generelt. Det er unge som kan være faglig dyktige, men som strever sosialt. Mobbing er et kjempeproblem, og følelsen av å stå utenfor – at du ikke er som alle andre eller at du ikke ha venner, forteller Henriksen.

Forskning viser at det for en del av disse elevene kan være nok å ha én venn, forteller de

– Det kan gjøre forskjellen på om eleven kommer på skolen eller ei, sier Udnes Paulsen.

les også

Etter korona: Mange unge sliter fortsatt psykisk etter skolenedstenging

«Ungdommens talsperson»

Andre elever trenger trygge voksne, og skolelosen kan oppleves som nettopp dét.

– Losen kan bli en slags klippe for den unge som kan de kan gå til når som helst og får hjelp og støtte til alt fra samtaler, møter og til praktiske oppgaver, sa Tonje Gundersen. Hun er forsker på NOVA på OsloMet da hun i 2022 la fram en evaluering av los-ordningen.

Forskeren mener at los-ordningen kan være med å redde mange unge fra å droppe ut av skolen.

– Losene er der for å lose ungdom som sliter, og arbeidet vårt viser at de faktisk lykkes med det. Det vi kan lære av dette, er betydningen av å ha hjelpeordninger hvor man blir kjent med ungdommen – og dermed får et helhetlig bilde av hvilke utfordringer de unge sliter med og hvorfor, sier Gundersen.

Hun kaller losen for «Ungdommenes talsperson».

– Ungdommene opplever at losen er her for dem, at de har tid, og at de er her for å hjelpe nettopp dem, sier Gundersen. Hun tror også det er avgjørende at losens viktigste mål er å få unge på skolen, og at de ikke er opptatt av faglige prestasjoner.

Skolelosene i Holmestrand beskriver seg som «elevenes advokat», men de understreker at de også er til for foreldre.

les også

Fravær? Slik kan du snakke med ungdommen din om skolen

Foreldre føler seg alene

Foreldre skammer seg ofte over at barnet deres ikke kommer seg på skolen. Mange føler seg maktesløse og går med skyldfølelse over at barna deres ikke klarer å gå på skolen. De føler de ikke får det til. Samarbeidet med skolen kan også ha gått i stå.

For skolelosene er målet å styrke foreldrene til å klare å hjelpe barna sine. Møter de skeptiske foreldre må de gjerne gå en runde og forklare hva en skolelos er og ufarliggjøre rollen.

– Mange foreldre føler seg alene. De kan ha stått i krise i mange år. De trenger støtte og masse veiledning.  Samtidig går elevene med kontinuerlig skyldfølelse, også overfor for foreldrene. De føler skam og at de svikter foreldrene. Det er forferdelig vondt for barna som rammes av dette og det må vi ta på alvor, sier Udnes Paulsen.

Vil være som alle andre

Losen kan være en god støtteperson i møte med skolen og andre hjelpetjenester, og også være et bindeledd til det øvrige hjelpeapparatet.

– I denne jobben skal du være «utålmodig tålmodig», sier Udnes Paulsen og fortsetter:

– Eleven og foreldrene må oppleve at vi er handlekraftige og at vi vil dem vel. Det er kanskje det viktigste i jobben vår; at vi ikke gir oss, uansett hvor håpløst det virker som.  Det er ikke slik at suksess kun er når barnet er tilbake på skolen. I de mest kompliserte sakene er det mange måter å måle progresjon eller fremgang. For oss handler det om at alle barna og ungdommene skal bli fanget opp og kjenne at de blir hørt og sett, sier Udnes Paulsen. 

Kommer eleven tilbake på skolen, er det viktig hvordan de mottas, ifølge skolelosene. De ønsker så mye mer tid til å veilede alle elever, foresatte og skoler i dette arbeidet, og opplever manglende kunnskap rundt hva ufrivillig skolefravær faktisk er.

– Elevene ikke være «den spesielle». Alle elever vil bare være som alle andre, normale. Det er det eneste de vil, sier Henriksen.