– Unge har altfor mye å leve opp til

Sliter flere unge med psykisk vansker nå enn før, eller dreier det seg om overdiagnostisering og større åpenhet? Forsker Jo Magne Ingul mener økende antall henvisninger og rapporter om økt ensomhet, engstelighet og tristhet blant barn og unge er reelt og dramatisk.

Psykolog Line Marie Warholm tror samtidig at mye handler om ordene vi bruker og at vi snakker om vanlige vansker i et diagnosespråk.

– Sier vi «psykisk sykdom», er det tung og kald ordbruk som tar bort opplevelseskvaliteten i det å ha det vondt. Det skaper en avstand, sier Line Marie Warholm.

Rapporter fra store undersøkelser blant ungdom slår fast at stadig flere melder om psykiske helseplager. Warholm mener det blant annet kan skyldes at normale følelser sykeliggjøres. Men også at sykeliggjøringen i seg selv bidrar til å gjøre unge sykere.

– De unge i dag har også et høyt prestasjonspress. Enten må du være perfekt, eller så er du syk. Det er ikke rom for å være sånn passe, slenge i midten og ha det bra med det. De leter desperat etter en forklaring på at de ikke er perfekte.

Samfunnet forventer mye og normaliteten er blitt snevrere og snevrere. Vi voksne er kjappe til å lete etter en forklaring når barna ikke presterer på topp.

– Vi vil at barna våre skal utvikle seg i sitt fulle potensial. Det er veldig slitsomt. Ikke rart de gir opp, gjemmer seg under dyna og nekter å stå opp. De har altfor mye å leve opp til.

Warholm mener vi lever i en verden som er kjapp. Vi skal fikse alt og spretter rundt i hamsterhjulet. Det gir lite tid til ettertanke og refleksjon.

– Fordi alle har det så travelt, er mange redde for å være til bry. De vil ikke klage og være negative. Da er det er lettere å betale en profesjonell samtalepartner, sier hun.

Warholm mener måten vi snakker om psykiske vansker på er dypt fornærmende overfor de som faktisk er alvorlig syke.

– Vi snakker om angst og depresjon som om nesten alle tenåringer har det. Det bygger ikke ned tabu rundt psykiske vansker. Tvert imot skaper det mer skam for dem som er ordentlig syke. Vi mister forståelsen for dem. Å ha alvorlig angst eller depresjon er invalidiserende. Tenker vi at alle tenåringer som synes at livet er kjedelig er deprimerte, forstår vi ikke hvor alvorlig det er å være skikkelig deprimert.

Vi må være sammen i virkeligheten

– Er det noe som er vanskelig, er det ikke så viktig med en diagnose. Vi må våge å være der for hverandre, og ikke være så opptatt av om noe er sykt eller ikke. Vi må tåle at andre har det vondt. Det mest hjelpsomme er å få lov til å dele smerten med noen som orker å kjenne på den, sier Warholm og fortsetter:

– Vi må minne hverandre på at vi ikke skal utsette oss for enkle råd, triks og miks på sosiale medier. Råd som forteller deg at alt er opp til deg, du kan forandre deg. Et av de beste grepene vi kan gjøre for vår egen psykisk helse er å unngå sosiale medier. Jeg tror det er et viktig tiltak. Så må vi være sammen i virkeligheten. Ikke på Facetime.

Hun mener det er en ekstrem måte å ha kontakt på. Du blir sett og du ser, men kan ikke ha blikkontakt.

– Da bør vi heller snakke sammen på telefon. Stemmen avslører følelser.

Foreldrerollen i endring

Warholm mener dagens foreldre er overbeskyttende og gjør alt de kan for å skåne barna for livets hindringer. Grensene mellom barn og voksne viskes ut, noe som i ytterste konsekvens kan gjøre barna syke og ute av stand til å løse livets utfordringer. Livredde for å skuffe mamma og pappa vender de i stedet sinnet sitt innover.

– Jeg veileder foreldre. Det som går igjen, er at de synes det er vanskelig å være strenge, sette grenser og stille krav. Er du ikke streng og tydelig, kan du til slutt klikke og bli urimelig. For å bøte på skaden blir du veldig på tilbudssiden for å gjøre det godt igjen. Vi voksne vil ikke være upopulære. Satt veldig på spissen synes vi det er bedre at de hater seg selv enn at de hater oss.

Vi voksne vil ikke være upopulære. Satt veldig på spissen synes vi det er bedre at barna våre hater seg selv enn at de hater oss.

Psykolog Line Warholm

– I tidligere generasjoner sto man oftere i et felles opprør mot et system eller mot foreldrene. I dag får de unge mer og mer aggresjon mot seg selv. Alt ligger til rette, de får alt og har ingen andre å skylde på enn seg selv. Barna våre kan ikke skylde på oss, for vi gjør alt vi kan for at de skal ha det bra. Det vet barna. De har ingen å være sinte på, og bygger aggresjon mot seg selv i stedet, sier Warholm.

Mange foreldre sier de er slitne. Psykologen synes ikke det er rart. De overbeskytter og er på tilbudssiden hele tiden.

– Foreldre er redde for å gjøre feil. Leser du litteratur og tips om barneoppdragelse kan du nesten få inntrykk av at du må være pedagog eller psykolog for å klare å oppdra et barn. Barn har en iboende utvikling. Tukler du ikke for mye med den, så går det av seg selv. Er du ikke for mye i veien for ungene dine, så går det bra, sier Warholm.

Reelle tall

Jo Magne Ingul er psykologspesialist og forsker og mener at økende antall henvisninger og rapporter om økt ensomhet, engstelighet og tristhet blant barn og unge er reelt og dramatisk.

– Tilsvarende undersøkelser i hele den vestlige verden viser samme tendens. Vi må ta dette på alvor og finne ut og forstå hva det handler om, sier han.

Etter 20 år med å behandle unge har han sett antall henvisninger øke fra 150-200 årlig, til godt over 1000. Nasjonale tall er enda høyere.

– De aller fleste henvisningene handlet om kompliserte og sammensatte vansker. Det viser at økningen er reell og at barn og unge strever mer med mentale plager nå enn før.

Sammen med forskerkolleger har Ingul gjennomført store spørreundersøkelser blant ungdom. De viser at tallet på unge mennesker som sliter med sin mentale helse har doblet seg i løpet av ti år. Forskningen gir ikke svar på årsakene, men peker på mulige forklaringer.

– Trolig er økningen et resultat av flere parallelle prosesser. Større åpenhet i samfunnet kan ha ført til at flere som tidligere ikke våget å be om hjelp tar kontakt. Noen har kanskje ikke skjønt at de kan få hjelp med det de strever med, sier Ingul.

Tallet på unge mennesker som sliter med sin mentale helse har doblet seg i løpet av ti år.

Prestasjonsjag

– Før var ungdom mer ute. De fant på flere ting på godt og vondt, og hadde risikoatferd i form av tidligere debut med sex, alkohol og andre rusmidler, samt fyllekjøring og røyking. Alle var enige om at vi skulle gjøre noe med det, og det klarte vi. Den rapporterte livskvaliteten for unge voksne i alderen 19 til 29 var i flere år skyhøy i Norge og andre vestlige land. Nå flater den ut og går nedover. Vi må lete etter forklaringer på hvorfor, sier Ingul.

Sosiale mediers inntog fra 2010 har trolig hatt betydning. Daglig fores vi med historier om å være vellykket. Det skaper et forventningspress.

– Da jeg gikk på skolen og hadde en dårlig dag, kunne jeg stenge meg inne i en isolert verden når jeg kom hjem. I dag har jeg verden i lomma. Det er aldri pause. Verden er med oss inn i natten og er det første du ser når du våkner. Jeg tror det bygger opp noen forventninger om lykke og vellykkethet som det er veldig vanskelig å nå, sier han.

Facebook, Tik Tok, Instagram og Snapchat. Algoritmene skaper forventninger til de unge knyttet til vellykkethet, kropp og treningskultur.

– De får inn bilder av supertrente folk. Vi burde be dem ta en titt rundt seg. Er det slik folk ser ut? Er det realistisk å få en slik kropp eller vil noen dytte på deg noe som ikke er bra? Vi trenger å fortsette den offentlige debatten om bruk av sosiale medier og hvordan vi skal forholde oss til det.

– Vi trenger også en debatt om hva foreldrerollen innebærer.

Les også:

Barnefellesskapet som forsvant

Aktivitet og fellesskap

– Sosiale medier har medført en ny måte å skape virkeligheten på. Vi i foreldregenerasjonen forstår ikke helt dette, og skygger kanskje banen istedenfor å gi dem mottanker og argumenter de kunne hatt godt av. Barna mine er snart voksne. Jeg har tenkt mye på at jeg burde vært mer på disse arenaene og diskutert med dem, og kanskje gitt dem en korreks. Vi foreldre er kanskje litt bakpå.

Rollene er endret. Foreldre har gått fra å være oppdragere til å bli venner. Ingul understreker at dette er en observasjon og en filosofisk-ideologisk diskusjon han ikke kan underbygge med tall.

– Relasjonene har endret seg. Foreldre og barn er mer likestilte og rollene er mer diffuse. Få generasjoner har vært så enige med foreldrene sine som nå. Da er det mindre behov for opprør. Vi kan tenke at det er kjempebra. Samtidig er det trist. Ungdommer skal løsrive seg og opponere.

At foreldre i dag er mer på, er gjort med gode intensjoner. Vi kjører barna våre på fotballtrening to ganger i uka for at det ikke skal skje dem noe i trafikken, og for at de ikke skal bli så slitne. Det er bra at foreldre og barn er mye sammen, men det kan ha bivirkninger.

Rådet de til unge voksne er mer aktivitet og fellesskap.

– Det handler om å ta tilbake livet, spesielt nå etter år med pandemi. De må komme seg ut, være mer sammen med venner. Å være aktiv setter i gang prosesser i kroppen som fører til gode følelser. Å dele opplevelser skaper fellesskap, tilhørighet og glede. Jeg tror det er universal medisin for det meste, men det koster litt å få det til.

Få generasjoner har vært så enige med foreldrene sine som nå. Da er det mindre behov for opprør. Vi kan tenke at det er kjempebra. Samtidig er det trist. Ungdommer skal løsrive seg og opponere.

Jo Ingul, forsker og psykolog

Han mener vi mennesker er programmert til å ønske et fellesskap, og at vi trenger daglige bekreftelser.

Skole kan være en viktig arena for fellesskap. Men vi ser at stadig flere unge sliter med ufrivillig skolefravær.

Den med alvorlig angst avlyser

Ingul har forsket på sammenhengene mellom psykososiale risikofaktorer og skolefravær.

– Sammenlikner du en gruppe med høyt skolefravær med en gruppe med lavt eller vanlig fravær ser vi at de med høyt fravær har langt flere risikofaktorer i livet sitt. Fravær er en god indikator på at noe er galt, men vi vet ikke alltid hva.

Det kan handle om fysisk eller psykisk helse, familie, skole, mobbing, uidentifiserte lærevansker eller dårlig skolemiljø.

– Det vi vet er at det sannsynligvis er noe vi må bruke tid til å finne ut av. Vi må sette oss ned med elev, lærer og familie og nøste for å finne årsaken til fraværet.

Sorg, sosial angst, nedstemthet er følelser vi alle kan gjenkjenne. Vi kan alle grue oss til å holde et foredrag, og vi kan få de samme tankene og følelsene som en med sosial angstlidelse har.

Les også:

Markant økning i bekymringsfullt fravær etter pandemien

– Vi gruer oss, men gjør det. Den med alvorlig angst ringer og avlyser. Symptomene er like, men intensiteten er forskjellig. For å sette en diagnose må vi se et funksjonsfall som har en betydelig innvirkning på livet over tid. Har kjæresten slått opp, er det naturlig å være lei seg, og kanskje droppe skolen neste dag. Varer fraværet i flere uker, er det langt mer alvorlig, sier Jo Magne Ingul.

Vi gruer oss, men gjør det. Den med alvorlig angst ringer og avlyser

Jo Ingul, psykolog