Barnebarnet mitt vil ikke gå på skolen. Hvordan kan jeg hjelpe?
Til psykologen,
Jeg er bestemor til en nydelig ungdom som skulle ha begynt på ungdomsskolen nå i høst. Men hun har ikke gått på skolen siden før jul. Og som bestemor synes jeg dette er vanskelig å forstå. Jenta var skoleflink, hun er med i de fleste familiebursdager og på ferier, og da oppfører hun seg helt vanlig, så vidt jeg kan bedømme. Datteren min sier de har forsøkt alt og at det er en sterk angst hun har. Jeg veksler mellom å synes synd på barnebarnet mitt og å bli irritert på foreldrene. Jeg får lyst til å dra dit og få henne ut av rommet og på skolen. Hvorfor gjør ikke foreldrene mer, tenker jeg av og til, men jeg forstår jo at det ikke er greit å tenke sånn. Eller? Jeg synes uansett at jeg leser mer og mer om dette problemet i nyhetene. Hva er det som skjer? Skjedde dette før i tiden også, bare at vi ikke snakket om det, eller er det noe nytt? Hvem sin «skyld» er det? Og hva kan jeg gjøre som bestemor? Jeg bor i nærheten og er sprek nok til å stille opp i hverdagen i hjemmet deres, men jeg vet ikke om det beste er at jeg blir «forelder nummer 3» eller om jeg heller skal finne min egen rolle i dette?
Hilsen Oda (68)
Kjære Oda,
Du er ikke den eneste som er bekymret. Antall elever med skolevegring er økende. I tillegg øker bruken av sovemedisin og antidepressive hos ungdom, og barn rapporterer oftere om smerter, kvalme og følelse av å være sliten. At hver fjerde ungdomselev rapporterer at de plages av håpløshet med tanke på fremtiden, er både urovekkende og vanskelig å forstå.
Mange tusen barn klarer ikke å gå på skolen
Ingen vet hvorfor det er sånn, men mange mener likevel mye om det. Vår generasjon har veldig lett for å klage på at dagens ungdom er «psykisk svake», men glemmer at livsbetingelsene er totalt forskjellige. I tillegg blir vår forståelsen av problemet påvirket av ordene vi bruker. Ofte benevnes langvarig og hyppig skolefravær som «skolevegring». Ordet gir lett føringer om at det er noe «i» eller «med» eleven som er problemet, – gjerne noe «psykiatri». Da er det ikke rart at man blir irritert på eleven eller foreldrene som ikke «tar tak i ting».
– Unge har altfor mye å leve opp til
Og joda, det er riktig at for eksempel angst kan føre til skolefravær, men det er langt fra den eneste årsaken. Ofte er det flere samtidige årsaker som samlet fører til skolefraværet. Og når først fraværet har startet, er det enda vanskeligere å komme tilbake. Det er litt som når man trille en fullastet trillebår: når du stanser, virker lasten enda tyngre når du skal fortsette igjen. Jeg har møtt mange ungdommer som gjerne vil på skolen, men som likevel ikke klarer det. Heldigvis har jeg også møtt ungdom som etter lang tids skolefravær likevel kommer tilbake til skolen. Jeg har ikke sett noe forskning på hva som kjennetegner slike suksesshistorier, men min erfaring er at det er elevens opplevelse av støtte og systematisk samarbeid mellom foreldre og skole som har vært avgjørende.
Du er allerede både mor og bestemor
Du spør om hvilke rolle du bør ta. Svaret er egentlig enkelt. Du er bestemor og mor. Du kan være til uvurderlig støtte både for ditt barnebarn og for din datter.
Jeg har alltid ment at besteforeldre er massivt undervurdert. Jeg er for eksempel sikker på at min egen mormor gjorde meg til et bedre menneske (og far). Men også besteforeldrerollen har endret seg de siste årene og har derfor blitt vanskelige. Men som mamma til din datter, er rollen den samme som da hun var yngre: du skal være der og vise varme og uten å bruke altfor mange ord.
Sannsynligvis er datteren din sliten. Da er det lett å gi opp og i tillegg føle seg som en mislykket mor. Ved å støtte henne og minne henne på hennes styrker, kan du bidra til at hun kan gi sin datter det hun trenger.
Kanskje handler det om at også jeg begynner å nærme meg 60, men jeg synes samfunnet blir verre og verre for hvert år som går. Forskerne minner oss på at barn og ungdom stort sett har det bra, men det er fattig trøst når de som har det dårlig får det stadig verre. Særlig når vi vet at det er de voksne, ikke barna, som har ansvaret for at samfunnet er som det er.
Historie: Barndom før og nå
Men uansett skyld bør vi voksne spørre oss hva vi kan gjøre for å hjelpe. Og det er nettopp det du gjør Oda, noe som beviser at du er en klok kvinne og et godt menneske. Og som du foreslår, mener jeg at vi bør snakke om dette. Det er et altfor viktig spørsmål til å bli overlatt bare til bedrevitere.
Har du spørsmål til psykologen? Send til post@mentaltperspektiv.no.
Ikke oppgi personopplysninger. Spørsmål blir anonymisert og kan bli redigert (forkortet, fjerning av identifiserbare detaljer). Kun spørsmål som blir publisert, får svar.
