Selvhjelp for arbeidslivet

Hva om vi ga arbeidslivet ansvaret for å håndtere stress og utbrenthet i stedet for å overlate det til arbeidstagerne? Det spør Erika Ribu og Sara Skilbred Fjeld i sin selvhjelpsbok for arbeidslivet.

Mange av oss skvatt til da vi så reklamen for McDonalds. Matkjeden hadde fått en psykolog til å påstå at man må kunne håndtere stress for å lykkes i arbeidslivet – noe hun foreslår at de unge lærer seg hos en restaurantkjede som er notorisk kjent for underbemanning og dårlige arbeidsvilkår.

Nylig dumpet et likende eksempel inn i min egen innboks.

Arbeidstakerorganisasjonen Forskerforbundet inviterer meg nemlig til en «Mental Fitness Workshop», hvor jeg i tillegg til stresshåndteringsmetoder også tilbys å lære meg å «møte livets utfordringer med en positiv holdning». Fagforeningen mener visst det er en god løsning at vi selv tar ansvar for å styrke de mentale musklene våre.

les også

Sandra ble deprimert. Mange arbeidsgivere er skeptiske til å ansette sånne som henne

I boka Det nådeløse arbeidslivet tar Erika Ribu og Sara Skilbred Fjeld et – ja, faktisk ganske så nådeløst – oppgjør med en slik innstilling. Boka beskrives treffende nok som en selvhjelpsbok for arbeidslivet, med undertittelen «Hvorfor vi blir utbrente og hvordan arbeidslivet kan bli den beste utgaven av seg selv». Kan vi virkelig godta et arbeidsliv som gjør oss syke og ber oss lære oss å håndtere det, spør de.

Og kanskje er det ikke oss arbeidstagere det er noe galt med, men selve arbeidslivet?

Så hva er galt med arbeidslivet?

Diskusjonen om stadig økende forekomst av stress og utbrenthet må løftes opp på et høyere nivå, mener forfatterne. Ved hjelp av konkrete eksempler og samtaler med kloke fagfolk, forklarer de hvordan organiseringen av arbeidslivet gjør det stadig tøffere for oss.

Til grunn for boka ligger forfatternes egne erfaringer med stress og sykemeldinger som følge av midlertidige stillinger og høye arbeidskrav. Da idéen til boka oppstod, arbeidet begge som forskningsassistenter med håp om å karre til seg en jobb innenfor akademia. En av dem arbeidet også i en butikkjede, som gav de ansatte stadig flere oppgaver, sammen med en beskjed om at de som ikke tålte arbeidspresset kunne finne seg en ny jobb.

Kanskje er det ikke oss arbeidstagere det er noe galt med, men selve arbeidslivet?

Etter å ha gjennomført en hel rekke av intervjuer med folk som har møtt veggen, så forfatterne et tydelig mønster: Årsakene til at folk ble stressa gikk igjen, uavhengig av hva de jobbet med. Enten de arbeidet som forskere, butikkansatt eller på lager, var de rammet av høye arbeidskrav, lav bemanning, midlertidige ansettelser, utvisking av skillet mellom jobb og fritid, forventning om å være konstant tilgjengelig, overvåking og mistenkeliggjøring.

«Det er ikke langt nok fra Amazons arbeidsforhold til lageret der jeg jobber, på DHL i Vestby», sier en lagersjef som blir intervjuet i boka. Mange husker nok avsløringen av de skandaløse forholdene for arbeiderne i Jeff Bezos netthandelselskap, men tenker at det heldigvis ikke er sånn i Norge. Hos Amazon er de færreste arbeiderne ansatt, men tar på seg enkeltoppdrag gjennom en app. De som blir ansatt, får ikke jobbe lenger enn ni måneder, for da må arbeidsgiveren gi dem normale rettigheter.

Denne typen organisering av arbeidslivet, som nå vi også har sett tendenser til her hjemme med etableringen av Uber og Foodora, er det enkeltstående fenomenet som ifølge forfatterne i størst grad utfordrer den norske modellen for organisering av arbeidslivsdemokrati.

Man behøver ikke være hjerneforsker for å forstå at midlertidige ansettelser ikke akkurat skaper grobunn for samarbeid og medmenneskelighet. Mange av intervjuobjektene peker ut midlertidighet som årsak til stressrelaterte plager. Vi får høre historier fra ansatte i offentlige etater, NRK og akademia som presser seg langt over evne i kampen om faste ansettelser. Idet målet er nådd, er man utbrent og må sykemeldes.

Og hvem tør å si fra om ukultur og gjøre seg brysom uten fast ansettelse?

les også

Forsvarstopp møtte veggen. – Veien tilbake til jobb ble lengre enn jeg trodde

Bokas største styrke er at den inviterer oss til å stille spørsmål ved etablerte sannheter og praksiser, og minner oss om at endringer fra ledelsen kan utfordres. Er du lærer eller helsearbeider, og har opplevd for eksempel gradvis innføring av hyppigere og mer omfattende rapportering, så kan du faktisk si fra om at følelsen av å bli overvåket er stressfremkallende, og at du ikke får nok tid til å gjøre den virkelige jobben din. Et arbeidsliv organisert ut ifra tillit til de ansatte er ingen utopi, forsikrer forfatterne.

Quiet quitting – et privilegium

Forfatterne forteller om quiet quitting. Det er navnet på en bevegelse inspirert av Herman Melvilles romankarakter Bartleby, som er kjent for å svare sjefens forespørsler med replikken «I would prefer not to». Har man innsett at karrierejaget ikke gagner en og sluttet å ta på seg oppgaver utover det man faktisk får betalt for, er man i gang med en «stille avskjed».

Muligheten til å foreta seg noe sånt er selvsagt et enormt privilegium. Det står i sterk kontrast til avmakten forbundet med lavtlønnede midlertidige yrker.

Og her kommer vi til den eneste virkelige innvendingen jeg har til boka. For meg framstår nok de fysiske plagene man kan pådra seg av tunge løft, omgang med kjemikalier eller ukurante arbeidsstillinger som kroppsarbeider mer alvorlige enn stresset som prestasjonspress i høystatusyrker kan forårsake. Dette poenget kunne jeg ønske at forfatterne hadde satt av mer plass til.

En bok om arbeidsliv som tydeligere får fram denne typen klasseforskjeller, er den selvbiografiske tegneserieromanen Lønnslaver (2018) av Daria Bogdanska. Det gjelder også for norske Anders N. Kvammens Jobb (2020) i samme sjanger.

les også

"Jobbsøknad" – fra Hodebry, erfaringsbloggen