Fra uelsket og uønsket til kjendis og komiker

En dypt berørende fortelling om en jente som ble forlatt av moren sin og som har slitt med skadene etter omsorgssvikten hele livet.

Først i voksen alder har ensomheten begynt å slippe taket i den populære TV-stjerna vi kjenner fra serier som 71 grader nord, Farmen, 16 uker helvete og Sofa og ikke minst som komiker. Nå har Trine Lise Olsen gitt ut bok om oppveksten.

Fortvilte brev

I boken er flere av saksdokumentene fra oppveksten tatt med. Det er både rapporter fra tilsyn hos fosterforeldre og brev mellom moren og saksbehandleren i barnevernet.

De lite medfølende rapportene fra barnevernet er sterk kost.

Morens fortvilte brev til sosialkuratoren med bønn om empati og forståelse for at hun ikke evner å ta seg av barna avvises kontant, og i tørr og konstaterende prosa opplyses det om at de nye fosterforeldrene ikke vil ha barna hos seg lenger. Tonen er lettere passiv-aggressiv. På et tidspunkt spør vedkommende etter et gjenglemt skjerf – og jeg synes jeg kan lese inn en oppgitthet over at moren ikke har husket det ved tidligere anledninger.

Sosialkuratoren virker helt upåvirket av livskrisen moren er i, og tydeligvis ute av stand til å sette seg inn i klientens situasjon.

Jeg tenker på den voksne Trine Lise, og hvordan det må ha vært for henne å lese at verken moren eller fosterforeldrene ville ha henne hos seg.

Beskyldt for tyveri

Heldigvis for Trine Lise havner hun hos mamma Ragnhild. Hos den varme fostermoren kan sårene gro, og etterhvert er hun klar for å forlate den trygge havnen. For Finnmarksjenta går første etappe av reisen til videregående skole i Porsanger, før hun søker seg inn på folkehøgskole med dramalinje i Trondheim. Deretter bærer det til Tromsø, hvor hun får seg butikk- og servitørjobb. Men det er ikke så lett å stå på egne ben.

Siden barndommen har Trine Lise bekymret seg for sin biologiske mor. Med rette. Voldelige menn, rus og fattigdom er hverdagen hennes, og i perioder har hun ikke engang noe sted bo.

Den plutselige beskjeden om at den biologiske moren sitter i fengsel, kommer samtidig som hun selv beskyldes for tyveri på jobben. Det blir for mye. Men nå er ikke mamma Ragnhild her for å holde rundt henne. Skammen, redselen og følelsen av avmakt river den tynne skorpa av de gamle sårene, og livet blir etter hvert så mørkt at selvmord fortoner seg som veien ut av smerten.

Alvorlig omsorgssvikt

Trine Lise oppsøker en terapeut. Gjennom samtalene forstår hun rekkevidden av hva hun har vært utsatt for, og hvordan sårene fra barndommen ødelegger for henne i voksenlivet. Den tøffe fasaden og vanskelighetene med å vise sårbarhet og knytte seg til folk skyldes den grunnleggende erfaringen av å bli sviktet den gangen hun ikke kunne passe på seg selv.

I terapien forstår hun hvor alvorlig omsorgssvikten hun opplevde var. Hun forstår også nå hvor dypt smerten fra sovevoldtekten hun ble utsatt for som ung stikker. Det er tøft, men minnene forklarer mye.

Etter hvert vokser en ny innsikt om hvordan hun kan håndtere de ambivalente følelsene for moren fram: Hun kan vise omsorg for henne, men hun skal ikke redde henne. Om noen skal reddes, er det Trine Lise selv.

Vil konfrontere moren

Etter lang tids brutt kontakt vil Trine Lise møte moren og konfrontere henne med minnene som har kommet opp i terapien. Hun er klar for det endelige oppgjøret.

Men det som møter henne setter henne helt ut. Moren er blitt en sykelig gammel dame, redusert av alkoholdemens i så stor grad at hun ikke på noen måte klarer å ta vare på seg selv. Klærne er fillete og sosialboligen stinker av innestengt røyk. Moren, som alltid hadde vært opptatt av å bevare fasaden, er nå så svekket at avhengigheten kan ses med det blotte øye.

Synet er smertefullt, og Trine Lise må ta innover seg den fulle sannheten om hvor hard verden har vært både for moren og henne selv. Hun bryter sammen i hulkgråt på hotellrommet etter besøket.

Preget av å være uønsket

Realitetsorienteringen setter henne også på sporet av en annen viktig innsikt. At moren ikke klarte å vise ubetinget kjærlighet, handlet ikke om henne: «At hun ga meg bort, handlet ikke om at hun ikke ville ha meg. Hun kunne ikke ta vare på meg. Hun klarte ikke engang å ta vare på seg selv».

Fortellingen er så sterk at den hadde kledd en forfatterstemme som var mer nedpå. Og det er irriterende at narrativet er så satt. Det finnes liksom aldri noe rom for tvil om hvordan historien har forløpt, og når komikeren først kommer til orde med sin egen stemme, kunne jeg ønsket meg at refleksjonene stakk dypere.

Historien rører ved meg likevel, og jeg anbefaler boka til alle som vil bli klokere på hvordan det kan prege et menneske å føle seg uelsket og uønsket fra livets begynnelse.

---