Hvem er skurken: Influenseren eller samfunnet som skapte henne?

Kamera zoomer inn på Selina Isabelle der hun sitter i salen på forlagshuset mens den sjarmerende forfatteren på scenen leser fra boka si:

«Du har karret deg opp det nådeløse fjellet med koldbrann på fingrene. Og på veien har du mista alle de du drømte om å nå toppen sammen med. Og når du da står der på det høyeste punktet av jordkloden som det eneste mennesket i verden, og ser det alle de som døde på veien drømte om å se, så føler du – ingenting. Bare vinden som pisker deg i ansiktet og en endeløs ensomhet».

Nå dekker Selinas ansikt hele skjermen, og seeren får ta del i den velkjente følelsen av at det kun er de to i rommet. En gapende munn og et måpende blikk forteller oss at det influenseren hører fra scenen er i ferd med å snu opp-ned på det glamorøse, men meningstomme livet hennes. Eller?

Blogg-Norge under lupen

I satireserien Rekviem for Selina følger vi rosabloggerens reise fra det ikke særlig velholdte og knapt møblerte barndomshjemmet på «ei forblåst øy langt mot nord» til Frogner-leilighet med egen renholder, og en posisjon som Norges desidert mektigste influenser – og dårligste forbilde, skal vi tro sinnabloggeren Linda.

For enhver som i ny og ne faller for tabloidavisenes click-bait, vil det nok være lett å identifisere Sophie Elise Isachsen som modell for hovedkarakteren. At Linda er basert på både Kristin Gjelsvik og Linnea Myhre er heller ikke så vanskelig å fange opp.

For den mildt sagt upålitelige fortelleren Selina starter de virkelige sosiale problemene når hun faller for fristelsen å framstille livet sitt akkurat litt for glamorøst og spennende på bloggen sin – hun skryter på seg å ha ligget med skolens kjekkas, hvis vakre kjæreste med bloggerens ord viser seg å være en psykopat som forsøker å drepe henne ved å tvinge henne til å bade naken i vinterkulda. Men smarte og iherdige Selina lærer raskt av feilene sine, og villigheten hennes til å vri på sannheten kommer henne snart til gode. Ganske så snart gjenoppstår den fantasirike ungjenta som mestermanipulator – både av omgivelsene og sin egen kropp, stinn av gryn og med makt til å påvirke en hel generasjon tenåringsjenter.

Når Selina forlater Nord-Norge og den eneste vennen hun har et autentisk bånd med, er det som utstøtt fattiglus drevet av hevnlyst og behov for gjenoppreisning. Strategien er å skaffe seg silikonpupper og posere lettkledd i et manneblad, og det funker som bare det.

Snart er hun bosatt i Oslo, snorter seg gjennom hverdagene og er selvskreven gjest på bloggerprisutdelinger. Det eneste som står mellom henne og toppen av blogglistene, er den naturlig pene nummer-én-bloggeren Natalie, et problem Selina løser ved å avsløre kokainbruken deres i en video som publiseres ved et liksomuhell. Det skader Natalies godjente-image, men har lite å si for den skamløse partyjenta Selina.

Verdensmester i å iscenesette seg selv

NRK-serien består av fem episoder på litt over halvtimen, samt én 47 minutters avslutningsepisode. Hver av dem innledes av en fortellerstemme, som etter hva jeg kan forstå ligger rimelig tett på Isachsens måte å uttrykke seg på. Som bloggerne selv tar altså serieskaperne utgangspunkt i deler av virkeligheten. Det formmessige valget setter oss på sporet av ett av temaene serien undersøker, nemlig hvordan virkelighetsframstilling og definisjonsmakt – evnen til å styre narrativet som det heter på PR-språket – forvaltes i bloggosfæren og influenserbransjen som oppstod i kjølvannet av den.

For når Selina forteller, lurer vi hele tiden på hva som stemmer med virkeligheten og ikke. Gikk det virkelig med så store mengder kokain når bloggerne var ute og festet? Men da kan vel ikke Natalie være basert på Emilie Nereng likevel, hun virker jo ikke sånn…? Og vipps, så har serien gjort meg så nysgjerrig at jeg uten å nøle klikker meg inn på både VG-saken som lover å avsløre hva som er ekte i serien og Dagbladets oppslag der nettopp Nereng kan avkrefte at hun i det hele tatt hang med Isachsen på den tida. Hm… Er det episoden med Nora Haukeland det hintes om, da, lurer jeg, hvor jentene kom til å legge ut bilde med en kokainpose og teksten «Livet blir cirka en milliard ganger morsommere når man bare gir faen»? Så googler jeg og leser enda mer sladder.

Sånn speiler serien målet med datidens blogging, men også dagens sosiale medier og influenservirksomhet: Å tiltrekke seg oppmerksomhet, koste hva det koste vil.

Og under den satiriske framstillingen av den ultimate skurken Selina Isabelles opprinnelseshistorie, lurer spørsmålet om hvem som egentlig er verst. Det kyniske, kroppsfikserte og livsfarlige forbildet selv, samfunnet som skapte henne eller – Gud forby – oss som lar oss underholde av sirkuset?

Barndomsvennen som avslutter livet

Men serien er langt ifra noen distansert samfunnskritikk. Den borer også dypt i Selinas psyke og følelser, og setter seg skikkelig i kroppen – i hvert fall på denne seeren. Kanskje fordi det er lett for meg å kjenne meg igjen. For å vite hvor dypt smerten som skjuler seg bak løsvipper, hudsminke og hair extensions kan stikke, tror jeg nesten man må ha vært der selv, i hvert fall i nærområdet. Eller kanskje jeg tar feil? Kanskje er Selinas erfaringer med bygdedyrets effektive nedslakting av anderledeshet og senere møte med den kulturelle middelklassens mer kreative ekskluderingsmekanismer noe mange kan leve seg inn i?

Et viktig punkt i fortellingen er uansett når Selina får vite at den nære barndomsvennen Johan har tatt livet sitt. Da først går det opp for henne at hun lot ham være igjen alene med bygdedyret da hun dro sin vei, og skyldfølelsen setter inn. For oss jentene som flytta til byen og skaffet oss innpass i et miljø der det i hvert fall tilsynelatende var rom for sidelengstenkning og uttrykksbehov, er også tapet av Johan gjenkjennelig. Som Johan ble de minst like kreative brødrene våre igjen, og det gjorde mange av dem syke.

Møtet mellom den lille jenta som ingen ville leke med og gutten som allerede var en plaget sjel, skildres vakkert og sårt. Og ifølge fortellerstemmen er det dette som er seriens egentlige kjærlighetshistorie. Johans oppheng i den sunkne byen Atlantis gir assosiasjoner til et ulevd eventyr mellom dem, og det er så innmari trist. For når vår helt møter det som blir hennes andre store kjærlighet, er det ikke i form av noen sjelfull eventyrer, men en tvers gjennomherdet og selvfornøyd forfatter.

Selvgod kulturelitemann

Selinas selviscenesettelse handler ikke bare om å skaffe seg popularitet og penger. Både rustningen av falske kroppsdeler og den ironiske innstillingen beskytter henne fra å kjenne sårbarhet. Det blir stadig færre autentiske følelser Selina later til å ta innover seg. Det det etter hvert står og faller på i serien, er om det kan skje noe som ryster så hardt ved den distanserte jenta at hun finner tilbake til seg selv.

Når hun faller for forfatteren hun innbiller seg er mannen i sitt liv, er det fordi hun kjenner seg igjen i tomheten han setter ord på med den selvgode Mount Everest-metaforen fra høytlesningen. Metaforen er en innenfrabeskrivelse av å miste seg selv i det narsissistiske jaget mot suksess. Når medmennesker blir klatresteiner, mister man også den ekte kontakten man hadde med omverdenen.

Men kan møtet mellom de to kynikerne likevel åpne opp noe i dem? Til tross for det seksuelle maktspillet mellom dem, finnes det kanskje likevel noe i dem som lengter etter et genuint møte? Scenen der forfatteren har dratt Selina med seg ut på tur, er seriens høydepunkt for min del. Han river av seg klærne og kaster seg i sjøen, mens Selina først står surmulende igjen på stranda, før hun tar noen vaklende skritt ut i vannet. Plutselig er det som om hele Selinas tilværelse står på spill. Vil hun tørre å hengi seg til øyeblikket – og ham?

Streberen som aldri blir god nok

Langt derifra. Løsvipper og -hår tåler det ikke. Men den intenst hjerteskjærende scenen byr seeren på psykologisk innsikt. Det er jo ikke fordi Selina ikke vil, at hun avstår fra muligheten til å vaske vekk lagene av sminke (og skyld) og stå naken overfor en annen. Det er fordi hun ikke kan, hun har stivnet i frysmodus, og det er som om alle traumene hennes vil skylle over og drukne henne om hun gir slipp. Her behøver ikke serieskaperne klippe inn tilbakeblikk til første episode, der Selina strippes naken og tvinges ut i det iskalde vannet, på den tida falske pupper og rumpe enda ikke var på plass. Seeren klarer fint å se parallellen selv.

Men jenta som tvang henne naken og alene ut i det iskalde vannet dukker ganske snart og symbolsk nok opp som naturlig vakker og korrekt antrukken forlagsredaktør.

Kontrasten mellom Selinas falske framtoning og de «naturlige» kvinnene hun konkurrerer mot, er et gjennomgående tema. Og det handler om mer enn at Selina er misunnelig på dem som er vakrere enn henne. Rustningen Selina har pålagt seg stenger henne inne bak løsvipper og hairextentions, mens de mer privilegerte kvinnene kan utfolde seg fritt.

Hvor ligger det mest makt, spør serien, i å mestre forførelseskunsten eller middelklassens do’s and don’ts? Hvor langt kommer du egentlig med Kardashians-rumpe, når du ikke forstår at tyrkershot i champagneglass og Rihanna på anlegget er feil å servere en kulturelitist, i hvert fall mens det er lyst ute?

Selv om fristerinnen Selina kan sakene sine, er eventyret over på stranden den dagen. Å ikke kunne være til stede i øyeblikket viser seg å være rødt flagg for forfatteren, og etter hvert får vi hint om at han forutsigelig nok endte opp med den akseptable, naturlige – og sikkert også frie og livsglade redaktøren.

Ikke et offer – eller?

Som svar på den endelige avvisningen fra forfatteren, presser Selina seg med på familieprogrammet Stjernedans. For å få være med, må hun by på en skikkelig sterk historie fra eget liv, og hun graver dypt. Helt inn til det ene stedet der hjertet fortsatt slår, hvor hun har gjemt minnene om kameraten Johan. Selinas vilje til å bruke andre mennesker kan se ut til å ha nådd sin grense her, for etter å ha utlevert om kameratens selvmord til hele Norge i beste sendetid, trekker hun seg faktisk fra danseprogrammet. Sviket i den såkalte «hyllesten» til kameraten, som hun vet han ville ha hatet, sender henne hodestups inn i en selvransakelsesspiral som ender i overdose på piller og rehabilitering hjemme i Nord.

Og til alt overmål viser det seg at influenseren er blitt gravid. Ser man på situasjonen hennes gjennom en symbolsk linse, får den religiøse konnotasjoner. Nestendød, gjenoppstandelse og nytt liv i magen peker utvilsomt mot en stor transformasjon. Og jammen ser ikke Selina ut til å ha forkastet målsetningen om verdensherredømme til fordel for de nære ting. Hun har innsett «at ho mamma hadde hatt rett hele tida», bedyrer hun. Synger vi virkelige rekviem for Norges dårligste forbilde?

Mens spørsmålet henger i lufta klippes det inn grafiske bilder av vanlige ungjenter som krøker seg sammen i smerte etter kosmetiske inngrep. Fortellerstemmen ber den lille babyen i magen om unnskyldning for at hun har bidratt til å gjøre verden verre og vanskeligere for henne å bli født inn i, og alt tyder på at rekviembønnen har båret frukter.

Men neida… Så behagelig skulle de ikke gjøre det for oss. I seriens siste scene treffer vi Selina på lanseringen av boka «Rekviem for Selina», og skjønner at vi også med historien vi nettopp har hørt har blitt manipulert. Naturlig sminket og med stor gravidmage gir hun oss et siste vitende og skjelmsk blikk. Hun insisterer hardnakket – til den bitre slutten – på at hun ikke er noe offer. Jeg liker at skaperne lar Selina få lov å beholde sannheten sin, men som seer tenker jeg mitt.

---