Skal du bare lese én anti-influenserbok …

Å gi råd hjelper bare den som gir rådene, ikke den som får dem.

Da Meghan Markle skulle kaste glans over en veldedighetsorganisasjon som delte ut mat til sexarbeidere som levde i fattigdom og rus, fikk hertuginnen noe som for henne fortonet seg som en helt super idé: Full av iver fikk hun fatt i en penn, og begynte å rable ned oppmuntringer og slagord på bananene kvinnene fikk utdelt sammen med matpakkene.

Det er kanskje ikke så rart at det er vanskelig for hertuginnen å forestille seg hvordan verden ser ut fra de kriserammede kvinnenes ståsted. Men absolutt alt ble feil for Meghan da hun skulle forsøke å oppmuntre dem. Oppfordringen «work hard» får liksom en helt spesiell mening når man ser for seg hva det kan innebære for en som jobber med å utføre seksuelle tjenester. (Grundigere sugejobber? Flere kunder på en gang?) Beskjeden om å smile, eller «live, laugh, love» er selvsagt også tragikomisk malplassert på en banan i hendene på en fortvilet kvinne full av blåmerker.

Hertuginnen av Sussex er en av flere ivrige livsrådgivere som portretteres i tegneserien Orakelet taler – sju livsråd mot livsråd fra Manifest forlag. Her møter du også sjekkeguru Rollo Tomassi, superkjendisterapeut The Holistic Psychologist og en fargerik gjeng tilfeldig valgte sminke- og treningsinfluensere, som du kanskje allerede har støtt på i din egen instagramfeed i virkeligheten. De rådgir deg om hvordan du kan oppnå en optimal versjon av deg selv, men heldigvis streker forfatter Liv Strõmquist opp sju kloke motråd til de skakkjørte anbefalingene deres:

– Ikke følg råd

Én ting er Markles Marie Antoinette-forestilling om at veien ut av fortvilelsen er at kvinnene endrer innstillingen sin – smiler mer og er takknemling for det de har. Det legger ansvaret for situasjonen på kvinnene selv, og gjør det lett å glemme at urettferdig fordelte privilegier er et samfunnsproblem.

Men hva er det som gjør henne så gal etter å gi råd, selv når absolutt ingen har bedt henne om det? Rådgivergleden ser ikke ut til å ha dempet seg hos hertuginnen, for i den nye Netflix-serien «With love, Meghan» inviterer hun kjendisvenner til en «vakker eiendom i California», og sprer om seg med tips om «matlaging, hagearbeid og hvordan man holder selskap».

De som gir råd, føler seg bedre selv

Strömquists viser nemlig til forskning der det kommer fram at folk i vanskelige situasjoner oftest er smertelig klar over hva de bør gjøre, og at råd fra utenforstående bare får en til å føle seg mer mislykka. I ett eksperiment ga forskerne en gruppe middelmådig presterende high school-studenter i oppgave å rådgi yngre elever om studieteknikk, og fant at det høynet karakternivået hos rådgiverne – ikke mottakerne.

Å gi råd får den som gir rådene til å føle seg bedre, få større tro på seg selv – og som alle influensere vet, er det store penger å tjene på folk som desperat søker oppskrifter på selvforbedring.

Biohacking, eller bare et forsøk på kontroll?

Strömquist ser også den enorme mengden helsebringende og livsforlengende tiltak vi bedriver som forsøk på å kontrollere en stadig mer uoversiktelig virkelighet. I stedet for å roe ned, forsøker vi å makse nytteverdien i alt vi gjør. Vi finner stadig nye måter å effektivisere, planlegge og resultatstyre. Vi leser en studie om at forundring er bra for helsa – da må vi legge inn litt forundring. Og kyssing gir positive helseeffekter som bedre munnhelse og økt forbrenning.

Hvor ble det av kyssing for kyssingens egen skyld?

For at livet skal kjennes meningsfullt, skriver Strömquist, må det leves med risiko – risiko for å bli avvist, for å bli syk og til og med for å dø. Vi kommer jo ikke utenom uansett hvor hardt vi prøver, og da er det jo fryktelig synd å ha kastet bort hele livet på forsøket.

Hva om mitt indre selv er en drittsekk?

I psykoterapien er det ofte et mål «å opprette en god kontakt med sitt autentiske selv». Det er oppskriften på en balansert og lykkelig tilværelse. Men hva hvis det autentiske selvet viser seg å være en jævla lunatic, spør forfatteren seg.

Hva om selvet bare er interessert i å gjøre drittsekkaktige ting som å:

– Ringe eksen, nå som han er gift og har tre barn og si at jeg vil ha ham tilbake?
– Bli mektigst på hele planeten, gjøre meg rik på andres bekostning og så dra ut i verdensrommet og kolonisere det?
– Aldri hjelpe et annet menneske i hele mitt liv?
– Gjøre det til mitt livs prosjekt å være tynnere enn andre kvinner jeg kjenner?

Fordi den økonomiske tankegangen gjennomsyrer hele terapikulturen, blir også selvhelpstipsene egoistiske og selvsentrerte. Når vi forsøker å sjekke inn med behovene våre, er det vanskelig å kjenne noe annet enn behov som gjør oss mer attraktive og gir høyere plassering i et hieraki. Vi søker innover etter hva vi egentlig vil og finner at vi trenger nye karrieremål, produktivitetstips, treningsmål. For det har influenserne sagt. Ikke at vi kanskje kan bli en bedre venn for andre, for eksempel.

Selvoptimalisering er ikke nytt

Du har helt sikkert lagt merke til alle influenserne, kjendisene og ekspertene som står fram med tips til hvordan du kan «hacke» helsa di. De kommer med anbefalinger om badstue, pusteteknikker, vitaminer og mineraler, søvnterapi, krystaller – og alt dette i tillegg til kostholds- og treningsregimer.

Morsomt nok viser Strömquist at dette ikke er noe nytt. Faktisk sporer forfatteren dagens selvoptimaliseringstrend helt tilbake til modernitetens opprinnelse på 1700-tallet. For da mennesket sluttet å tro på gud, forklarer hun, skjedde det noe med hva vi anså som meningen med livet.

Det eneste prosjektet – meningen med ALT – er ikke lenger å være et godt menneske – det er med Strömquists ord «AT JEG SELV SKAL FORTSETTE Å FLAKSE RUNDT PÅ JORDA SÅ EKSTREMT JÆVLA LENGE OG SMERTEFRITT SOM OVERHODET MULIG».

Å slåss mot dødens årsaker er blitt meningen med livet.

Helt nødvendig utenfrablikk på oss selv

Boka er ikke lettlest. Strömquist byr på kunnskap som er akkumulert over århundrer. Skal man vise hva som er riv ruskende galt med tida vi lever i, trenger vi innsikter som har tålt tidens tann og som gjør det mulig å løfte blikket opp fra de samfunnsstrukturene vi er sauset inn i akkurat for øyeblikket.

Det er jo ikke det at folk flest er dumme, men vi lar oss vi lar oss rive med av trender og nyoppfinnelser. Boken hjelper oss å tenke sakte og se de lange linjene og tilbyr et helt nødvendig utenfrablikk på oss selv.

Det vi oppdager er ikke særlig flatterende, men fy søren så morsomt det er gjort!

---