3 influenserpodkaster om psykisk helse

Rusavhengige foreldre, tenåringsopprør, innleggelser i psykiatrien, hets for kjønn og hudfarge og vold i hjemmet. Diagnose på diagnose. Er åpenhet om det sårbare alltid bra?

Vår anmelder har lyttet til tre populære influenserpodcaster hvor kjendisgjestene deler åpent om heftige livshendelser.

«Ida med hjertet i hånden» er en dekkende tittel som viser til Torunn Lians bok om Frida, den unge jenta hvis eneste og altoppslukende interesse er andres kjærlighetsrelasjoner.

Fladens gjester inviteres til å snakke om hva som skjer i kjærlighetslivet deres, men også om barndom, oppvekst og relasjoner. Slik kan man trekke slutninger om hvordan tidligere relasjoner har påvirket intervjuobjektets måte å oppføre seg på i forhold, og det er et interessant premiss for en samtale.

Fladen skal ha for å tørre å gå inn i det vonde og tabubelagte. Og la det være sagt med en gang: At populære mannlige forbilder som Arif Salum og Felix Baldauf snakker åpent om temaer som rus og omsorgssvikt, er flotte bidrag til utfordring av stigma. Salum forteller om dypt opprivende opplevelser, som vold fra faren som strevde med rus, og Fladen møter det hele med varme og empati. Det samme gjelder for samtalen med Baldauf, hvor bryteren deler virkelig tøffe opplevelser fra barndommen. I samtalen med Salum påpeker hun også at hun ikke har noen forutsetning for å forstå hvordan det kan ha vært å bli forfulgt av nynazister på Bøler. Det er ærlig og tillitvekkende.

Men samtidig synes jeg det er litt vanskelig å få tak i følelsene mine når gutta forteller, og jeg undrer meg litt over at historiene deres ikke berører meg mer.
Det er først når jeg lytter til intervjuet med Else Kåss Furuseth, at jeg får grep om det. Fladen følger samme mal, men her virker det ikke som det hele glir like friksjonsløst. For Furuseth gjør nemlig motstand mot Fladens forhåndsskrevne skript.

For det første nekter hun å innrømme at hun bare setter opp et modig fjes og later som om hun er fornøyd med kroppen sin slik den er. Verten er opptatt av å få fram at det ikke er noe galt i å skamme seg over kroppen sin – det gjør hun faktisk selv også. Men heldigvis motsetter Furuseth seg forenklingen, og forklarer at selv om hun ikke alltid synes kropp er enkelt å forholde seg til, så er den boksen Fladen vil ha henne plassert i heller ikke et riktig bilde av virkeligheten.

Furuseth godtar heller ikke historien om overspiseren som sitter og gråter og spiser når hun er ensom. Det er ikke så enkelt, får jeg som lytter lyst til å rope, men Furuseth beholder roen og forklarer pedagogisk hvor kompleks en slik spiseforstyrrelse kan være. Faktisk har hun det oftest aldeles utmerket når hun spiser, men det er klart at tilstanden også kan være uttrykk for underliggende vonde følelser.

Avslutningsvis blir hun også nødt til å forklare verten at det ikke hjelper å kjefte på henne når hun forteller hvor vanskelig det er å se seg selv som sensuell. «Ja, men du forstår følelsen?» gjentar hun flere ganger, og vil at Fladen skal la henne få være litt oppgitt over ikke å kunne legge selvbevisstheten sin til side når det kommer til intimitet.

Og helt til slutt utbryter hun: Du er jo en «følelsenes Fredrik Solvang», fikk du det du ville ha? Tenker man Solvang pre kosesnakken med Erna, så er dette en ganske så presis beskrivelse av hva som har forgått mellom dem. I stedet for å være nysgjerrig på hvordan Furuseth opplever ting, har Fladen presset på henne sine egne forklaringsmodeller, og jaget etter innrømmelser – akkurat slik journalistene ofte gjør overfor politikere.

Men på grunn av Furuseths sta insistering på ikke å la seg definere, blir det likevel en fin samtale. For når hun motsetter seg presset, og de to blir nødt til å forholde seg til det som skjer mellom dem i nåtid, oppstår noe nytt og spontant. Og hadde Fladen vært mer åpen for at noe uventet kunne dukke opp i samtalene med Saulm og Baldauf, tror jeg også at både intervjueren og intervjuobjektene ville klare å være mer til stede i historien og i følelsene sine.

Anmeldelsen er basert på episoder med Arif Salum, Felix Baldauf og Else Kåss Furuseth.

Kvaliteten på episodene i «Fetisha +1» avhenger av hvem som er på besøk. Men felles for dem er for det første spontaniteten – her er det åpenbart ikke forhåndsbestemt hvor samtalene skal ta veien.

I tillegg har Willams en uredd måte å forholde seg til tung materie på, kombinert med en troverdighet som jeg mistenker kommer fra levd liv. Hun lytter med nysgjerrighet, og den uforutsigbare galgenhumoren lurer rundt hvert nytt hjørne. Dermed slapper gjestene av, og åpner seg for en åpen og meningsfull dialog, hvor nye innsikter kan oppstå.

Besøket fra Emma Ellingsen er en favoritt, kanskje fordi de to damene klikker så godt. Her får Williams brukt alle sine kjapp-i-replikken-kvaliteter. De to ler seg i hjel av idiotene som kommenterer «gutt» på Ellingsens Instagraminnlegg, og Williams dør av latter når gjesten forteller at hun i et øyeblikk av angst er nær på å trekke kniv mot en uskyldig date. I den samme snappy tonen deler de erfaringer med netthets og utestenging fra nattklubber. Kanskje er humoren en overlevelsesstrategi, men jeg oppfatter det også som en moden tilgang til livets utfordringer, fra to kvinner som har gått gjennom mye tross ung alder. For når det tunge er blitt en selvfølge, hva annet kan man gjøre enn å le?

Men når vi kommer til episoden med Erlend Mørk, faller vertens energinivå betraktelig. Kanskje er hun ikke helt komfortabel med premissene han setter for samtalen. Godt oppdratt inn i offentlig debattkultur som han er, forholder han seg hele tiden til saken – og vi blir aldri særlig godt kjent med mannen bak de sterke meningene.

De to går rett på sak: Bernt Hulsker og Atle Antonsen er tilbake. Hva skal man tenke om det? Williams liker det ikke, men Mørk mener man bør få en ny sjanse etter å ha gjort opp for seg. Han peker på at vi ofte er troende til å sosialt sanksjonere handlinger hardere om de ikke er formelt straffbare. Og at tilfellet der drapsmannen David Toska inviteres til TV som sjakkekspert er verre, fordi han får muligheten i kraft av forbrytelsen han har gjort.

Når han så konfronterer Williams med at han har blitt stoppet like mange ganger som henne av politiet, og bruker det som argument for at vi ikke kan snakke om amerikanske tilstander i Norge, blir jeg litt provosert. Jeg tror ikke du forstår, sier Williams med spak stemme, og det har hun nok rett i. Å ha erfart å tilhøre en ikke-privilegert gruppe, og hvordan erfaringen kan sette seg i kroppen din, er noe annet enn å kunne slå i bordet med argumenter. Det er et voldsomt privilegium å ha et objektivt blikk på kulturkampen. Og jeg synes Mørk er langt ute på jordet når han insinuerer at det er urettferdig å tillegge ham flere privilegier enn henne, for «han er jo ikke engang fra vestkanten». Som ung hvit mann med prestisjejobb og -utdanning, sitter han på en kulturell kapital som er skyhøy.

På meg virker det som Williams stort sett tar høyde for den enorme makten hun selv sitter på som influenser. Jeg lytter meg faktisk helt tilbake til vårens episode med Malin Nesvoll før jeg hører noe jeg stusser over. De to snakker først om Nesvolls prestasjonsangst og Williams’ fravær av det. Så er det over på kjærlighetsliv, og ifølge verten bryter hele produksjonen sammen i latteranfall når Nesvoll avslører at daten hennes jobber på 7eleven. Nesvoll driver nemlig, i egne ord, med dumpster-diving av menn.

Sleivsparket er kanskje ikke så voldsomt, men Williams fremstår oftest mindre villig til å sparke nedover. Nå skal det også sies at Nesvolls date angivelig «ghostet» henne fordi han ble arrestert for å ha slått ned drosjesjåføren på veien, men her går det litt for lang tid før en fortsatt lattermild vert korrigerer gjesten og minner henne om at det jo er helt ok å jobbe i kiosk.

Anmeldelsen er basert på episoder med Erlend Mørk, Emma Ellingsen og Malin Nesvoll.

Med høye lyttertall kommer mer ansvar for hva man leverer fra seg. Det kjennes faktisk litt feil å være med på å spre innholdet fra denne podcasten, for her er det jammen mye rart. Den utilslørte sensasjonsjakten, kombinert med spillet på følelser, gir en vond smak i munnen.

I intervjuet med Linnea Myhre fungerer det greit, fordi gjesten enkelt og greit sier nei til å dele det det føles best å holde for seg selv. Og selv om Nordby understreker hvor sykt skummelt det må ha vært å legges inn i psykiatrien, og hvor redd hun selv har vært for å bli innlagt, holder Myhre seg til sin egen forståelse av seg selv og sin historie på en nedpå måte.

Med unntak av et par utbrudd fra Nordby hvor hun omtaler flytteprosessen etter et brudd som «såååå traumatiserende», byr episoden på psykologisk innsiktsfulle refleksjoner.

Myhre gjør en god jobb når hun framstiller nyansene i hva en spiseforstyrrelse kan være. At man skal være på vakt for å snakke om dårlig samvittighet for ikke å ta vare på kroppen sin, er også et viktig budskap. Jeg synes det er fint at de prater om innleggelser i psykiatrien som en del av livet som noen er nødt til å forholde seg til.

Men i møte med Sellevoll, en frittalende ung mann som gir inntrykk av ikke å nødvendigvis tenke så nøye gjennom ting før han handler, blir det raskt litt ukomfortabelt å lytte til. Sellevoll har stått i tøffe utfordringer jeg tror mange unge menn kan kjenne seg igjen i, og jeg synes det er synd at han ikke får mulighet til å snakke om dem på en mer hensiktsmessig måte. Verten tar ikke hensyn til gjestens unge alder og mangel på avstand til de vonde opplevelsene.

Hun velger heller å blåse opp sensasjonsfaktoren, og roper ut i forferdelse over at den rusavhengige faren hans tilbød sønnen kokain. Hun skjønner godt at det må ha vært flaut for Sellevoll og moren å bli assosiert med ham. Og for virkelig å understreke hvilket scoop hun har gjort: Det er jo helt sjukt! Dette ante jeg ikke om deg!

Men så kommer plutselig empati-brillene på: Men det må jo være veldig sårt, da? Her kan det virke som om skifte i perspektiv går litt kjapt – til og med for Sellevoll – og han er heldigvis ikke umiddelbart klar for å by på noen sårbarhet: Nei, nei, nei, nei – han bryr seg «ikkje driten».

I den neste episoden jeg lytter til, er Kristin Gjelsvik gjest. Selv om sensasjonslysten er nedtonet her, setter også denne samtalen en liten støkk i meg. Gjelsvik deler åpent om egen rusbruk som tenåring, hvorpå Nordby kontrer med sin egen fortid som butikktyv. Og, underlig nok er de to skjønt enige om at det var synd på foreldrene som hadde sånne drittunger i hus. Gjelsvik omtaler det hun kaller avhengigheten sin med avsky, og forklaringen hennes på at den kunne oppstå er påvirkning fra en klassevenninne hun så opp til. Og stakkars moren som måtte forholde seg til at «datteren var narkis» – ikke rart hun holdt det skjult fra resten av familien.

Felles for intervjuet med Sellevoll og Gjelsvik er at intervjuobjektene tvinges inn en måte å snakke livene sine på som bærer preg av terapeutiske samtaler. Som i terapirommet inviteres de til å sette ord på skamfulle og vonde opplevelser, men uten at de blir tatt imot og vist tilstrekkelig forståelse.

Og enda verre: For å trekke lyttere, blir de vanskelige erfaringene framstilt som noe helt uvanlig – eller «sjukt!» – og får dermed motsatt effekt enn å normalisere. Dette er eksempler hvor jeg mener åpenhet om psykisk uhelse ikke gagner noen.

Anmeldelsen er basert på episoder med Kristin Gjelsvik, Linnea Myhre og Adrian Sellevoll.

Publisert 03.11.2023, oppdatert 10.11.2023