Diagnose: Fattig

I Vi fattigfolk tar forfatter Anna Sabina Soggius oss med fra Tøyenblokka hun vokste opp i, via skolegangen på middelklasse-Kampen og talentutviklingen i AUF, til voksenlivet som sosionom og senere gjesteforsker på Yale.

I boka Oss mot verden. En historie om å være fattig av Kaisa Hansen-Suckow følger vi gjennom opp- og nedturer i kampen for en bærekraftig tilværelse for seg selv og den lille familien hennes. Vil hun klare å bryte ut av den onde sirkelen som offer for systemsvikt i NAV og lånekassa, utnyttende bolighaier og arbeidsgivere? Bøkene er viktige i mentalt helseperspektiv fordi de viser hvordan ødelagte nervesystemer går i arv innenfor familier med dårlig råd og få muligheter, og hvorfor det er så vanskelig å bryte de mønstrene som gjentar seg.

Selv om Soggiu har vokst opp midt i Oslogryta og Hansen-Suckow på Sørlandet, er historiene deres like på mange punkter. Begge forteller om skam over ikke å klare seg bra nok i rike velferds-Norge. De kjenner på avmakt og utenforskap. Felles for dem er også varmen i beskrivelsene av oppveksten, og innslagene av idyll. Nøysomheten og den store gleden ved de små tingene, som lesestunder med vafler og sommerferier i kolonihytta på Etterstad eller telt på Sørlandskystens Merdø.

Bøkene er viktige i mentalt helseperspektiv fordi de viser hvordan ødelagte nervesystemer går i arv innenfor familier med dårlig råd og få muligheter, og hvorfor det er så vanskelig å bryte mønstrene.

Men på noen områder utfyller de hverandre, og selv om begge byr på sterke leseropplevelser, trykker de på litt forskjellige knapper, i hvert fall hos denne leseren. Soggiu forteller fra et voksenperspektiv til en yngre gutt som bor i blokka hun selv vokste opp i. Denne modne fortelleren har gjort en klassereise, og er nå en offentlig stemme. Utdannelsen gjør henne i stand til å gi samfunnsvitenskapelige forklaringer på livshistorien sin, og se den i en større sammenheng. Men hos Hansen-Suckow blir hendelsene gjengitt direkte, med få fortolkninger og selvrefleksjoner.

Setter seg i kroppen

I Oss mot verden zoomer forfatteren inn på angsten for ikke å ha råd til mat og tak over hodet, hvordan den tærer på kroppen og begrenser livsutfoldelse. Hun tyr sjelden til spesielt dramatiserende grep, og formulerer seg ganske nøkternt og nedpå. Likevel er det lett å leve seg inn i situasjonene hun beskriver. Fordi hun beskriver så detaljert hva som foregår i kroppen og hvordan det kjennes for henne, aktiveres også nervesystemet mitt og gjenskaper både panikk og avmakt meg – i den grad jeg faktisk sliter med å sove etter å ha lest om enkelte av hendelsene. Som de periodevis daglige møtene med førstelinjen på det lokale NAV-kontoret, hvor den unge moren mistenkeliggjøres og irettesettes når hun forsøker å forklare behandlingsfeilen de har gjort.

Jeg blir rett og slett ganske trigga.

Nå skal det sies at jeg har stått i lignende situasjoner, og at lesningen minner meg om erfaringer jeg forsøker å tenke minst mulig på. Jeg blir rett og slett ganske trigga. Likevel mener jeg bokas særlige styrke ligger nettopp her – i de detaljerte og stadig gjentagende utbroderingene av hva som skjer med nervesystemet i møte med hjelpeordninger som stenger av for sunn fornuft og empati.

Jeg synes nesten jeg kan merke det på kroppen, den vonde ambivalensen Hansen-Suckow opplever når hun er nødt til å ta imot krisehjelp, men vegrer seg av frykt for å bli meldt til barnevernet. I dette tilfellet viser bekymringen seg heldigvis å være grunnløs. Og leseren får også ta del i flere lignende forløsende episoder, som når hun får betale en tilpassa sum for Steinerskolen og møter veiledere på universitetet som ser ressursene hennes.

Når fortelleren i så stor grad setter søkelys på hva som foregår inne i henne, er det lett å leve seg inn i situasjonene hun beskriver og få tak i lignende følelser i oss selv. Da treffer historien oss rett i magen, og uten at vi egentlig behøver å reflektere så mye.

Psst: Anmeldelsen fortsetter under bildet …

Følelse av fellesskap

Det er litt annerledes med boka Vi fattigfolk, hvor fortelleren hele tiden hjelper oss å plassere historien i en større politisk kontekst. Her tilbys vi et opplysende sosiologisk blikk på situasjonen. Soggiu henvender seg som nevnt til en ung leser som vet hvordan det er å vokse opp på Tøyen. Det vet ikke jeg. Men som middelaldrende akademiker på venstresiden treffer boka meg likevel bemerkelsesverdig godt. Jeg jubler for eksempel for kritikken av samfunnsgeografenes påklistrede Tøyenløft og den idiotiske flyttinga av Munchmuseet. Kanskje er det litt med boka som med TV-serien Skam; at den er ment å treffe både ungdommene i målgruppa og de voksne?

Når Soggiu likevel når inn til følelsene mine, er det på grunn av det inkluderende felleskapet hun tegner opp. For det første viser hun en fintfølelse for hvordan man snakker om folk med respekt, som jeg tror leseren fanger opp og verdsetter uavhengig av målgruppetilhørighet. «Rusa seg litt mye på flere ting» er én avvæpnende og inkluderende måte å beskrive rusmiddelbruk på, som ikke plasserer folk i stigmatiserende båser. «Mye levd liv» er en annen. Og når hun kritiserer folkene bak Tøyenløftet, er det både med varme og realisme. For hva hjelper det med fine nye blomsterkasser, når naboen din strir så fælt i livet at han kaster søpla si der? Det er gjennomgående at alle parter blir sett fra sitt eget ståsted, ikke minst dem som i sin egen elendighet rammer andre.

Også hos Soggiu er det mye jeg kan kjenne meg igjen i. Som henne har jeg sittet i utallige jobblunsjer og festlige tilstelninger og lyttet til folk som snakker uten å ta høyde for egne nedarvede fordeler. Jeg har ikke sagt noe, for jeg vet det vekker ubehag. Men jeg prøver så godt jeg kan å snakke høyt om min egen pengemangel og vanskelige vei inn i akademia med arbeiderklassebakgrunn. Ikke for å syte, men fordi jeg tror at det kan bli mindre skamfullt om flere snakker åpent om det. Jeg er takknemlig for at forfatteren tør å si høyt at denne typen urettferdighet gjør henne sint. For det det gjør det lettere for meg å heve hodet igjen neste gang jeg føler meg underlegen i selskap med folk med flere privilegier. Det tror jeg gjelder like mye for gutten Soggiu skriver til.

Jeg tror det kan bli mindre skamfullt om flere snakker åpent om det.

Med hver sin unike litterære strategi viser de to forfatterne at alt dette handler om menneskers plass i samfunnet. Fordi begge også skriver med forbeholden varme om fedre som har voldt dem mye smerte, får bøkene meg til å tenke på den franske forfatteren Edouard Louis. Forfatterskapet hans kretser rundt spørsmål om hvordan han kan møte sine nærmeste og volden de har utsatt ham for med forståelse. Hvem drepte faren min, heter en av bøkene hans (Aschehoug, 2019), og svaret han finner er de siste åras franske presidenter, som har fjernet velferdsordningene som gjorde det mulig for faren å pleie helsa etter et arbeidsliv som ødela kroppen hans. Louis er krystallklar på at det er politikerne som skal holdes ansvarlige.

Det er politikerne som skal holdes ansvarlige.

Av samme grunn er Soggiu forsiktig med å oppfordre Tøyengutten til å kjempe for å komme seg vekk fra Tøyen. Verken hennes eller Hansen-Suckows klassereiser er ment som forbilledlige eksempler til etterfølgelse, tvert imot. Det handler om å vise leseren hvor vanskelige slike reiser er, og hvor usannsynlig det er at man skal klare det. At samfunnet er rigget på en sånn måte at de som er fattige får en hel rekke tilleggsproblemer som gjør det nærmest umulig å endre livet sitt på egenhånd. Kreftene bør derfor rettes mot endringer på systemnivå – mot kritikk av politikere og velferdsløsninger som ikke fungerer.

I et mentalt helse-perspektiv er dette et tankekors. Med slike briller ser vi oftest symptomlindring og individuell behandling som de mest nærliggende løsningene. Vi går i terapi og tar medisiner som skal hjelpe oss. Troa på at det er mulig å ta saken i egne hender og forbedre tilværelsen vår, kan virke helbredende i seg selv, så den skal vi selvsagt holde på. Men å styre mer av oppmerksomheten i retning av urettferdig fordeling av privilegier når vi prater om psykisk uhelse – det bør vi la disse forfatterne inspirere oss til.

Les også intervjuet med Kaisa Hansen-Suckow

– Jeg hadde kronisk angst og var redd for å bli avslørt