«Terapispråk»: − Vi lever i et psykologispråkinfisert helvete

Trigger, traumer, tilknytningsstil og projisering. Terapispråket brer om seg. Er traumer blitt den nye ryggvondten?

Spol 17 år tilbake i tid. Året er 2006, og på forsiden av Time Magazine er det bilde av en dataskjerm. Magasinet har nemlig akkurat kåret «deg» til den viktigste personen av året. Med Youtube, MySpace og nyoppfinnelsen Facebook er Web 2.0 i sin spede begynnelse, og det er hvermansen som skal fylle nettplattformene med innhold.

Lite aner vi hvordan de sosiale mediene skal komme til å endre livene våre.

− Skjermene er blitt det ultimate stedet å gå til når vi vil finne ut hvordan vi kan bli bedre versjoner av oss selv, sier psykologiprofessor Ole Jacob Madsen.

Madsen mener terapispråkets spredning er et uttrykk for den voldsomme individualiseringa vi opplever for tiden, og at internett og sosiale medier har fungert både som katalysator og bensin på bålet.

Deppa, trigga og gaslighta

En titt innom min egen Instagramkonto bekrefter situasjonen professoren beskriver. Feeden min oversvømmes med selvhjelpsråd, mesteparten formulert i et helt særegent vokabular. Jeg skroller meg gjennom råd på råd om hvordan jeg kan «regulere nervesystemet mitt og unngå triggere». Vanskene mine skyldes enten «posttraumer» eller «tilknytningsproblematikk». Og den irriterende sjefen min – han er høyst sannsynlig «narsissist».

Stadig oftere synes jeg også at vennene mine vil ha det til at jeg «projiserer» ting over på dem. Selv kan jeg kan lett finne på å føle meg «gaslighta» av partneren min. Jeg blir «trigga» og «deppa» heller enn å føle meg redd og trist. Og går jeg inn på VG, eller setter på en podcast, så er det ikke lenge før jeg støter på noen som åpner seg om «traumer», diagnoser eller «people pleasing» som følge av oppvekst med «umodne foreldre».

Hvor ble det av samfunnsnivået?

− Vi lever i et psykologispråkinfisert helvete, utbryter Karl Fredrik Tangen når jeg spør ham om han har lagt merke til vokabularet. Tangen er førstelektor ved Høyskolen i Kristiania, og forsker på forbrukertrender og medier. Han utdyper:

− Det skumleste med denne utviklingen, er at vi mister de overordnede perspektivene av syne. Menneskers problemer blir ikke undersøkt på samfunnsnivå lenger, og vi evner ikke lenger å se for oss hvordan ting kan gjøres bedre gjennom politiske løsninger.

− Det finnes ingen offentlig debatt om de samfunnsmessige årsakene til de psykologiske problemene, det finner man bare i smale medier eller ytterst ute på venstresida, legger han til.

Demokratisering av psykologifaget

Ole Jacob Madsen har forsket på selvhjelp og terapikultur i mange år, og ser spredningen av terapispråket som en varslet utvikling.

− Det er helt naturlig at dette nå har nådd nettet. Jeg husker da jeg var student og internett var på vei inn i hverdagslivene våre. Mange av foreleserne var bekymret for spredningen av diagnosekriteriene og mulighetene det ville gi for selvdiagnostisering. Andre igjen så mulighetene for kunnskapsformidling som et gode.

Tanken om demokratisering av psykologifaget oppstod allerede på 60-tallet i USA, forteller han.

− «Giving psychology away» var navnet på en bevegelse som fortsatt står sterkt innenfor den amerikanske psykologforeningen. Man tok innover seg at det å gå i terapi var et gode som kun tilkom en liten og privilegert del av befolkningen, og mente det kunne bøtes på ved å spre psykologisk kunnskap. Formidlingen skulle gi tilnærmet samme effekt som for dem som hadde råd til å gå i terapi.

Instagrampsykologene

Det finnes en hel haug av internasjonale og norske psykisk helse-kontoer. Og de er populære. Forfatter og psykologspesialist Nicole LePera, kvinnen bak kontoen The Holistic Psychologist har hele 7,5 millioner følgere, og over 100 000 følger vår hjemlige Tik Tok-psykolog Maria Abrahamsen.

De fleste av dem er storleverandører av terapeutiske ord og tenkemåter. Men én som skiller seg fra den typiske Instagrampsykologen der ute, er Johanne Refseth, bedre kjent som psykolog med sovepose. Til forskjell fra den gjengse kontoen der man deler sitater eller definisjoner av terapiuttrykkene, legger Refseth ut bilder og videoer fra teltturer alene med bikkja. Språket hun bruker skiller seg også ut.

− Hele poenget med prosjekt mitt er å gjøre psykologi forståelig for folk, og da vil det gi lite mening å bruke en masse fagbegreper, forklarer hun.

− En persons idé om hva som ligger i begrepet «angst» er ofte noe annet enn det jeg mener når jeg bruker det. Det er faktisk få som er enige om akkurat hva disse ordene for menneskelige erfaringer egentlig rommer. Folk kan jo ha veldig forskjellig oppfatning av hva det innebærer, og hvilken alvorlighetsgrad vi snakker om. Å bruke begrepene øker sannsynligheten for misforståelser. Da prøver jeg heller å legge meg tett på fenomenet og beskrive det nøye. Jeg prøver å skrive så tett på selve opplevelsen at det blir vanskelig å legge noe i det som ikke eksplisitt står der.

− Hva skal vi med «gaslighting»?

Refseth bruker for eksempel aldri ordet «tilknytningstraumer», men beskriver i detalj hvordan det oppleves å ha tidlige livshendelser som gir trøbbel i relasjoner voksen alder.

Hun unngår også «gaslighting», men skriver heller om hvor vanskelig det er å finne tilbake til en indre kjerne etter å ha vært i et forhold som har framkalt mye selvtvil: «Det blir vanskelig å ta beslutninger, stole på seg selv, gå videre i livet og man blir fort avhengig av andres meninger og aksept når man egentlig har bruk for å bli kjent med seg selv igjen», skriver hun i ett av innleggene.

− Så slipper man kanskje at noen blir veldig redde for at de har en angstlidelse eller blir utsatt for gaslighting, uten at det er tilfellet. I tillegg er det langt mindre effektfullt. For hva skal man egentlig bruke et ord som «gaslighting» til?

Hun mener at å beskrive hvordan det har vært å bli utsatt for en hendelse, og hva slags type reaksjoner det kan gi er bedre enn å bare kalle det et traume og plassere det innenfor en diagnose.

Terapispråk? Ikke særlig terapeutisk

I de internasjonale mediene har den psykologiske fagterminologien på nett fått navnet «therapy speak». Mange av terapeutene som intervjues vektlegger at det ikke er noe problem at stadig flere mennesker vil gå i terapi. Det problematiske er at språket som spres på nett setter folk i bås, og gir få muligheter for endring.

− Det er klart det kan være bekreftende å få en diagnose, sier psykolog og psykoanalytiker Karl Eldar Evang.

− Det kan ha en beroligende effekt om man er veldig redd. Men jeg tror også at diagnosespråket kan føre til at man ser på seg selv med mer distanse.

Evang mener det er et tegn i tiden at vi ønsker raske løsninger. Og det passer dårlig med terapi. Vi vil ha en diagnose fort, finne en rask og lett tilgjengelig forklaring på hvorfor man har vanskelig. Men det kan virke mot sin hensikt. For idet man har funnet fram til forklaringen, slutter man jo å være nysgjerrig på hva som foregår på innsida.

− Det kan ligge en fare i å bruke et språk der man uttrykker vedtatte sannheter om seg selv. Eller om man sier det som man tror folk vil høre. Da blir språket dødt. Som psykolog vil man heller forsøke å hjelpe pasienten inn på et spor hvor samtalen blir skapende, og faktisk overraskende for begge parter. Man må bort fra vanegjengeriet.

− Min erfaring tilsier at det undrende og undersøkende språket fungerer bedre terapeutisk enn det det som er forklarende og setter folk i båser, forteller han. 

Terapispråket gjør oss selvopptatte

For ikke så lenge siden sirkulerte følgende mal for hvordan du kan sette grenser på Twitter: «Jeg er veldig glad du tok kontakt, men jeg har ikke emosjonell kapasitet til å holde rom for deg akkurat nå. Jeg har det ikke så bra selv om dagen/jeg hjelper en annen person som er i krise nå. Kan heller treffes [senere tidspunkt]/Har du noen andre du kan snakke med?»

Det var terapeut og aktivist Melissa A. Fabello som laget malen på forespørsel fra en følger som ba om forslag til hvordan man kunne avvise en venn som har det vanskelig når man egentlig burde ta vare på seg selv. Malen fikk enormt gjennomslag, men også en del kritikk. Det fikk da være måte på hvor stort umake man skulle gjøre seg for å beskytte seg mot en venn i nød, mente noen.

− Terapispråket passer svært godt med tankegangen vi har i dag, hvor vi alle i større grad forventes å ta vare på oss selv, kommenterer Ole Jacob Madsen.

For selv om han sympatiserer med idéen om å demokratisere den psykologiske kunnskapen, er han klar på at den store spredningen har sin bakside.

− Det blir opp til hver og en av oss å sørge for at vi har det bra psykisk. Faren er at denne ideologien kan komme i veien for andre vel så gode måter å tenke om psyken, selvet og meningen med livet på, hvor det handler mer om å være et godt menneske enn bare å sette seg selv først. Den terapeutiske kulturen kan være ganske individorientert, og kan nok bidra til å gjøre oss mer selvopptatte.

Hva om skolen er problemet, og ikke du?

Karl Fredrik Tangen er enig i at terapipråket tvinger oss inn i tenkemåter hvor alt ansvar legges på individet.

− Så glemmer vi hvor mye organiseringen av samfunnet har å si for hvordan det står til med den psykiske folkehelsa.

− I neste ledd påvirker individualiseringa interessen og evnen vår til å stille viktige kritiske spørsmål. Den gjør at vi mister utopien av syne. Evnen vår til å tenke oss at samfunnet kunne vært annerledes på et helt grunnleggende nivå forsvinner. Det finnes liksom ingen stor psykologi lenger, sukker han.

− Ta for eksempel ADHD-diagnosen. Mange av disse problemene kunne vært forklart ved at man så på klasseproblematikk. Man leter ikke etter årsaker på arbeidsplassen eller skolen. Når man kaller det ADHD, tilegner man den enkelte eleven som sliter med urolighet eller aggresjon problemet, i stedet for å se på om disse menneskenes plager kan skyldes noe utenforliggende, for eksempel hvor stillesittende og teoretisk skolen har blitt.

Tangen advarer også om at spredningen av terapispråket ut i samfunnet gjør det vanskeligere å skille mellom hva som er alvorlig og ikke.

− Når alle snakker om «traumene» sine, eller at de har angst, blir det vanskeligere å skille mellom dem som virkelig sliter og alle de andre. Da blir det også uklart når man faktisk bør sette inn innsats overfor enkeltmennesket, og når innsatsen heller bør settes inn for å gjøre politiske eller samfunnsmessige endringer.

---