Skriveterapi: – Skriving kan være både kunst og medisin
– Jeg begynte å skrive den 4. august 2019.
Hun nikker.
– Ja, den 4. august 2019.
Hvorfor akkurat da?
– Jeg hadde en terapitime i traumeterapi. Det var noe som løsnet. Jeg har alltid hatt trangen til å skrive, helt siden jeg var liten. Men i den timen fikk jeg råd om å begynne å skrive.
Lysten til å skrive har alltid vært der, forteller Vibeke Heiberg Knagenhjelm. Men et mislykket romanforsøk som tiåring satte en stopper for skrivekunsten og ga henne en skrivesperre som skulle vare i mange år. Skjønt mislykket – det er forfatterens egne ord.
– Den var veldig kjedelig. Den handlet om tre jenter som gikk til skolen, og var veldig nært opp til virkeligheten, smiler hun.
Kanskje var det heller virkelighetslitteraturens spede start her til lands som ble lagt bort den gangen på åttitallet og senere plukket opp av forfattere som Karl Ove Knausgård og Vigdis Hjorth? Det vet vi ikke, men heldigvis var ikke skrivetrangen borte for alltid.
I dag er Vibeke forfatter og tegneserieskaper.
Hun har også hatt diagnosen schizofreni.
Skriveterapi: La papiret ta imot grublingen
Klarte ikke å sove på fire døgn
– Jeg har vært syk. Jeg fikk symptomer da jeg var rundt 15 år. Jeg kjente på depresjon og håpløshet og sånne uforståelige ting. Vi hadde ikke noen navn på det, eller hvorfor det var sånn. Men jeg gråt veldig mye. Jeg kunne gråte i en og en halv time etter å ha sett filmen The Color Purple, som vi så på skolen. Så jeg skjønte jo på en måte at det var noe, at jeg reagerte mer enn de andre.
Da Vibeke var bare to år, mistet familien lillebroren hennes. Han var baby. Vibeke husker at hun begynte å drømme om ensomhet og øde, store landskap.
– Det var en sorg og smerte i familien vår som aldri ble helt leget.
Vibeke var 19 da hun gikk til legen med symptomer. Hun mistet fargesynet, var svimmel, klarte ikke å konsentrere seg på skolen. Legen sendte henne på Rikshospitalet for å undersøke om hun hadde en svulst på hjernen. Hun ble liggende der, mye alene, i en uke. Ingen forklarte henne ordentlig hva som skjedde. Da opplevde hun psykosen for første gang.
– Det var veldig vanskelig, veldig vondt. Jeg følte meg veldig alene. Jeg følte ikke at de som jobbet der turte å snakke med meg. Jeg tror det er mange som tror at en psykotisk person ikke snakker. Å være psykotisk føles litt som å drømme i våken tilstand. Jeg klarte ikke å sove på fire døgn, og det var jo grunn nok i seg selv til at jeg ble syk. Familien min hadde allerede mistet et barn og vi var så redde at vi ikke klarte å holde rundt hverandre.
«Nå brister det for henne»
De fant ingen svulst etter lange undersøkelser, men da var Vibeke blitt så dårlig psykisk at hun ble lagt inn på psykiatrisk avdeling i en annen kommune.
– Jeg bare husker at jeg var så utslitt. Plutselig sank hodet mitt ned mellom beina. Så sa psykiateren til foreldrene mine at nå brister det for henne. Det hørte jeg jo helt klart og tydelig.
Hun husker det som godt å få hvile.
– Det var veldig godt å komme dit. Jeg husker det blå gulvet og roen, og den utrolig vakre naturen rundt sykehuset. Og de snille, hyggelige sykepleierne. Du skjønte med en gang at disse visste hva de snakket om. Det var et eget rom å være i fred på. Få god mat og ikke slippe å ordne med å styre alt mulig selv. Jeg fikk noe sove på. Fikk noen sterke antipsykotiske medisiner som jeg ikke vet hva jeg skal si om, for det har sikkert hatt sin effekt også.
Medisinfritt: – Handler om retten til å velge
– Diagnosen stemte ikke med min opplevelse av meg selv
Vibeke fikk etter hvert diagnosen schizofreni.
– Hele resten av min behandling har vært basert på den diagnosen, mener hun.
– Men det har ikke stemt med min opplevelse av meg selv. Jeg har ikke følt meg alvorlig syk, jeg har bare følt meg sårbar av og til. Hudløs og utsatt for reaksjoner i møte med vanskelige opplevelser. Men jeg har ikke lyst å diskutere med legene. Jeg vil at de skal ha autoritet og kunnskap i behandlingen. Men for dem som får den diagnosen, tror jeg det kan være 50-50 belastning og hjelp. Jeg synes den er veldig vanskelig å bli kvitt. Du får mye stigma. Det er et vondt ord som gjør vondt å si. Jeg følte at den første diagnosen jeg fikk i sin tid, den som var reaktiv psykose, stemte på en prikk.
Hun har brukt mye tid og mange år på å få legene til å trappe ned medisinen og å gjøre det på riktig måte. Det er et tema som går igjen i diktene hennes.
– Det er noe av det jeg er mest sint for. Det finnes mye forskning på hvordan man skal trappe ned – nemlig veldig langsomt. Det virker som noen av legene mine ikke har visst om det. De skjønte ikke at jeg måtte gjøre det langsomt. Går det fort, får du rett og slett symptomer som ligner for mye på det du ble lagt inn for opprinnelig.
"Oppgjøret mot legestanden"
Drømte om å bli forfatter og maler
Nå har Vibeke trappet ned, i rett tempo, sammen med fagfolk, og hun er medisinfri. Og selv om store deler av livet har vært preget av medisiner, sier hun at hun ikke ville ha vært noen av opplevelsene foruten.
– Det jeg har, hva det nå heter, er en gave. Som har gjort meg klokere. Kanskje det å ha en sånn sårbarhet som jeg har, kan gjøre at man også har en åpen varhet for ting og for sammenhenger. Kanskje litt mer kontakt med fantasi og kunst.
Og nå likner livet mer på det hun så for seg som barn.
– Det jeg drømte om da jeg var liten, var å skrive, å være maler og å ha mann og barn. Og jeg drømte om gode forhold til mine medmennesker. Å lese og bli klok og sånn. Men det ble tatt fra meg på grunn av medisiner. De siste 30 årene har jeg ikke kunnet lese noe særlig selv fordi medisinen tok fra meg konsentrasjonen. Jeg ble rastløs. Jeg har lånt utrolig mye bøker på biblioteket, men jeg har bare lest ferdig tredjedelen av dem.
Historien hun forteller er tung, men hun virker ikke bitter. Om hun er sint, kommer det bare fram i diktene. Når hun snakker om erfaringene sine, er hun ettertenksom. Opptatt av å se flere sider av saken. Og å ta igjen alt det tapte. Hun er omgitt av bøker, og blir ikke overveldet av tanken på alle bøkene hun ennå ikke har lest, mer fylt av glede-seg-til-alt-man-ikke-har-lest-ennå.
Og så er det skrivingen.
"Du er ikke syk mer, men ikke siter meg på det"
– Jeg digger rim
– Skriving gir meg veldig gode følelser. Glede, men også mestring. Mestring er veldig viktig. Jeg kommer i flyt av det. Kan sitte veldig lenge, på det meste 16 timer bare avbrutt av en matpakke.
Hun tegner også mye, og liker best å skrive for hånd.
– Jeg liker formskrift med penner. Det blir helst blekkpenn. Løkkeskrift. Jeg har ofte hatt flere forskjellige håndskrifter, og det er ikke fordi jeg har hatt schizofreni, ler hun.
– Jeg elsker kalligrafi og kan sitte og skrive lenge. Man tenker på en helt annen måte. Jeg har skrevet masse dagbok. Og så har jeg kastet det.
Det kan være trygt å vite at ingen får lese det. Diktene, derimot, blir publisert.
– Jeg blir trigget av rim. Jeg digger rim. Jeg har vært med på skrivekurs, og det var litt morsomt at noen synes det er helt bort i natta med rim. Helt avleggs. Rim, det er jo ute, har jeg fått høre.
Men Vibeke har funnet stilen sin. Hun har funnet stemmen og rytmen, og hun holder på rimene. Når temaet er det tyngste av alle temaer, da bryter det bra opp for leseren at det går på rim og i rytme. Kontrasten mellom innholdet og uttrykket fungerer og trekker leseren med inn.
Hva tror du skriving kan gjøre? Har det kraft?
– Ja, det er i hvert fall sikkert. Skriving kan endre menneskers holdninger. Skriving kan være medisin. Det er så mye ressurser blant folk med psykiske lidelser som aldri blir tatt i bruk. Det er virkelig mange ressurssterke mennesker i psykiatrien, ofte kanskje mer enn andre steder, fordi det er så mye som skal ut av oss som har møtt så mye motstand på veien.
"Vi leger har ikke gjort jobben vår"
Nyheter og lesestoff fra MentaltPerspektiv.no rett i innboksen? Meld deg på nyhetsbrevet her:
