Kortfilm: «Hun tar ukloke valg»

Denne filmen er en sammenstilling av ord og setninger jeg har blitt møtt med av ulike behandlere gjennom livet. Når jeg nå velger å dele den, gjør jeg det midt i en indre kamp mellom stolthet og skam, engasjement og frykt, mot og sorg.

Da jeg leste journalen min, og særlig den endelige epikrisen, etter et helt voksenliv som pasient i spesialisthelsetjenesten, kjente jeg ikke meg selv igjen.
Jeg kjente ikke livet mitt igjen.
Jeg fant ikke igjen oppveksten min,
ikke relasjonene mine, ikke mitt behandlingsforløp slik det var for meg.

Barndommen min, og det som skjedde da, ble ikke nevnt med et ord. Mye av det gode i livet mitt ble beskrevet som problematisk, og noe av det vondeste jeg har stått i, som har formet meg sterkt, ble ikke viet en tøddel. Tiltak og tilbud som har hjulpet meg, gjort meg frisk og glad, står det lite eller ingenting om.
Behandlingsforløpet er beskrevet tildels ugjenkjennelig. Jeg finner en rekke feil, som jeg som pasient får ansvaret for.

Jeg har også selv skrevet en del i mitt liv. Jeg vet at det er vanskelig.
Da jeg gikk på skrivekurs med en dyktig forfatter i Oslo, en gang på tidlig 2000-tall, fikk jeg beskjed om å jobbe med å fremstille karakterene med kjærlighet. Jeg lærte å luke vekk forakten i beskrivelsene, og selv antagonisten skulle stå frem som mangefasettert. Vi skulle se henne gjennom et blikk av godhet, for det gjorde henne mer interessant. Mon tro om ikke leger og sykepleiere har noe å lære av forfatterne?

Etter tusenvis av timer, der jeg syns jeg har stilt med høy grad av tillit, tilstedeværelse, åpenhet og vært til tider sårbar og avhengig av disse behandlerne, føles et slikt dokument som å bli slått i ansiktet. Denne reduksjonistiske teksten vil jo følge meg resten av livet, i møte med andre helsearbeidere. Jeg har forsøkt å få den endret. Det er en vanskelig kamp. Jeg tror ikke jeg er alene om å oppleve dette. Studier viser også at journaler er fulle av feil, klipp og lim, gjentakelser og standardiserte fraser.

Jeg må ikke gå i den samme fellen og beskrive dem som skrev min journal med den samme forakten og manglende forståelsen som de har vist meg. Det er likevel forskjell på helsearbeidere. Det vet jeg, for jeg har møtt mange.
Jeg velger heller å lytte til legen som rolig så på meg og sa:

– Du er ikke syk. Det bare koker over for deg i blant.

Vibeke Heiberg Knagenhjelm, mars 2026