– Takk for trygden
Hvile
Uføretrygden ga meg endelig lov til å hvile – og til å leve uten å måtte tåle et press jeg ikke mestret: å være nødt til å jobbe og tjene penger. Jeg kunne begynne å gjøre morsomme ting, bruke kroppen, være med venner, dyrke interesser, nyte frisk luft, skrive, lese, tegne, male og vandre i skogen. Hele tiden håpet jeg på å møte en behandler som så skadene jeg bar på, ikke dømte meg, og møtte meg som et helt menneske. Siden dette skulle ta tretti år, var uføretrygden det som gjorde at jeg kunne overleve mens jeg ventet, kjempet, og tryglet om riktig hjelp. Nå endelig har jeg fått innvilget henvisning til psykolog med refusjonsavtale.
Et ganske godt liv
Jeg ønsker å bli frisk og leve symptomfritt, og har ikke psykoser i dag, men sliter ofte med avolisjon, og anhedoni. Det betyr at jeg ikke har så mye initiativ, og at gleden over å gjøre ting jeg likte før, forsvinner. Hva som kommer av mangelfull terapi, og hva som kommer av medisinene, vet jeg ikke sikkert. Mye skyldes nok også selve bristen, skaden, på sinnet, etter mange år da jeg har vært utsatt for psykisk vold. Medisinene gir meg skjelvinger, får meg til å føle rastløshet, og jeg mister konsentrasjonen.
Å lese bøker, som jeg elsker, føles ofte umulig.
Likevel har jeg gode dager: Jeg treffer venner, trener litt iblant, vandrer ute, lager mat, ser film, snakker i telefon, er med kjæresten, eller jobber litt i en tilpasset stilling. Jeg utfører jobben min godt, men trenger fleksibilitet og mye støtte. Siden jeg har stått på medisiner som kroppen min blir mer og mer avhengig av, har jeg ikke det samme håpet som før om å bli helt frisk og medisinfri slik jeg vet er mulig. Takket være psykologen kjenner likevel at jeg endelig kan begynne å bygge selvtillit, og indre styrke.
Skammen ble til aksept
Selv om jeg hadde hatt diagnosen i mange år, var det først da jeg sluttet å skamme meg, at jeg aksepterte at jeg har schizofreni. Det klarte jeg ved å gjenkjenne, tåle, og fortelle om skammen. Gradvis ble den borte, og erstattet av aksept.
Vi som lider av psykoselidelser, mangler ofte en følelse av et «jeg». For mange av oss ble «jeget» splintret av de vonde opplevelsene vi hadde. Noen av oss kan ikke jobbe, andre jobber hundre prosent. Jeg jobber bare litt. Nå hjelper psykologen og en psykomotorisk fysioterapeut meg til å kjenne etter i følelser og kropp. Jeg lærer å leve fullt og helt med det som skjer i meg. Kroppen min er meg. Jeg klarer etter hvert også å kjenne og anerkjenne alt jeg får til, og alt ved meg som er bra. Det lærer jeg fordi terapeutene ikke dømmer meg, og fordi de gir meg tid.
Håp til tross for tap
Det gjør likevel vondt å miste lysten til det jeg kan og brenner for, og når venner slutter å ta kontakt. Trøsten kommer på alle de gode dagene, fra de beste vennene som blir, og fra den lille jobben som gir glede. Jeg tror fortsatt på å bli fullt restituert, men sjansen min minker nok for hvert år med medisiner, å trappe ned fører ofte til tilbakefall, det kan ikke gjøres langsomt nok. Jeg må tåle litt medisin.
Vi trenger å møtes
Jeg drømmer om å starte – eller delta i – en tur-og-treningsgruppe for folk med psykiske utfordringer. Jeg lengter tilbake til tiden i treningsgruppa på DPS, der vi vandret i skogen og trente sammen med dyktige treningspedagoger hver dag. Takk for tiden jeg fikk der! Det tilbudet er sjeldent og unikt.
Jeg tror slike arenaer er mulig å skape for alle, og man bør kunne delta hele livet. Alle med schizofreni og andre alvorlige psykiske lidelser fortjener også å få økonomisk rom til å hvile, bli bedre og ha det gøy sammen med andre.
Psykolog og forsker Arnhild Lauveng led selv av alvorlig schizofreni og er en overlever etter alvorlig mobbing og tap. Hun fant gode hjelpere, ble frisk for mange år siden, studerte og ble psykolog, og i sin doktorgrad undersøkte hun hvordan danske læringsmiljøer, der folk med alvorlige psykiske lidelser møttes og trivdes i sine aktiviteter, ga mye friskere mennesker over tid.
Jeg tror dette er fremtiden. Noen har bestemt seg for at vi skal gå i motsatt retning. Det vil koste samfunnet dyrt.
Du kan bli frisk!
Mange blir heldigvis helt friske av schizofreni, det viser blant annet studier gjort av professor i psykologi Anne-Kari Torgalsbøen, men det er nok mye vanskeligere for alle dem som er alene, strever økonomisk, og ikke får rett behandling over tid.
Klar for å skrote schizofrenibegrepet
Glad jeg ikke er ung nå
Jeg er glad for at jeg ikke er ung og nysyk nå. Da ville jeg ikke fått de samme mulighetene til å bli langtidsinnlagt, som i hvert fall ga meg ro. Henvisninger til psykolog er vanskelige å få, listene er lange. I møte med en schizofrenidiagnose virker det som det sitter ekstremt langt inne å henvise til psykolog.
Jeg lider med de unge psykoseutsatte, og med de alvorlig langtidssyke, som ikke får omsorgen de trenger, mister venner, og ikke får oppleve livsglede fordi behandlingstilbud forsvinner og møteplasser legges ned.
Spør: «Hvordan har du det?»
Jeg vil også uttrykke håp om at vi alle lærer mer om skadene av psykisk vold og manipulasjon, og at hjelpen kommer inn tidlig i barns liv. Voksne mennesker med psykiske lidelser eller andre stigma kan oppleve å ikke bli trodd når de melder fra om psykisk vold. Rettsvesen, barnevern og familievern må ha god nok fagkunnskap og være tydelige og modige, men venner, naboer og familie er de som ser best. Det er alltid bedre å si fra en gang for mye. Snakk med den utsatte, spør direkte. Hvordan har du det? Opplever du noe som er vondt eller utrygt?
Framsnakk uføretrygden!
Takk for at jeg bor i et land av hovedsakelig vanlige, anstendige folk som betaler skatt, og takk til dem som har kjempet for rettigheten til å motta trygd. Satsene må følge hva det koster å leve i dag. Fremsnakk uføretrygden, og andre stønader, og gi den til alle som legene mener trenger den. Legg til rette for at også vi med psykiske lidelser kan møtes og drive med det vi er opptatt av, lære nye ting, studere, og jobbe, hvis mulig. Rødt fikk akkurat igjennom at beløpet vi trygdede kan tjene uten å bli trukket skulle tilbake på et levelig nivå. Takk! Men husk at noen av oss ikke vil kunne fungere i jobb. Tilstrekkelig trygd kan være et første skritt mot et ganske godt og ganske meningsfullt liv for mange.
– Vi kunne droppet uføretrygden, men får vi et bedre land da? Nei.
