Diagnosen forklarer ikke hvem du er
For mange kan en diagnose gi en viktig forklaring på hvorfor livet oppleves annerledes. Samtidig beskriver en diagnose bare enkelte sider ved et menneske. Spørsmålet er derfor om vi noen ganger lar diagnosen bli større enn personen selv.
I dag vokser mange opp i en tid der diagnoser er blitt en naturlig del av språket vi bruker om oss selv. For noen gir en diagnose en etterlengtet forklaring. For andre kan den etter hvert bli noe mer – nesten som en beskrivelse av hvem man er.
Mange unge sliter med å finne sin identitet, og på et vis er det helt normalt. Identitet utvikler seg gjennom erfaringer, relasjoner og valg i livet. Men når usikkerheten rundt hvem man er strekker seg langt inn i voksen alder, kan det også ligge andre årsaker bak.
Noen vokser opp med gode rammer rundt seg. De kan si at de har en god jobb, bor på et godt sted, har hatt en trygg oppvekst og foreldre som har vist interesse for deres fremtid. Andre har ikke hatt den samme ballasten. De kan komme fra fattigere kår eller ha manglet muligheter til utdanning og støtte.
Men er dette egentlig en identitet? Og betyr det at én identitet er bedre enn en annen? Det kan kanskje virke slik, men virkeligheten er mer sammensatt.
Hva er identitet?
Identitet er ikke statisk. Den utvikler seg og kan forandre seg gjennom hele livet. Den formes av erfaringer, verdier, relasjoner og av hvordan vi velger å bruke evnene våre.
En diagnose er noe annet. Diagnoser er viktige verktøy i helsevesenet. De kan gi mennesker tilgang til støtte, forståelse og tilrettelegging. Samtidig er en diagnose først og fremst en faglig beskrivelse av bestemte trekk eller utfordringer.
Den kan være livslang, men den er likevel ikke det samme som en identitet. Også mennesker med en autismespekterdiagnose (ASD) utvikler identiteten sin gjennom livet, akkurat som alle andre.
Gjennom livet møter vi mennesker som finner sin vei tidlig, og andre som bruker lengre tid på å forstå hvem de er og hva de kan bidra med. Noen får brukt ferdighetene sine tidlig i livet, mens andre oppdager styrkene sine senere.
Noen får en god start, men møter senere uventede utfordringer som hindrer dem i å nå målene sine. Andre kan ha mange ressurser, men kanskje ikke finne en måte å bruke dem på som fungerer for dem selv. Evner alene er ikke alltid nok – det handler også om hvordan de blir brukt.
Å speile seg i andre
Noen mennesker ser ut til å finne sin identitet gjennom fellesskap. De speiler seg i andre og føler seg hjemme i grupper der de opplever likhet og tilhørighet. Dette er også naturlig, siden mennesker i stor grad er sosiale vesener.
For mange oppstår ikke spørsmålet om identitet så tydelig. De vet hva de trives med og hva de trenger i livet.
Men det finnes også mennesker som ikke helt føler seg hjemme i en flokk, for å bruke det uttrykket. De kan fortsatt ha behov for andre mennesker, men kanskje på en annen måte.
Særlig når man er ung kan man være på leting etter noen å speile seg i. Noen finner slike personer, mens andre ikke gjør det. Man kan kjenne igjen enkelte egenskaper hos andre, men etter hvert oppdager mange at det å kopiere andres liv ikke er veien til å finne sin egen identitet.
Mer enn en diagnose
Identitet er i bunn og grunn noe personlig. Den kan ikke fullt ut defineres av andres forventninger, av oppvekst eller av en diagnose. Derfor kan noen mennesker føle seg alene i sin søken etter hvem de er, selv om de har mange evner og ressurser.
Identitet handler også om egenskaper som ikke nødvendigvis er medfødte, men som utvikles gjennom livet. Når et menneske finner en måte å bruke evnene og ressursene sine på som oppleves meningsfull, kan man kanskje si at man har funnet noe av kjernen i sin identitet.
En diagnose kan forklare hvordan et menneske opplever verden. Den kan gi språk for erfaringer og gjøre det lettere å forstå seg selv. Men den kan aldri beskrive hele mennesket.
Derfor er det viktig å huske at en diagnose er noe et menneske kan ha – men den er ikke alt et menneske er.
Vil du skrive for Hodebry?
Send inn til hodebry@mentaltperspektiv.no.
Hodebry er erfaringer og meninger, fag og synsing, dikt, noveller, dagbok, blogginnlegg og sakprosa om psykisk helse. Noen av skribentene her er pasienter, noen har vært pasienter, noen er proffe forfattere og kunstnere, andre sender inn sin aller første tekst, noen er behandlere og terapeuter, andre er pårørende.
Hodebry er en måte å bidra til en åpen debatt og et fritt ordskifte. Det gir færre tabuer og fordommer. Når du som selv har kjent det på kroppen forteller om dine egne erfaringer, kan det kanskje også være veien til bedre psykisk helsevern og forebyggingstilbud for flere i landet vårt, enten du selv er plaget av hodebry eller ønsker å være til hodebry. Uten hodebry kommer vi ikke videre!
Vi honorerer ikke bidrag, men sørger for at dine synspunkter blir en del av den offentlige samtalen om psykisk helse.
Send en arbeidsprøve eller ferdig tekst til hodebry@mentaltperspektiv.no. Vi tar også imot fotografier, tegninger og tegneserier.
Husk at alt du sender inn må være ditt eget arbeid. Si fra hvis det har vært publisert tidligere.
Alle innsendte bidrag blir redaksjonelt vurdert. Ikke alle kommer gjennom nåløyet for publisering, men vi vil gi deg tilbakemelding så fort som mulig og innen 2 uker uansett.
Dersom din tekst blir godkjent, blir den publisert i dette nettmagasinet. Den kan bli delt i sosiale medier og i papirutgaven av Mentalt Perspektiv, som går ut til medlemmene i Mental Helse fire ganger i året.
Vi setter stor pris på at du skriver under eget navn, men du kan også velge å være anonym.
Tekstene i Hodebry-spalten er uttrykk for skribentens egne meninger og erfaringer.
