Åpenhet
En følelse av åpenhet i sensurens vern
En av tingene jeg synes er fantastisk med terapi, er at man kan snakke om absolutt alt. Terapeuten min gjorde det tidlig klart at «det er ingenting du kan si som kan devaluere deg i terapien». Den setningen har hjulpet meg mange ganger. Ikke til å åpne alle rom til enhver tid, men til å minne meg på at det ikke finnes noe som er «feil» eller «for mye» å ta med seg inn i terapien.
Likevel ble jeg overrasket da han en dag sa: «Kan du prøve å ikke sensurere deg?»
Jeg er vant til å klare meg selv. Vant til at spørsmål er noe man unngår, og at det tryggeste ofte er å la være å si det som presser seg på. Jeg hadde allerede fortalt ham mye – ting jeg ikke hadde delt med noen andre. Så hva mente han egentlig? Hvordan kunne han vite at jeg sensurerte bort noe?
Jeg brukte timer, dager og notater på akkurat det spørsmålet. Når jeg ser tilbake på det nå, ler jeg litt for meg selv. For det var her et vendepunkt i terapien lå.
Han pekte ikke på noen skjulte hemmeligheter eller noe jeg bevisst holdt tilbake. Det var mye enklere enn som så.
Terapeuten leste kroppen min. Pausene mine. Blikket som flakket. Hendene som ikke fant ro. Han så at jeg satt med noe jeg trengte å dele, men som hele meg kviet seg for å åpne. En del av meg var redd for at setningen han hadde sagt tidligere – at ingenting kunne devaluere meg – ikke helt stemte likevel.
Det jeg ikke forsto da, var at dette handlet om trygghet i rommet. Jeg trodde jeg følte meg trygg. Jeg hadde jo delt så mye allerede. Men kroppen min var fanget i noe annet. Et gammelt mønster. En erfaring. Et traume som hadde lagt seg som et sår – som en sensur mellom oss, ordene og tryggheten.
Vil du skrive for Hodebry?
Send inn til hodebry@mentaltperspektiv.no.
Hodebry er erfaringer og meninger, fag og synsing, dikt, noveller, dagbok, blogginnlegg og sakprosa om psykisk helse. Noen av skribentene her er pasienter, noen har vært pasienter, noen er proffe forfattere og kunstnere, andre sender inn sin aller første tekst, noen er behandlere og terapeuter, andre er pårørende.
Hodebry er en måte å bidra til en åpen debatt og et fritt ordskifte. Det gir færre tabuer og fordommer. Når du som selv har kjent det på kroppen forteller om dine egne erfaringer, kan det kanskje også være veien til bedre psykisk helsevern og forebyggingstilbud for flere i landet vårt, enten du selv er plaget av hodebry eller ønsker å være til hodebry. Uten hodebry kommer vi ikke videre!
Vi honorerer ikke bidrag, men sørger for at dine synspunkter blir en del av den offentlige samtalen om psykisk helse.
Send en arbeidsprøve eller ferdig tekst til hodebry@mentaltperspektiv.no. Vi tar også imot fotografier, tegninger og tegneserier.
Husk at alt du sender inn må være ditt eget arbeid. Si fra hvis det har vært publisert tidligere.
Alle innsendte bidrag blir redaksjonelt vurdert. Ikke alle kommer gjennom nåløyet for publisering, men vi vil gi deg tilbakemelding så fort som mulig og innen 2 uker uansett.
Dersom din tekst blir godkjent, blir den publisert i dette nettmagasinet. Den kan bli delt i sosiale medier og i papirutgaven av Mentalt Perspektiv, som går ut til medlemmene i Mental Helse fire ganger i året.
Vi setter stor pris på at du skriver under eget navn, men du kan også velge å være anonym.
Tekstene i Hodebry-spalten er uttrykk for skribentens egne meninger og erfaringer.
