Hvor går grensen mellom sensitivitet og diagnose?
Hodebry er en blogg for erfaringer, debatt og meninger, synsing, dikt og noveller om psykisk helse. Denne teksten er et uttrykk for skribentens egen mening og er ikke nødvendigvis faglig begrunnet. Send inn din tekst til hodebry@mentaltperspektiv.no
Hvor går grensen mellom sensitivitet og diagnose?
Mange mennesker kjenner seg igjen i beskrivelser av et sensitivt nervesystem. Samtidig har diagnosen autisme blitt mer synlig de siste årene. Men hvor går egentlig grensen mellom høysensitivitet, nevrologisk variasjon og en klinisk diagnose?
I de senere årene har både høysensitivitet og autismespekter fått økt oppmerksomhet. Mange voksne kjenner seg igjen i beskrivelser av et sensitivt nervesystem, sterk reaksjon på sanseinntrykk og behov for ro etter perioder med mye stimulering. Samtidig har diagnosen Autism Spectrum Disorder blitt mer kjent, særlig etter at tidligere diagnoser som Asperger ble samlet i ett felles spekter.
Dette reiser et interessant spørsmål: Hvor går egentlig grensen mellom et sensitivt temperament, nevrologisk variasjon og en klinisk diagnose?
Sensitivitet som temperament
Begrepet høysensitivitet, eller Highly Sensitive Person, som er den vanlige betegnelsen i arbeidet til psykologen Elaine N. Aron. Hun beskriver høysensitivitet som et temperamentstrekk knyttet til hvordan nervesystemet registrerer og bearbeider stimuli.
I en samtale med høysensitivitetsveileder Trude Sletteland beskrives høysensitivitet som en normal, medfødt sensitivitet i nervesystemet. Hun peker på at alle mennesker har en grad av sensitivitet, men at de 20-30% som befinner seg i den mest sensitive delen av skalaen kan ha behov for å bli møtt med større forståelse for hva dette innebærer.
Høysensitive mennesker legger typisk merke til flere detaljer i omgivelsene og i seg selv, bearbeider disse inntrykkene dypere enn mange andre, noe som kan føre til overstimulering tidligere enn hva det gjør hos dem som ikke er like sensitive. (Beskrevet gjennom akronymet DOES).
Som Sletteland formulerer det:
«Høysensitivitet handler om hvordan nervesystemet registrerer og bearbeider inntrykk. Det er ikke en diagnose, men en naturlig variasjon i hvordan mennesker opplever verden.»
Denne sensitiviteten kan være like mye en ressurs som en utfordring. Evnen til å registrere nyanser i stemninger, ansiktsuttrykk eller miljø kan bidra til empati, kreativitet og dyp refleksjon, og er fordelaktig for et samfunn som helhet. Det ser vi også gjennom funn av den samme tendensen i minst hundre dyrearter. Noen må rett og slett være mer oppmerksomme og engstelige enn andre Samtidig kan det føre til overstimulering i miljøer med mange sanseinntrykk, som i dagens samfunn er regelen snarere enn unntaket. Mange høysensitive kan derfor slite med kronisk overstimulering, som igjen kan gi symptomer som ligner på diagnosene som vi har sett en økning i.
Høysensitivitet i seg selv er altså ingen diagnose, men en del av den naturlige variasjonen i menneskelig temperament.
Autisme som nevrologisk utviklingsvariant
Autisme beskrives innenfor psykiatrien som en nevroutviklingsdiagnose. Diagnosen Autism Spectrum Disorder omfatter blant annet forskjeller i sosial kommunikasjon og samspill, samt mønstre i interesser og atferd. Sensorisk sensitivitet er også vanlig.
Historisk ble autisme forstått som en mer avgrenset tilstand. Etter hvert ble det tydelig at mange personer hadde autistiske trekk uten å passe inn i den opprinnelige definisjonen. Dette førte til utviklingen av diagnoser som Asperger , som senere ble innlemmet i det bredere autismespekteret.
I dag brukes begrepet spekter for å beskrive at autisme kan uttrykke seg på mange ulike måter.
Når likhetene skaper forvirring
En av grunnene til at høysensitivitet og autisme noen ganger blandes sammen, er at de kan ha enkelte overlappende trekk. Både høysensitive personer og personer innenfor autismespekteret kan oppleve sterk sensorisk sensitivitet, overstimulering i miljøer med mange inntrykk og behov for pauser for å regulere seg.
Slike likheter kan gjøre at noen først identifiserer seg med begrepet høysensitivitet før de eventuelt vurderer om autisme kan være en relevant forklaring.
Samtidig er det viktige forskjeller. Autisme innebærer også særlige mønstre knyttet til sosial kommunikasjon og informasjonsbearbeiding som ikke nødvendigvis finnes hos høysensitive personer. Kort sagt, ikke alle høysensitive har autisme, og ikke alle autister er høysensitive, men svært mange autister er høysensitive, uten at vi kjenner tall.
Debatten om spekterets bredde
Hvordan autismespekteret skal forstås, er også et tema for faglig diskusjon. Den britiske psykologen og autismeforskeren Uta Frith har uttrykt bekymring for at autismespekteret kan ha blitt så bredt at begrepet risikerer å miste presisjon.
Poenget er ikke at autisme ikke finnes, men at diagnostiske kategorier må være tydelige for å ha faglig verdi. Hvis kriteriene blir for vide, kan svært ulike erfaringer og utfordringer havne i samme kategori.
Dette berører et mer grunnleggende spørsmål: Når går en menneskelig variasjon fra å være et temperamentstrekk til å bli definert som en diagnose?
Diagnose – hjelp eller merkelapp?
En diagnose kan være et viktig verktøy i møte med helsevesenet og hjelpeapparatet. Den kan bidra til forståelse og gi tilgang til støtteordninger.
Samtidig opplever mange mennesker innenfor autismespekteret at diagnosen ikke først og fremst handler om en feil ved dem som personer, men om en annerledes måte hjernen fungerer på.
Utfordringer kan derfor oppstå i møtet mellom individ og omgivelser. Et samfunn som i stor grad er tilpasset flertallets måte å fungere på, kan gjøre det vanskeligere for personer med andre måter å bearbeide informasjon og sanseinntrykk på.
Et spørsmål om forståelse
Kanskje er det derfor ikke bare et spørsmål om hvor grensen går mellom sensitivitet og diagnose. Like viktig er hvordan vi forstår menneskelig variasjon. Noen mennesker har et mer sensitivt nervesystem. Noen har en annerledes måte å tolke sosial informasjon eller organisere interesser på. Det viktigste er ikke merkelappen, men at man får større forståelse for at det finnes ulike måter å være skrudd sammen på, som man trenger å foredle snarere enn å passe inn. Nettopp derfor trengs kunnskap.
I møte med slike forskjeller kan diagnoser gi språk og tilgang til hjelp. Samtidig minner både forskning og erfaring oss om at menneskelig nevrobiologi rommer et stort mangfold.
Utfordringen ligger derfor kanskje ikke først og fremst i forskjellene i seg selv, men i hvor godt samfunnet evner å gi rom for dem.
Teksten bygger på samtaler mellom forfatteren og høysensitivitetsveileder Trude Sletteland.
Vil du skrive for Hodebry?
Send inn til hodebry@mentaltperspektiv.no.
Hodebry er erfaringer og meninger, fag og synsing, dikt, noveller, dagbok, blogginnlegg og sakprosa om psykisk helse. Noen av skribentene her er pasienter, noen har vært pasienter, noen er proffe forfattere og kunstnere, andre sender inn sin aller første tekst, noen er behandlere og terapeuter, andre er pårørende.
Hodebry er en måte å bidra til en åpen debatt og et fritt ordskifte. Det gir færre tabuer og fordommer. Når du som selv har kjent det på kroppen forteller om dine egne erfaringer, kan det kanskje også være veien til bedre psykisk helsevern og forebyggingstilbud for flere i landet vårt, enten du selv er plaget av hodebry eller ønsker å være til hodebry. Uten hodebry kommer vi ikke videre!
Vi honorerer ikke bidrag, men sørger for at dine synspunkter blir en del av den offentlige samtalen om psykisk helse.
Send en arbeidsprøve eller ferdig tekst til hodebry@mentaltperspektiv.no. Vi tar også imot fotografier, tegninger og tegneserier.
Husk at alt du sender inn må være ditt eget arbeid. Si fra hvis det har vært publisert tidligere.
Alle innsendte bidrag blir redaksjonelt vurdert. Ikke alle kommer gjennom nåløyet for publisering, men vi vil gi deg tilbakemelding så fort som mulig og innen 2 uker uansett.
Dersom din tekst blir godkjent, blir den publisert i dette nettmagasinet. Den kan bli delt i sosiale medier og i papirutgaven av Mentalt Perspektiv, som går ut til medlemmene i Mental Helse fire ganger i året.
Vi setter stor pris på at du skriver under eget navn, men du kan også velge å være anonym.
Tekstene i Hodebry-spalten er uttrykk for skribentens egne meninger og erfaringer.
