Er vi fattige, mamma?

I går spurte sønnen min om vi var fattige. Svaret er ja, men jeg vet ikke hva jeg skal si.
Mor (46)

Fattigdom er et av de siste gjenværende tabuene i Norge. Fattigdom forbindes ofte med andre folk vi har fordommer mot. Kanskje ser man for seg en ung rusmisbruker som tigger penger på gata. Eller en pensjonist som sitter ensom i et hus uten oppvarming.

Dessverre er det noen ganger sant at de er fattige. I sosiologien snakker man om «problem-opphopninger». Det viser for eksempel til at personer med lav inntekt og dårlig helse ofte utvikler tilleggsproblemer som psykiske lidelser og sosial isolasjon. Eller som mormora mi sa: «tar du den, så tar du den – og plutselig er alt veldig vanskelig». Hun sa for øvrig også at «det er dyrt å være fattig». Med det mente hun at rike folk kan sette 100 000 kroner på høyrentekonto eller i aksjer og har råd til å tenke økonomisk langsiktig.

Som fattig er du derimot tvunget til å tenke kortsiktig og velge dyrt. Det er en av grunnene til at mange fattige har høy kredittkortgjeld. Fattige folk er ikke dumme eller late. Men de har mindre valg og blir presset til å ta dårligere valg, enn andre. Det handler med andre ord ikke bare om penger. Faktisk er fattigdom er en av de største risikofaktorene for psykiske helseplager.

Du sier ikke hvor gammel sønnen din er, men jeg vil anta at han er 10-12 år. Det er da barn begynner å forstå mer av verden. Det er da de forstår at de er annerledes enn andre. Og det er nettopp i den alderen at barn ikke ønsker å skille seg ut.

Dagens barn og ungdommer utsettes for et voldsomt press for å ha de riktige statusobjektene. Slik var det også da jeg var barn, men det var likevel enklere da. I min tid måtte man velge mellom «soss» og «frik». Hadde du sosseklær, hadde du merkeklær og foreldre som hadde råd til sånt. Om du ikke hadde foreldre med penger, ble du «frik». Men det var ikke noe problem. Da hang du med de andre «frikene» og kunne likevel være venner med andre i klassen som var «sosser».

Ett av ti barn vokser i dag opp i en lavinntektsfamilie.

Svein Øverland

Så enkelt er det sikkert ikke for sønnen din. I dag må han både ha kule klær og kule venner. Siden 2000 har antallet fattige barn i Norge doblet. Ett av ti barn vokser i dag opp i en lavinntektsfamilie, og antallet øker hvert år.

Så hva kan du si til gutten din? Og hva kan gutten din si når folk spør ham om han er fattig?

Fattigdom, som mange andre tabuer, skaper skam. Skam kan ødelegge liv. Sannsynligvis kan du ikke gjøre så mye med at dere er fattige, men du kan gjøre mye for å forebygge skam. Siden skam er smittsomt, bør du begynne med deg selv.

Skam er smittsomt.

Svein Øverland

Minn deg selv om at du ikke er dum eller lat. Du har ikke valgt å bli fattig. Det kan være at du har helseproblemer eller andre forutsetninger som har ført deg inn i problemer. Kanskje har du ikke den økonomiske eller emosjonelle støtten fra faren til gutten din. Det kan være mange årsaker, men fokuser på hva du faktisk har gjort for å gjøre sønnen din til den fine gutten han er. Kjærligheten du villig har gitt. All tiden du har brukt for at dere skal få det best mulig.

Det motsatte av skam er stolthet. Fokuser på alt du har fått til på tross av de dårlige forutsetningene og motgangen. Når du skal fortelle sønnen din at dere har lite penger, skal han ikke se skam. Han skal se stoltheten i øynene dine.

Når du skal fortelle sønnen din at dere har lite penger, skal han ikke se skam. Han skal se stoltheten i øynene dine.

Svein Øverland

Du bør svare ærlig på spørsmålet hans. Men du behøver ikke bruke ordet fattig. Du kan heller svare «Vi har alltid hatt lite penger. Det gjør dessverre at vi ikke har råd til å kjøpe like mye ting som mange av vennene dine». Ikke bruk for mange ord eller forklaringer om hvorfor det er slik i første omgang. Ikke unnskyld deg selv. Vær heller direkte, og understøtt svaret med et tydelig og sterkt blikk.

Når du merker at han tar inn over seg hva du sier, kan du fortsette med «På samme måte som det er hardt å løpe i motvind eller i oppoverbakker, eller på samme måte som i et dataspill der du spiller på et høyt nivå, så krever det at vi har lite penger at vi må stå ekstra hardt på. Vi må finne de gode vennene som støtter oss heller enn som psyker oss ut. Du er litt som med Batman og andre superhelter. Dere har en dårligere start enn andre. Men du og jeg får det til, vet du. For vi er en tøff familie».

Selvsagt vil ikke disse ordene eller denne samtalen alene fikse alt. Livet er ikke som i Disney. Men det er en god start og noe som du kan gjenta med ulike variasjoner når du vurderer at det passer. Så selv om livet ikke er som i Disney og du ikke er Batman, er du en slags superhelt likevel.

Hilsen Svein