Tankespinnet kommer i veien for datingen
Jeg er en dame i femtiårene og har ønsket meg en kjæreste i mange år. Og jada, jeg har vært aktiv som bare det, både på datingsider og IRL. Etter at jeg ble skilt for en del år siden, har jeg møtt mange hyggelige menn som gjerne ville fortsette å treffe meg. Det ble noen forhold ut av det, men de færreste har vart noe mer enn noen måneder.
Nå kan det høres ut som om jeg er et helt håpløst tilfelle som velger og vraker i hytt og pine. Sannheten er at jeg har måttet avslutte de mest vellykkede forholdene, dvs. hvor kjemien var på plass og jeg på mange måter «følte meg hjemme», fordi jeg har blitt sterkt plaget av tankespinn i relasjonen. Jeg har det med å finne et negativt trekk ved kandidaten, og denne siden har blitt som en stor sky som har fylt hele meg og gjort det umulig å se noe annet. Skyen eller tankespinnet har gjort meg urolig og deprimert. Avslutning av forholdet har blitt et nødvendig onde. I den senere tid er det som om tankespinnet har dukket opp i rekordfart, bare ved å være i nærheten av en mann. Og da har jeg måttet konsentrere meg om å tenke at jeg ikke har noe på gang, og holde både psykisk og fysisk avstand til vedkommende. Men halve verden består jo av menn, så det er jo ikke så lett å få til.
Jeg har gått en del i terapi i forbindelse med angst og depresjon. I ryggsekken min har jeg med meg mine foreldres dysfunksjonelle ekteskap, og en mor som ikke respekterte min far. Jeg har en mistanke om at det er hennes kritiske blikk på min far som har rotet det til i forhold til min identitet og mitt kjærlighetsliv.
Heldigvis har jeg mye fint som fyller livet mitt, både venner, familie og meningsfylte aktiviteter. Likevel er det blitt en sorg, det at jeg ikke engang tør å nærme meg aktuelle menn, fordi det er noe som trigges i meg, noe som rokker ved balansen i livet mitt.
Har du noen råd å komme med? Jeg skulle så gjerne fått tips om noen som kunne hjelpe meg videre, om aktuell litteratur og ja, om hva som helst som kunne fått meg ut av denne tankekarusellen.
Hilsen Line
Du beskriver følelsene dine godt. «Tankespinn» og «tankekarusell» er gode metaforer på hvor forvirrende tanker og tolkninger kan være. «En stor sky som fyller hele meg» beskriver hvor omfattende opplevelsen er, og at det «rokker er ved balansen i livet» viser hvor eksistensielt truende situasjonen oppleves. Da er det ikke rart at du prøver å unngå det ubehagelige. Slik jeg forstår det, er løsningen din å forsøke å unngå menn. På tross av, som du selv påpeker, at menn finnes overalt. I tillegg synes tankespinnet oppstå og spinne raskere enn for en stund siden. Med andre ord virker strategien dårlig.
Jeg er selv i femtiårene. Jeg har ikke ditt problem, men som de fleste på vår alder, har jeg hatt andre problemer. For å være litt frekk, burde det ikke være overraskende for en smart dame i femtiårene at å unngå problemer ikke løser problemer. Gode løsninger bygger derimot på en god forståelse av problemet. Så hva består tankespinnet faktisk av? Hvor kommer det fra?
Du har en hypotese om at det kan ha noe å gjøre med dine foreldres ekteskap å gjøre. Det er selvsagt mulig, men slik innsikt løser sjelden problemer i seg selv. Du må uansett forholde deg aktivt her og nå til problemet. Til nå har du har forsøkt å unngå tankespinnet ved å unngå menn. Siden strategien din så langt bare har gjort tankespinnet tettere, bør du gjøre noe annet.
Svein ØverlandDen åpenbare løsningen er å stå i tankespinnet selv om du blir svimmel.
Den åpenbare løsningen er å stå i tankespinnet selv om du blir svimmel. Tankespinnet er skremmende, men det er ikke farlig. Tankene kan ikke tvinge deg til å bli kjæreste med menn. Og kanskje kan du bli kjæreste med en mann du har god kjemi med selv om han har mange feil. Eller kanskje tar jeg feil. Kanskje er tankene sterkere enn deg. Jeg synes likevel du bør utforske heller enn å unngå – gå imot heller enn å rømme unna. Mitt forslag er med andre ord at du lager en plan for å unngå å unngå.
Og siden jeg er psykolog, og har tro på at vi alltid må søke å forklare utfordringer med normalpsykologi, så har jeg enda et innspill. Jeg vet det både kan oppleves som besserwissersk og klisjéaktig, men here we go:
Du er i den fasen i livet der du både har muligheten til å ta godt vare på deg selv og på de du er glad i. Selv om det er et fantastisk utgangspunkt, kan det i seg selv virke forvirrende. Særlig når man har avsluttet et kjærlighetsforhold og har mindre ansvar for barna. Og særlig for de som har en tendens til å overtenke. Noen ganger er det selve livet med alt det har å tilby som rokker ved balansen. Når man kan gjøre det man vil, er det faktisk naturlig å reagere med angst. I denne livsfasen kan du gjøre hva du vil, men jeg vil anbefale deg å utforske det livet har å by på.
Svein ØverlandDu må unngå å unngå
Jeg synes det er kult at du ber om lesetips! Man kan lære like mye om livet gjennom skjønnlitteratur som faglitteratur, så prøv Åndefjellet av den kinesiske nobelprisvinneren Gao Xingjian. Og siden jeg anbefaler utforskning; hva med litt feministisk science fiction? Les Translation State av Ann Leckie!
Hilsen Svein
En øvelse for deg som liker metaforer og har bestemt deg for å unngå å unngå:
Se for deg at du vasser ut i sjøen til vannet når deg til livet. Det er kaldt, men du vet at du kan gå tilbake på stranden om du vil. Du kjenner at en bølge løfter deg litt opp, men det vet at det ikke gjør noe. Det er litt skummelt første gangen, men etter at noen bølger har løftet deg opp og du igjen finner fotfeste, blir du etter hvert rolig.
Finn en situasjon som er «passe stressende» og gå mot den. Vær i situasjonen selv om det er ubehagelig, i omtrent tre minutter eller til du kjenner at ubehaget avtar.
Om det kommer opp nye, ubehagelige tanker, legg merke til det og beskriv dem etterpå for deg selv heller enn å bli redd dem.
Gjenta øvelsen tre ganger i uka.
Lykke til!
