«Fawning»: Hvorfor smiler jeg når jeg egentlig er redd?

For noen uker siden var jeg ute på byen med en venninne. Det ble ganske sent og på vei hjem ble vi tatt igjen av to menn som ville prate. De ble innpåslitne og ville ha oss med hjem. Det var ingen andre akkurat der vi gikk, og det var ganske øde. Jeg ble redd, men jeg reagerte utad ved å smile og være høflig. Inni meg hadde jeg skikkelig høy puls og jeg så etter måter å komme meg unna på mens jeg samtidig holdt på en blid stemme og et smil. Jeg ble liksom overbevist om at det var viktig at de ikke merket at jeg var redd, for da kunne stemningen snu og de kunne komme til å endre oppførsel og faktisk skade oss. De måtte ikke «lukte» frykten min, følte jeg. Så lenge jeg klarte å overbevise dem om at vi syntes alt var fint og lot som vi trodde de bare tullet, kom det til å gå bra. Sånn kjentes det i alle fall. Til slutt ga de seg.

Da vi ble alene igjen, ble jeg skikkelig redd og lei meg og i tillegg ble jeg skamfull for at jeg ikke bare hadde sagt til dem at jeg ville at de skulle gå sin vei. Det kjentes som om jeg hadde smisket med dem – jeg hadde en følelse av å ha vært veldig uekte og feig. I ettertid har jeg prøvd å finne ut hva det var som skjedde, og jeg har lest at noen mener at det finnes flere typer reaksjoner på farlige situasjoner; fight, flight, freeze og så fawning. Den siste var helt ukjent for meg. Var det det jeg opplevde? Hva er det? Har det noe for seg å reagere sånn, eller er det bare flaut? Er det spesielle personlighetstyper som reagerer sånn?
Hilsen Malin (28)

Fryktreaksjonene «fight», «flight» og «freeze» ble beskrevet vitenskapelig allerede på 1920-tallet, men har blitt observert hos dyr og mennesker i tusener av år. Vi kan for eksempel se flight-reaksjonen hos dyr ved skogbrann og hos mennesker som reaksjon på terror. Noen ganger kan vi se alle reaksjonene nesten samtidig. For eksempel vil kaniner først reagere på en trussel med «freeze» og deretter med «flight» dersom det ikke nytter. Dersom kaninen forstår at det er «fanget i et hjørne», kan den også bite i selvforsvar.

Fryktreaksjonene er kroppslige og ikke-viljestyrte, noe som innebærer at de er vanskelig å stoppe selv om man gjerne vil. Et rådyrkje vil for eksempel «gå i freeze» og ikke bevege seg selv om en enorm skurtresker kommer i mot det.

I etterkant plages ofrene av skyld og skam fordi de ikke kjenner til disse fryktreaksjonene.

I tillegg til «de tre F-ene», har det de siste årene blitt vanlig å beskrive «Fawning» og «flopping». Begrepene bygger på forskning knyttet til reaksjoner etter traumer, særlig traumer etter seksuelt misbruk, omsorgssvikt eller gjentatt partnervold. Flopping ligner på freezing, men kjennetegnes mer av at man «kobler ut» og går inn i en tilstand av uvirkelighetsfølelse. Det er en form for det som man ellers i psykologien og traumeforskningen beskriver som «dissosiasjon», men flopping kan også føre til at man sovner eller besvimer. Jeg har møtt flere kvinner som har opplevd både flopping og dissosiasjon rett før og i løpet av en voldtekt. I etterkant plages de av skyld og skam fordi de ikke kjenner til disse fryktreaksjonene og derfor tror at de «ikke gjorde nok» for å stoppe overgrepet.

«Fawning» derimot, har et mer komplekst og aktivt handlingsmønster. Du beskriver det veldig presist og typisk i ditt spørsmål. Den utsatte vil forsøke å «kjøpe seg tid» og «kjøpslå» med utøveren. Det skjer ofte ved at man spøker, ler og «jatter med» for å forsøke å alliere seg med utøver eller unngå konfrontasjon. Ofte er dette en effektiv fryktreaksjon, men det fører gjerne til at man nettopp får en etterreaksjon tilsvarende det du beskriver. Du føler deg feig, skamfull og sint. I etterkant rettes sinnet mot både mot utøveren og deg selv.

Selv karate-mestere vil forsøke å snakke seg ut av en situasjon før de tar unødvendige sjanser.

I en perfekt verden hadde vi kanskje reagert annerledes. Vi hadde sagt «hold kjeft», lagt drittsekken i bakken med noe avansert Kung Fu eller i det minste sparket fyren i ballene så det sang. Men livet er ikke som i Disney. Og selv karate-mestere vil forsøke å snakke seg ut av en situasjon før man tar unødvendige sjanser.

Jeg har selv flere ganger blitt truet og forsøkt skadet i forbindelse med jobb. Om det skjer på en sikkerhetsavdeling eller i et fengsel, vil jeg da løse ut alarmen. Men om jeg er på hjemmebesøk eller alene, vil jeg alltid forsøke å «snakke meg ut av situasjonen». Når jeg foreleser om dette, bruker jeg å si at «feig is good» i slike situasjoner. Fawning er ikke elegant og kult, og man føler seg ikke bra mens det skjer – men det er ofte effektivt.

Fawning blir først et problem dersom du gjør det stadig vekk eller dersom reaksjonen automatiseres. Det er ofte det som skjer hos personer som er utsatt for gjentatt vold eller overgrep. Fawningen kan da bli «førstevalget» slik at du unngår å sette grenser eller hevde din rett selv i situasjoner der det vil være det mest effektive. Du blir en «sosial kameleon» som alltid er enig med de rundt deg. Du blir usikker på hva du vil og hvem du er.

Du spør om det er spesielle personlighetstyper som blir sånn. Det er litt vanskelig å svare på det ettersom «personlighetstyper» er et litt ullent begrep. Jeg vil heller si det slik at det å ha et liv fylt av frykt, vil påvirke personlighetsutviklingen din. Du kan reagere med å utvikle lav terskel for en eller flere av fryktreaksjonene, for eksempel fawning. Andre derimot, kan utvikle et reaksjonsmønster preget av nedsatt terskel for å angripe eller flykte.

Vi vet også at barn har forskjeller i temperament, og det kan tenkes at engstelige og unnvikende barn lettere reagerer med fawning. Det finnes for øvrig ikke heller noen forskning som viser at fawning er mer utpreget hos kvinner enn hos menn.

For meg er dette mer et spørsmål for forskere. Det viktigste for deg og meg og alle andre er å bli bevisst hvilke automatiske reaksjonsmønstre vi har, for deretter å endre de vi ikke ønsker å ha med oss videre. Det er selvsagt ingen lett oppgave. Særlig ikke dersom man har utviklet fawning som reaksjon på traumer. Men det er i hvert fall ingen grunn til å skamme seg.

I tillegg vil jeg takke deg for at du beskriver reaksjonen din så ærlig og modig. For de som ikke har opplevd fawning, kan det være svært overraskende hvor sterk reaksjonen kan være. For de som har opplevd det mange ganger, kan reaksjonen være så automatisert at de ikke en gang merker den. Da er det godt å ha slike som deg som deler sine erfaringer og beskriver psykologiske fenomener på en måte som er forståelige for alle.

---