«Pasienten har en forestilling om at hun ønsker en psykolog»
Palliativ psykiatri: Når behandlingen ikke virker lenger
− Du lever så vidt et slags liv.
Nå sendes du over til palliativ.
− Nei! Jeg har traumer fra psykisk vold.
Det du kalte behandling, var kontroll.
Nevroleptika er dødbringende, for svingende!
Jeg bestemmer selv, og fortjener kjærlighet og omsorg likevel.
Det er håp, selv om jeg akkurat nå ligger i fosterstilling, stiv og siklende.
Alle trenger noe som er utviklende!
Du leste vel bare journalen. Kronisk paranoid schizofreni, sto det.
Du tror jeg aldri mer kan løfte hodet?
Jeg har for faen fullt av nervegift i blodet!
Livsbelastninger er diagnosen du heller skulle satt.
Tenk hvilket liv jeg kunne hatt, hvis du kunne brettet opp ermene og tatt fatt!
Nå vil du sende alle de sykeste på palliativ.
Du vil satse på å «lindre», i stedet for å bryte gjennom våre mentale hindre.
Dette har jeg hørt før, med litt andre ord, det kan jeg tydelig erindre.
Jeg gikk i hundre år til støttesamtaler med sykepleier.
Det var alt jeg fikk på DPS. Det årelange ønsket mitt om å jobbe dypt med psykolog, ble avvist som en «forestilling», et bevis på at jeg var forrykt. Forslaget om palliasjon for flere, oppleves ikke trygt. Det å ta fra oss grunnleggende menneskerettigheter, ved å nekte oss henvisning til psykolog, er stygt.
Støttesamtaler har vært tilbudt oss med psykoser i lange tider. Lovfestet rett til palliasjon er i grunnen den samme praksisen. Den blir vel bare enda mer sementert. Vi som havner på palliasjon, blir bare enda mer isolert. Deprimert. Parkert.
Palliasjonen du vil gi meg, er et evig venterom på en altfor tidlig død. Unødvendig! Jeg vil bare være frisk, fri, og selvstendig. Ta meg på alvor, alt annet er dypt uanstendig.
Vi skulle heller begynt å reparere mitt sønderknuste selv.
Da skulle du fått se, jeg kan leve sterkt, likevel.
Det er jo dét som er psykologi! Dette faget har eksistert i hundre og femti års tid!
Og før det hadde vi filosofi
(Jeg tror ikke Sokrates medisinerte dem han ville ha i tale, selv ikke de gale. Da ville ikke samtalen blitt særlig dialektisk).
Jeg vet livet som lege er hektisk, men prøv å bli mer eklektisk. Prøv å være søkende. Psykiske lidelser blant unge er økende, men schizofreni vet vi er et begrep som kan skrotes.
Kall det heller psykosespekterlidelser, og de kan utvilsomt botes.
Uten medisin.
Jeg vil LEVE med driv, med kunst, musikk, jeg vil trene med andre i fri natur, jeg vil være en glad sjel i fritt sviv.
Mens du begynner å snakke om palliativ?
Jeg står ennå i et levende liv!
Har du, psykiater, tenkt på at mye av forfallet du ser hos meg, tapet av evne til egenomsorg, tapet av håp, venner, og fremdrift, kanskje skyldes medisinenes rovdrift på kroppen min, og fortvilelsen min over dette?
Samt stigmaet storsamfunnet hele tiden ønsker å sette?
Vet du overhodet hva overgiperne mine hette?
Vet du at psykisk vold er noe som kan fortsette, og fortsette, selv etter endt relasjon?
Kanskje overgriperne mine var de som skulle ha blitt dempet, roet, forsøkt uskadeliggjort av sterk kjemi? Eller mer humant; meldt til lokalt politi?
Har du prøvd å la den medisinsk-biologiske tåkeskyen lette?
Stoffet du gjorde meg avhengig av, virker sterkt nevroleptisk.
Du er ikke en gang det minste skeptisk?
Det er aldri for sent å trappe ned, selv om abstinensene blir verre og verre jo mer tid som går med.
Det vet nemlig den dyktige psykologen jeg kjemper for retten til å jobbe med.
Han vil gi meg full faglig støtte til nettopp dét.
Skriv en henvisning til ham, om jeg må be.
Lovfestet «rett» til palliasjon hindrer helbredelse i å skje, så den tanken kan du ta med deg et helt annet sted.
Meninger: Det hadde vært fint med mer tiltro til pasienten
Vil du skrive for Hodebry?
Send inn til hodebry@mentaltperspektiv.no.
Hodebry er erfaringer og meninger, fag og synsing, dikt, noveller, dagbok, blogginnlegg og sakprosa om psykisk helse. Noen av skribentene her er pasienter, noen har vært pasienter, noen er proffe forfattere og kunstnere, andre sender inn sin aller første tekst, noen er behandlere og terapeuter, andre er pårørende.
Hodebry er en måte å bidra til en åpen debatt og et fritt ordskifte. Det gir færre tabuer og fordommer. Når du som selv har kjent det på kroppen forteller om dine egne erfaringer, kan det kanskje også være veien til bedre psykisk helsevern og forebyggingstilbud for flere i landet vårt, enten du selv er plaget av hodebry eller ønsker å være til hodebry. Uten hodebry kommer vi ikke videre!
Vi honorerer ikke bidrag, men sørger for at dine synspunkter blir en del av den offentlige samtalen om psykisk helse.
Send en arbeidsprøve eller ferdig tekst til hodebry@mentaltperspektiv.no. Vi tar også imot fotografier, tegninger og tegneserier.
Husk at alt du sender inn må være ditt eget arbeid. Si fra hvis det har vært publisert tidligere.
Alle innsendte bidrag blir redaksjonelt vurdert. Ikke alle kommer gjennom nåløyet for publisering, men vi vil gi deg tilbakemelding så fort som mulig og innen 2 uker uansett.
Dersom din tekst blir godkjent, blir den publisert i dette nettmagasinet. Den kan bli delt i sosiale medier og i papirutgaven av Mentalt Perspektiv, som går ut til medlemmene i Mental Helse fire ganger i året.
Vi setter stor pris på at du skriver under eget navn, men du kan også velge å være anonym.
Tekstene i Hodebry-spalten er uttrykk for skribentens egne meninger og erfaringer.
