Oppgjøret mot legestanden
Hun søker om erstatning for en skade av de store,
fordi hun vet at legestanden visste hva de gjorde.
En riktig seponering av en nervegift som denne
ble aldri engang foreslått for henne.
Tidlig, ja på nittitallet, visste leger dette.
Man ville funnet svaret, om man tok seg tid, og lette.
Forskningen beviste det, men ingen ville lære.
Legestanden lot det hele være.
Folk som har psykoser er jo sårbare og skremte.
Av alle pasienter blir de ofte rent ut glemte.
Man tror vel at de mangler intelligens og hjerneceller.
De ses vel mest som utgiftsposter, heller.
Samtidig blir de avhengige av farlig medisin.
Ingen har fortalt dem at de mister sjelen sin:
Evnen til å tenke, lese, nyte, og prestere
blir borte, de fungerer ikke mere.
Bare som ren kjøpekraft hos store farmasøyter
som tjener godt på piller, og beroligende sprøyter.
Enkelte vil slutte, men får ingen råd av legen.
Skylden for tilbakefall: Din egen!
Nei!
Det å slutte brått på nevroleptika bør ingen!
Hyperbolsk metode og en langsom takt er tingen.
Gjør det over mange år, og gi deg selv den tiden.
Livet ditt, det kan du leve siden!
Det å fase ut er tøft, og vil gi abstinenser.
Depresjoner, angstanfall, og utflytende grenser,
men det vil passere, det er lys i andre enden.
Jeg er med deg, ikke gi opp, vennen!
Legene er mektige, men vi er også sterke.
Selv om vi er merket med et synlig kjemisk merke.
Sliten hud og tenner som har preg av sterke stoffer.
Tapte liv for hvert et enkelt offer.
Alle vi som ikke fikk brukt utdanning og yrke
på grunn av sterke piller, må nå hente all vår styrke
i troen på at en gang vil rettferdigheten vinne.
Det er på sin plass å vise sinne.
Drømte du om læreryrket, lær deg noe selv!
Spre din kraft og kunnskap til oss andre, likevel.
Drømte du om kunstnerrollen, uten å få sjansen?
Kast deg uti, ta din plass i dansen!
Legen har et ansvar for å prøve uten piller.
Noen leger tror det er et livslangt spill de spiller.
De sier du må bruke dette stoffet hele livet,
men faktum er: Du mister også drivet,
og kraften til å ta imot behandling blir så dårlig.
Seponering burde startes opp i hvert fall årlig.
Ødelagte liv det har vi slettes ikke råd til.
Vi trenger flere forskere å gå til.
Så kjære psykiater, vil du vite hva jeg mener?
Det er’kke Hippokrates som du sverger til og tjener.
Ham du solgte sjelen til, skal ikke engang nevnes,
men jeg er frisk, og nå skal dere stevnes!
Vil du skrive for Hodebry?
Send inn til hodebry@mentaltperspektiv.no.
Hodebry er erfaringer og meninger, fag og synsing, dikt, noveller, dagbok, blogginnlegg og sakprosa om psykisk helse. Noen av skribentene her er pasienter, noen har vært pasienter, noen er proffe forfattere og kunstnere, andre sender inn sin aller første tekst, noen er behandlere og terapeuter, andre er pårørende.
Hodebry er en måte å bidra til en åpen debatt og et fritt ordskifte. Det gir færre tabuer og fordommer. Når du som selv har kjent det på kroppen forteller om dine egne erfaringer, kan det kanskje også være veien til bedre psykisk helsevern og forebyggingstilbud for flere i landet vårt, enten du selv er plaget av hodebry eller ønsker å være til hodebry. Uten hodebry kommer vi ikke videre!
Vi honorerer ikke bidrag, men sørger for at dine synspunkter blir en del av den offentlige samtalen om psykisk helse.
Send en arbeidsprøve eller ferdig tekst til hodebry@mentaltperspektiv.no. Vi tar også imot fotografier, tegninger og tegneserier.
Husk at alt du sender inn må være ditt eget arbeid. Si fra hvis det har vært publisert tidligere.
Alle innsendte bidrag blir redaksjonelt vurdert. Ikke alle kommer gjennom nåløyet for publisering, men vi vil gi deg tilbakemelding så fort som mulig og innen 2 uker uansett.
Dersom din tekst blir godkjent, blir den publisert i dette nettmagasinet. Den kan bli delt i sosiale medier og i papirutgaven av Mentalt Perspektiv, som går ut til medlemmene i Mental Helse fire ganger i året.
Vi setter stor pris på at du skriver under eget navn, men du kan også velge å være anonym.
Tekstene i Hodebry-spalten er uttrykk for skribentens egne meninger og erfaringer.
