Podcast om psykisk helse: Vi anbefaler disse tre på øret

I Skitbyen, Pianisten og The Call får du høre om fattigdom, psykoser og overdoser på en måte som gjør det lett å identifisere seg med menneskene det handler om.

Alle disse tre dokumentarene er fortellertekniske genistreker. Plottene er i seg selv utrolige, og de rare, sårbare og interessante karakterene holder på oppmerksomheten din gjennom alle episodene.

Men det som gjør at du skal høre akkurat disse podcastene, er menneskesynet som ligger til grunn for dem.

Skitbyen, NRK

For Berit fra podcasten Skitbyen ble livet ekstra vanskelig da mannen hun elsket ble syk. Otto ble svart i øya da han drakk sprit, minnes hun, og han drakk mye. I ett tilfelle måtte hun låse seg inn på badet, mens Otto forsøkte å hugge seg gjennom døra med øks.

Otto slutter å drikke, men etter en stund finner Berit ut at han har underslått familiens husholdningspenger, og huset deres må selges. Først da mannen hører stemmer i hodet som ber ham kjøre bilen med barna i fjellveggen, oppdages sykdommen han har levd med. «Visste han egentlig hvor mye juling han gav meg», spør hun seg i dag.

Livet med Otto satte sine spor, også økonomisk. Men dokumentarens velvalgte hovedperson har levd et helt voksenliv i fattigdom uten hjelp fra staten. Støtteordningene har nemlig ikke vært noe for henne. Å innordne seg alle de kompliserte og tidvis urettferdige reglene har kostet mer enn det har smakt.
For få år siden tok hun likevel i mot sin første Nav-utbetaling. Og til tross for livstruende kjeveskader og en og annen gnager- eller maurinvasjon, har de siste årene vært bra. Berit har hatt kommunal bolig i Trondheimskvartalet Skitbyen, som tross en viss patina er langt mer idyllisk enn navnet tilsier.

Skaperen av podcasten, Ole Martin Hafsmo, som også innehar fortellerstemmen, behøver verken sjekke eller flytte inn hos Berit. Til forskjell fra Helene Sandvig og Petter «Uteligger» Nyquist er han nemlig vokst opp med intervjuobjektet – «modern» Berit.

Innsideblikket er avgjørende for fortellingen, og Hafsmos kjærlighet og beundring for moren danner en basslinje for alle episodene. Men i kraft av nå å tilhøre den kulturelle middelklassen, kan han også se historien hennes utenfra. Dermed blir den også en undersøkelse av hva som gjør at noen folk i Norge lever i fattigdom. Hvordan har den ekstremt ressurssterke moren havnet der?

Podcasten har vunnet internasjonale priser, og her hjemme har den satt fart på fattigdomsdebatten. Berit er blitt en slags berømthet og fortaler for fattige over hele landet, trukket fram som forbilde med sin ukuelige optimisme. Siden opplevelsene med Otto har Berit holdt kroppen i gang og humøret oppe. Å legge seg ned og kjenne etter er ikke et privilegium Berit har tilgang til, og hun har på ingen måte tenkt å gå hen å bli deprimert, som hun sier. Fattigdommen krever konstant arbeid, og kanskje er det det som har vært redningen hennes. Hadde det bare ikke vært for at kommunen truer med å kaste henne ut fra det elskede hjemmet i Skitbyen.

Den autentiske måten intervjuobjektene forholder seg til hverandre – og livet forøvrig – på gir lytteren følelsen av å være kopla på noe meningsfylt. Gode ting kan oppstå når ytre omstendigheter tvinger en til å gi slipp på fasaden.

Kanskje romaniserer jeg litt nå, men denne typen fellesskap, hvor man har så lite at man ikke lenger har kapasitet til å føye seg etter middelklassens sosiale krav, inspirerer: Alle de gode historiene, musikken, humoren. Det dype alvoret og de kloke betraktningsmåtene som kun kan komme fra levd liv.

les også

3 influenserpodkaster om psykisk helse

Pianisten, NRK

Pianisten er en fortelling i fire deler om den bemerkelsesverdige musikalske begavelsen Maria Kannegaard. Vi følger henne frem mot konserten hun skal spille på Victoria Nasjonal Jazzscene i september 2023. Det er den første på over to år, men det er ikke gitt at den vil gjennomføres. For Maria har et helt kobbel av indre figurer og stemmer som kan bli svært påtrengende, og hun er livredd for at de skal ødelegge for henne og bandet.

Ni år før vi møter henne gikk Maria skrikende ut i Nidelva, hvor ble plukket opp av ambulansepersonell. I en lang periode hadde hun levd i konstant selvmordsfare. Hva forårsaket Marias voldsomme smerte, spør fortelleren, og får oss med på undringen. Og hvorfor i alle dager ble hun sendt hjem alene igjen, etter kun få dager på sykehus?

Det er en eksentrisk musiker podcasten gjør oss kjent med. Som 12-åring plagdes hun med overbevisningen om at hun levde i en annens drøm, og redselen for hva som kunne skje om personen skulle våkne. Før hun ble virkelig dårlig første gang, oppdaget venninnen hennes at Maria var overbevist om at hun var ansvarlig for de internasjonale konfliktene som stod på i verden på den tiden, og at det var opp til henne å løse dem.

Den gang ble hun diagnostisert på schizofrenispektret. Hun fikk plass på Østmarka sykehus i Nidaros hvor hun fikk ro, pleie og medisiner. Sakte, men sikkert ble hun bedre. Pianospillingen som hadde blitt altomfattende og slitt henne ut, vekket vonde minner. Men etter en tid kom hun i gang igjen, og bandet begynte å øve i kjelleren på sykehuset. Da kom også fargene og meningen tilbake i livet.

Da Maria noen år senere, parallelt med noen vanskelige livshendelser, begynte i en behandling som ikke passet henne, ble hun dårlig igjen. Av den nye psykologen, som hun riktignok beundret, følte hun seg stilt til veggs. Og den konfronterende terapien brakte den indre gjengen på banen. Marias diagnose ble endret til emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, det som tidligere ble kalt borderline lidelse. Lengre sykehusopphold er ikke anbefalt for mennesker med diagnosen, og dermed ble det opp til vennene å ta vare på henne.

Det blir en lang kamp før musikeren kommer seg tilbake i behandlingen som gjorde henne så godt første gangen hun var dårlig. Empatiløsheten hun møter er vond å høre om. Se for deg å være fullstendig overlatt til fremmede menneskers vurdering av hvilken kategori den indre smerten din hører hjemme i. En smerte det er nærmest umulig å beskrive.

Scenen der venninnen forteller om opplevelsen hun hadde da hun ble med Maria for å snakke fornuft til behandlingsapparatet, er et viktig punkt i fortellingen. Det kjentes uvirkelig for henne å høre hvordan helsepersonellet snakket til Maria. Skjønte de overhodet ikke hvem de hadde foran seg i stolen? En stor kunster! Podcasten beskriver et sted som så Maria som et problem som måtte ryddes av veien heller enn et helt menneske med en verdighet utover sykdommen sin.

Og det er her Joachim Førsund er så god. For podcastlyttere som trekkes mot historier om intense menneskelige erfaringer, er han et kjent navn. Som Pianisten er dokumentarene Mannen i Thereses gate, Tobias og Ari fortalt med samme dype omsorg og store nyanserikdom. Han tar oss med direkte inn i den ekstreme smerten intervjuobjektene opplever, og gjør det samtidig lett for oss å identifisere oss med dem

De så Maria som et problem som måtte ryddes av veien heller enn et helt menneske med en verdighet utover sykdommen sin.

The Call, This American Life

«Én oppringning til en helt spesiell hjelpelinje», lyder undertittelen på den populære podcastenepisoden The Call. Skaper og forteller Mary Harris nøster opp i historien som starter der ungjenta Kimber ringer Never Use Again for første gang, en hjelpelinje amerikanere kan ringe om de skal ruse seg alene og er redde for overdose.

Kvinnen som svarer er sykepleieren Jesse. Vi hører opptaket fra samtalen mellom de to, hvor Jesse med rolig stemme gir Kimber beskjed om å låse opp døra si og gjemme bort resten av dopet, så ikke politiet skal beslaglegge det. Det er heroin, og sannsynligvis også fentanyl, forteller Kimber.

Så, knappe halvminuttet senere, får Jesses stemme en mer alvorspreget klang:
– Kimber, Kimber darling, are you there?

Jesse får ikke kontakt med Kimber, men gir henne de vanlige 30 sekundene før hun ringer ambulansen. Overdosen er et faktum, og jenta er helt blå når ambulansepersonellet finner henne.

Mannen bak gjenopplivingen er Stephen, en helsearbeider som til alt overmål viser seg å være en nær venn av Jesse. Stephen bryter ut i gråt da han får høre at det var Jesse som ringte ambulansen. Ikke mange ukene i forveien kom han for sent til en overdose, en opplevelse som fortsatt sitter i kroppen hans. Lettelsen over at Never Use Alone fungerer, blir dermed enorm. Det er noe vi kan gjøre!

Historien er spennende, og vi lurer selvsagt på hvordan det vil gå med Kimber. Men podcastens virkelige styrke ligger i framstillingen av menneskene vi møter og empatien de har for hverandre. Som tidligere rusbruker har Stephen tenkt mye på hvordan det må være våkne opp fra overdose, og han gjør det han kan for at Kimbers oppvåkning skal være minst mulig ubehagelig. Det betyr blant annet å gi svært små doser av anti-overdosesprayen Nalokson om gangen, så pasienten ikke sendes rett i abstinent tilstand. Han ber politiet holde seg unna, for ikke å gjøre henne redd.

Jesses personlige historie er like viktig som Stephens. Engasjementet og evnen hun har til å være akkurat så fordomsfri som det er nødvending å være for å få tillit fra brukerne, kommer fra dyrekjøpte erfaringer. Hun forteller Harris om den gangen datteren hennes fikk henne til å innse hvordan hun måtte forholde seg til mennesker i aktiv rus for å kunne hjelpe.

Datteren har ruset seg i årevis, og Jesse tror at problemene hennes kan ha utgangspunkt i hennes egen tøffe oppdragerstil. De to sto hverandre nær, men da datterens livsstil førte henne vekk fra sporet Jesse hadde planlagt for henne, reagerte hun med fortvilelse og sinne. De gled fra hverandre, og etter hvert måtte Jesse kjøre rundt byen og lete etter datteren om hun ville ha tak i henne. Etter først å ha forsøkt alle midler for å få datteren til å slutte, fikk moren en livsviktig innsikt: Det eneste som virkelig betød noe, var at datteren holdt seg i live.

– Det må ha tatt mye tid og krefter å komme dit? spør Harris.

Hun er selv mor, og tanken om å ikke å skulle ønske noe bedre for barna sine fremstår radikal for henne. Hvordan er det mulig å gi slipp på trangen til å pushe barna i den retningen man mener er best for dem?

«As long as she doesn’t die, that would be great», gjentar Jesse. Stilt overfor den høyst reelle muligheten for å miste datteren, forsvant også skammen som var med på å få datteren til å føle seg stadig verre.

Den såkalte harm reduction-bevegelsen («skadereduksjon») brer om seg i USA, og ligger også til grunn for aktivisme på vegne av rusbrukere her til lands. Bak bevegelsen står pårørende som har hatt samme opplevelse som Jesse: Skammen du påfører dine nærmeste når du forsøker å presse dem til å endre seg, gjør det vanskeligere for dem.

For Kimber blir kontakten med hjelpelinjen redningen. Den unge jenta blir fast bruker, og og, med Jesses ord, klarer de å holde liv i henne mens hun samler krefter til avrusning.

I dag jobber hun selv for hjelpelinjen.

Skammen du påfører dine nærmeste når du forsøker å presse dem til å endre seg, gjør det vanskeligere for dem.