Dokumentarene om Britney, Robbie og Kanye: Psyk av pop?

Vi har tatt en nærmere titt på en sjanger i vekst, nemlig dokumentaren om popstjernen som sliter.

Netflix: Jeenyuhs- A Kanye Trilogy

To dokumentarer er tilgjengelig om West samtidig. BBC-dokumentaren som du kan finne på NRK er ganske enkelt kalt «Hva skjer med Kanye?» (2023) og i undertittelen foreslås tre mulige kategorier for oppførselen hans: Psykiatri, politikk eller publisitet? Dokumentaren er laget av den prisbelønte journalisten Mobeen Azhar, som ved å snakke med ulike eksperter forsøker å komme fram til hvorvidt vi bør forstå Kanye West som et psykiatrisk eller samfunnsmessig problem.

Selvsagt er det svært urovekkende at det nyslupne albumet hans Vultures 1 for tiden topper de internasjonale hitlistene med et coverbilde som refererer til Bursum og Varg Vikernes. Og jeg sympatiserer med dokumentarens ønske om å sette fokus på hvor vanskelig det kan være å forholde seg til psykisk syke som opptrer på måter vi ikke kan godta på et moralsk plan.

Men jeg tviler på at løsningen er en enten eller-tilnærming, hvor vi faller ned på én av tre mulige forståelsesmåter.

Mer sammensatt på Netflix

I Netflixserien «Jeen-yuhs» er ikke målet å en gang for alle fastslå om Kanyes utagering skal plasseres i den ene eller andre båsen. I utgangspunktet er det veien hans til anerkjennelse som kunstner vi får være med på, men klippene lar oss selvsagt også bli kjent med Kanye som helt menneske – en sammensatt og svært motsetningsfylt skikkelse.

Filmskaperne Coodie Simmons og Chike Ozah har fulgt Kanye med kamera siden ungdommen og før han slo gjennom med suksessalbumet The College Dropout. Hver av de tre episodene er på halvannen time, så her får du mye Kanye for penga, og god tid til å observere ham. Og sakte, men sikkert trer det fram et bilde av en sår, egenartet og ekstremt talentfull ung mann, som ikke har så lett for å gjøre seg forstått.

Han slåss for å overbevise seg selv og andre om at den nyskapende musikken er det neste store, men blir oversett og muligens utnyttet av plateselskapet, som heller vil ha ham til å produsere beats enn å lage egne låter. Ikke før gutta bak kameraet setter sammen en hel rekke klipp med bransjefolks begeistra reaksjoner på låtene hans, får Jay-Zs Roc-A-Fella Records fart på seg.

Allerede nå kan vi ane konturene av en fyr som sliter med å balansere mengden av arbeid og hvile. Etter en svært alvorlig bilulykke, går det kun kort tid før han mot legens råd er tilbake i studio for å spille inn «Through the Wire», låta hvor han rapper gjennom metalltråden som holder en skadet kjeve på plass.

Viktig mor

Kanyes mor Donda har en fremtredende rolle i filmen, som i livet hans forøvrig. De to sto hverandre svært nær. West hadde doktorgrad i litteratur, var en dedikert aktivist for svartes rettigheter. Hun formidlet poesi og skjønnlitteratur fra svarte forfattere og utviklet nye svarte stemmer. At hun så talentet hans, og hvor viktig kunsten hans kunne komme til å bli for den svarte befolkningen i USA, hadde nok mye å si for at han selv beholdt troa på evnene sine da hip hop-verdenen enda ikke var klar for ham.

Da moren dør brått som 58-åring, flykter Kanye inn i arbeidet med musikken, og bare timer etter han får vite om bortgangen hennes, er han på plass på øvelse til Touch the Sky-turnéen. Vennene mener det er en sjokkreaksjon, og filmen mer enn hinter til at musikeren mistet fotfestet etter dette. Evnen hennes til å holde ham på jorda, samtidig som hun gav ham rollen som utvalgt, må ha skapt en stor ambivalens i ham, og må ha gjort det svært forvirrende for ham da hun forsvant.

Sammenbruddet

Når sammenbruddet kommer, virker det ikke som Coodie, innehaver av fortellerstemmen, vet helt hva han skal tro. Det er vanskelig å få tak på når Kanye fanges i mindreverdighetsfølelse og monomani og når han bare er sitt vanlige eksentriske og kreative jeg. Fortellerens usikkerhet skinner gjennom, og det synes jeg er sympatisk. Han er glad i vennen sin, og tydelig ute av stand til å hjelpe. Det tror jeg mange kan kjenne seg igjen i som pårørende.

Det finnes ingen klare svar på hvilke bokser man skal plassere slike livshistorier i.

«Britney» og «The Price of Freedom»

Som 17-åring tar fattigjenta Britney fra småbyen Kentwood i Louisiana verden med storm med superhiten «..Baby one more time». Fra nå av gjenkjennes pop-prinsessen bokstavelig talt over hele kloden, og når skilsmissen og det påfølgende sammenbruddet rammer, smøres historien utover avisforsider verden over.

I dag, etter 13 år under vergemål, har 42-åringen fått tilbake råderetten over sin egen Instagramkonto, og underholder fansen gjennom daglige videoklipp hvor hun danser lettkledd og med attributter som store kniver.

Så vidt jeg vet finnes det ingen kunstnerisk ambisiøse fremstillinger om den falne popstjernen Britney Spears. På NRK.no kan du se både Framing Britney Spears (Sky, 2021) og Britney (BBC, 2021), sistnevnte er også laget av den britiske journalisten Mobeen Azhar. Her reiser han til Los Angeles for å følge rettsaken som skal avgjøre hvorvidt Britney er skikket til å ta vare på seg selv, eller om farens verge skal videreføres. Ordningen kom på plass etter sammenbruddet i 2008, som fulgte tett etter skilsmissen fra Kevin Federline og tapet av omsorgen for barna deres. Overraskende nok indikerer Azhars undersøkelser at vergemålet er legitimert i en tidlig demensdiagnose familien mener hun lider av.

Det er lett å forestille seg hvor grusomt livet må ha kjentes for den nyskilte småbarnsmoren. I selvbiografien forteller hun at hun følte seg tvunget til å godta vergemålet i bytte mot tid med barna sine: “My freedom in exchange for naps with my children – it was a trade I was willing to make.”

Azhar fremstår ikke nevneverdig medfølende, men han virker i hvert fall oppriktig nysgjerrig på å finne ut hva som har skjedd med henne, og følger samme oppskrift som i «Hva skjer med Kanye?»: Ved å intervjue ulike parter i saken, gis leseren mulighet til å bli med på spekulasjonene om hvem som er offer og hvem som er overgriper. Er Britney klin gærn og må beskyttes fra seg selv, og i alle fall fra barna sine? Eller har de kyniske foreldrene erklært henne uegnet til å ta vare på seg selv for å slå kloa i formuen hennes?

Jeg synes ikke Azhars arbeid med Britney-saken fortjener noen journalistisk pris, men dokumentaren hans går likevel «The Price of Freedom» en høy gang. Skulle du være i tvil om at Britney fortsatt er et eneste stort takras, er det bare å logge inn på TV2 Play. Dokumentaren deres er langt mer spekulativ enn Nrks variant, og er til alt overmål laget av sladrekanalen TMZ. Til lydspor med kommantarer fra tilfeldige og skadefro folk de velger å kalle eksperter, får de vist fram Britney anno 2023 i all sin vanvittige galskap. Nå som hun har rett til å bestemme hva hun skal legge ut på Instagram selv, bør det ifølge TMZ være klart for alle og en hver at dama er fullstendig kokko.

Det er spesielt drøyt med tanke på at en stor del av paparazziene som har ødelagt så mye for verdensstjerna, var på deres lønningsliste.

I tilfellet Britney er det fristende å anbefale en dramaserie som alternativ til dokumentarene. HBOs «The Idol» (2023) skal nemlig være basert på Britneys erfaringer – i hvert fall noen av dem. Serien, som følger tenåringsstjernen Jocelyn, går tett på menneskene og evner å fremstille de psykologiske mekanismene på en nyansert måte, samtidig som den vekker sterke følelser.

Netflix: Robbie Williams

Netflixserien om Robbie Willams er produsert av filmselskapet til Ridley Scott, mannen bak episke storfilmer som Thelma og Louise, Gladiator og Blade Runner. Williams liv framstilles også som en klassisk heltefortelling.

Vi treffer den gråhårede Williams i sin digre LA-mansion, plassert i en gigantisk king-size dobbeltseng. The Guardians anmelder går så langt at hun kaller grepet onanistic, uten at det blir helt klart for meg nøyaktig hva hun legger i det. Mulig det handler om en viss selvtilfredshet og at hovedpersonen stiller i undertøyet hver gang det er tid for å se videre på opptakene fra ungdommen, men jeg synes ikke metaforen er spesielt treffende. Videobåndene han går gjennom er nemlig fra tida da livet hans var på det mørkeste.

Det kommer tydelig fram at Willams følte seg undervurdert som musiker og låtskriver, og at han fortsatt kjenner på det. Men grunnen til at man skal se serien er ikke skadefryd over den narsissitisk anlagte heltens fall. Nei, grunnen til at denne serien er verdt å se er råskapen og smerten i de autentiske filmopptakene.

Det er en angrende synder vi møter, som i innspillingsfasen tvinges til observere sitt livs verste traume.

Den plagede unggutten konsumerer litt av en rusmiddel-cocktail – bestående av alt fra ADHD-medisiner, til injiserte steroider, kokain og morfin. Vi blir vitner til hvordan livsgnisten sakte men sikkert forsvinner fra den tidligere virile og kreative Williams. Klippene som fanger opp angstanfallene viser et menneske i dyp smerte. I takt med at smerten øker, vokser også forakten hans for seg selv og folkene rundt ham, og klippene viser utskjelling av samarbeidspartnere, fans og presse om hverandre.

Dokumentarserien har fått blandet mottakelse, både her hjemme og i den internasjonale kulturpressen. Anmelderen fra VG trekker fram Williams klisjéfylte egenforståelse som ankepunkt: Kjærligheten fra kona reddet ham, og forsoningen med erkenemesis Gary Barlow gjorde at han kunne akseptere seg selv og gå videre.

Jeg er enig at Team Ridley Scott følger den typiske heltefortelling-modellen: Den unge mannen har satt seg fore å erobre verden, men finner først fred når han vender blikket innover og tar et oppgjør med seg selv.

Samtidig males også et større bilde av hvordan vi projiserer alle mulige gode egenskaper på idolene våre, og hvor enormt fallet kan bli for dem når idoliseringen trekkes tilbake, og til og med snus til demonisering. Å tåle noe sånt krever modenhet, og det er neimen ikke rart at de unge stjernene bukker under for presset.