Diagnose pseudoarbeid: Kanskje å bli syk er den eneste fornuftige reaksjonen på arbeidslivet?

Sykefravær grunnet psykiske lidelser har økt med 44 prosent de siste fire årene.

Særlig blant unge.

Generasjon prestasjon, sier noen. De tåler ingenting, sier andre. Urealistiske forventninger, bomullsbarn, helikopterforeldre, leger som sykmelder på bestilling – de som (ennå) ikke er sykmeldt, har mange meninger om dem som er det.

Kan det være noe annet som ligger bak? Kan det være noe galt med arbeidslivet, kanskje?

Jobber vi for mye?

Motstanden mot å korte ned på kontortiden er stor. Vi kommer til å tape masse penger på det. Velferdsstaten går under. Og ikke minst: Er det RETT, da, rent moralsk, å ha så mye fri??

For stort sett handler debatten om å ha mer tid til å ha fri, tid til familien, til seg selv, til syklingen og hunden.

Men det er en avsporing.

Det handler ikke om å ha mer fri. Det handler om å ta tilbake et meningsfullt og selvstyrt liv.

Det finnes flere som har tenkt godt om dette. Noen av de lettest tilgjengelige tankene er å finne i boken Pseudoarbeid. Hvordan vi fikk det travelt med å gjøre ingenting.

Boken tar for seg arbeidslivet som grunnleggende årsak til at så mange av oss blir sykmeldte, kjenner på en dyp følelse av meningsløshet, hopper av jobben og begynner med småbruk og gå-yoga eller bare nøyer oss med å gå på veggen.

Forfatterne kaller det pseudoarbeid.

Meningsløst arbeid som ikke skaper noe nyttig

Pseudo- er en forstavelse som betyr falsk, uekte, liksom-. Så da betyr pseudarbeid … liksom-arbeid: Det ser ut som arbeid. Det kjennes som arbeid. Men det ER ikke arbeid.

Det skaper ingenting. Det er unødvendig arbeid noen bare har funnet på at du skal gjøre.

Før du tenker at dette høres ut som latskap og at folk må ta seg sammen, skal jeg fortelle deg at du ganske sikkert har noen pseudooppgaver på jobben selv. I alle fall om du har en kontorjobb.

Pseudoarbeid er nemlig ikke skulking eller latskap.

Det er legene som tvinges gjennom absurde mengder klikk og skjemaer som ikke passer til norske forhold fordi IT-plattformen er utviklet av et amerikansk selskap for å sende ut fakturaer, ikke behandle mennesker. Det er regjeringens leselyststrategi som har fine bilder og faktabokser, men ingen virkelige pengesummer eller løsninger på lese-/skjermkrisen vi ser. Det er rapporten du må bruke to arbeidsuker på å skrive for ledelsen, men som ingen egentlig leser.

Det er oppgaver som tar deg bort fra det som er kjerneoppgavene dine. For en lege er det å behandle pasienter. For en lærer er det å undervise elever.

Kjennes det du jobber med meningsløst, er det kanskje pseudoarbeid. Det kan hende kroppen og psyken din kjenner det før du forstår hva det er. Du har bare en stadig sterkere fornemmelse av at noe er galt. For meningsløshet er vi mennesker dårlig utrustet til å tåle.

les også

Firedagersuka: – Utbrenthet er blitt en normal del av arbeidslivet

Vi er ikke blitt mer effektive, vi gjør bare mer av det samme

Pseudoarbeidet har vokst stille fram mens vi var opptatt med å effektivisere samfunnet. Fra brev til epost, fra hoderegning til kalkulator. Men så viser det ser at når det er lettere å kommunisere, kommuniserer vi bare mye mer og i flere kanaler. Når det er lettere å telle, teller vi mer. Vi tar ikke den tiden vi sparte gjennom effektiviseringen og de nye oppfinnelsene og bruker den til noe annet. Det blir bare mer av det samme. Når det offentlige henter inn metoder for å måle ansattes effektivitet på fra økonomer og jurister (de er nemlig gode til å telle og å lage regler og sjekklister du skal følge) fordi de ikke stoler på folka de har ansatt, må samtidig også noen stå for tellingen, innsamlingen av tallene, analysene og rapporteringen av tallene – og vips, så har du en enda større sykehusadministrasjon.

Dette er New Public Management, som kom til Norge på 1990-tallet og som nå gjennomsyrer alle deler av offentligheten vår, fra du blir født og opp gjennom barnehage og skole, til helsevesenet – og arbeidslivet. Vi har vent oss sånn til det at vi ikke lenger ser det.

Og bokens hovedpoeng er dette, lett omskrevet: Tar du pseudooppgavene fra et gjennomsnittsmenneske, gir du ham selve lykken tilbake.

Firedagers arbeidsuke som bivirkning

Først må vi klare å identifisere alle pseudooppgavene våre. Når vi har funnet dem, kan vi kutte dem ut. Og da har vi plutselig ikke bare en meningsfull jobb igjen. Men nærmest som en bivirkning er vi plutselig nede på firedagersuken uten at det har kostet samfunnet noen ting. Du kan gå hjem når du er ferdig med det du skal gjøre, ikke når du har plottet inn 37,5 timer i den firkantede timeføringsappen du er tvunget til å bruke for å bevise at du har sittet ved pulten alle timene du skal.

Kanskje havner vi til og med nede på 15-timers-uken som anerkjente tenkere som John Maynard Keyes og Bertrand Russel spådde for oss for snart 100 år siden. Forfatterne av Pseudoarbeid ser for seg at de to stiller leserne følgende spørsmål fra 1930-tallet: «Hva driver dere med i 2020? Driver dere med lekne aktiviteter? Er dere mye sammen med dem dere er glad i?»

Eh, nei, sorry, må vi jo svare; vi sitter på kontoret og diller med powerpointpresentasjoner eller er sykmeldt.

Men arbeidstid er egentlig ikke poenget i boka. Faktisk argumenterer forfatterne for at vi ikke skal måle arbeid i tid. Å ta tiden på alt var noe vi begynte med i industrisamfunnet. Det er på tide å legge bort fabrikkfløyten og stoppeklokken og heller se på hva du gjør. Som forfatterne skriver: Du er ferdig med å feie når gården er feid.

Vi må stole på at folk vet hva de skal gjøre på jobb

Det finnes tegn i tiden på at vi begynner å bli lei av å bli målt og mistrodd. Tillitsreformen er en av dem. En velvillig lesning av den er at den handler om å finne tilbake til tilliten til at fagfolk vet hva de gjør uten at de må rapportere og måles hele tiden.  

Ønsket om å gjenskape en litt mer praktisk skole er et annet tegn, selv om begge reformene fort kan ende i veldig mye papirarbeid og metarapportering som reformer flest. Særlig når jeg ser formuleringer som denne: «Tillitsreformen er ikke en tradisjonell reform som er styrt fra toppen. Forventningene skal komme fra toppen, mens løsningene skal komme nedenfra», da lukter det bullshitbingo lang vei.

Sykemeldingene er bare et symptom

Tenk på at de som er unge arbeidstakere i dag er de aller første som er fullt og helt født inn i og vokst opp i et samfunn der New Public Management-tankegodset – eller skal vi kalle den Mistillitsreformen? – har preget alt fra fødeavdelingen til høyskolen. Der de voksne arbeidstakerne fortsatt husker en barndom uten stadig oppsyn og et arbeidsliv med tillit og mening, har disse allerede levd et helt liv med delmålsoppnåelse og selv- og ytreevaluering.

Etter å ha lest boken, er jeg overbevist om at mange av psykemeldingene vi ser nå er en – for å bruke et psykologord – fullstendig adekvat reaksjon på et arbeidsliv der vi blir talt, målt, mistrodd, satt til å utføre pseudoarbeid og aldri får fred til å tenke en tanke ferdig.

Du er ikke et helt og friskt menneske hvis du ikke reagerer med å bli syk av et meningsløst liv.

Jeg ønsker denne boken veldig mange flere lesere enn den årsrapporten vi leverte i mars og regjeringens leselyststrategi. Boken bør deles ut til alle politikere, arbeidsgivere og arbeidstakere. Og ikke minst til alle sykmeldte og uføre.

Meldingen er klar: Det er ikke deg, det er arbeidslivet!

---