Sandra ble deprimert. Arbeidsgivere er skeptiske til å ansette folk som henne.

– Det er veldig trist å tenke på alle dem som ikke får hjelp og som ikke møter noen som ser potensiale i dem. Alle har noe å bidra med i arbeidslivet, sier Sandra Cavalcante.

44-åringen snakker av erfaring. For bare noen år tilbake sto hun selv utenfor arbeidslivet. Hun hadde hull i CV-en på grunn av psykiske helseutfordringer. Sandra fryktet at ingen noen gang kom til å ønske henne velkommen tilbake.

Lite å tjene på åpenhet

Forskning viser at det ikke lønner seg for jobbsøkere å være åpen om hull i CV-en som er der på grunn av psykisk sykdom. Den viser systematisk diskriminering av personer som er åpne om at de har en historie med psykiske helseproblemer.

Ifølge en studie som Vegar Bjørnshagen fra Velferdsforskningsintituttet NOVA ved OsloMet har gjennomført, er det sånn at om du forteller om et hull i CV-en på grunn av psykiske helseproblemer i søknaden din, må du søke 1,4 ganger så mange jobber som likt kvalifiserte søkere uten psykiske helseproblemer for få samme antall innkallinger.

– All den tid det nå snakkes om hvor viktig det er å være åpen om psykisk helse, er det interessant å se hvordan arbeidsgivere faktisk forholder seg til søkere som er åpne om psykiske problemer, sier hans forskerkollega Kaja Larsen Østerud.

Sandras historie

Vi spoler tilbake til tiden mens Sandra fortsatt bor i hjemlandet Brasil. Hun studerer psykologi og jobber som psykolog med barn og voksne i en fattig landsby.

Det er ikke lett å jobbe som psykolog. Sandra blir deprimert.

Hun føler hun må bort. Starte på nytt. Hun flytter til England, her møter hun mannen i sitt liv, Han har en onkel i Norge, og etter hvert bestemmer de seg for å flytte hit.

Både i England og i Norge sjekker Sandra muligheten for å kunne praktisere som psykolog. Hun gir opp når hun skjønner at å få å få autorisasjon som psykolog er en lang og kostbar prosess.

Så blir det mørkt

Sandra begynner å arbeide i restaurantbransjen. Etter en stund gifter hun seg med kjæresten, og de ser frem til å stifte familie. Sandra opplever to graviditetstap før hun endelig blir mor til en vakker jente.

Til tross for gleden over å bli mamma, føler Sandra en blanding av glede, redsel og engstelse på grunn av de tidligere utfordringene med å få barn. Det er en drøm som er oppfylt, men ikke uten prøvelser. Men hun vender tilbake til jobben, og er optimistisk og tenker at alt vil ordne seg bare hun gir det litt tid.

Hun blir gravid igjen. Barn nummer to kommer til verden.

Til tross for gleden det bringer, kastes en skygge over Sandras liv. Det går utover det som vanligvis oppleves som «baby blues». Hun når et punkt hvor hun ikke lenger føler at hun klarer å håndtere ansvaret med å ta vare på barna, familien og jobben.

Hun forsøker å bli sitt gamle jeg, gang på gang. Hun – psykologen – vil ikke innrømme for seg selv eller andre at hun er syk og trenger hjelp.

Til slutt sier kroppen stopp. Hun føler seg svak og svimmel. Hun søker hjelp hos fastlegen som skriver ut sykmelding. Fastlegen henviser henne til Distriktspsykiatrisk senter (DPS).

Tilbake til livet

Etter bare to ukers ventetid får hun time. Psykologen mener det haster med å gi Sandra hjelp.

– Jeg var nok i ganske dårlig forfatning, sier hun i dag.

Det er en vanskelig periode i Sandras liv. Det er dager hvor hun isolerer seg og vil helst unngå å snakke med familie og venner og hun vil ikke gå ut av huset. Hun finner seg selv sittende i et hjørne av et rom, overveldet av tårer. Hun tviler på sin evne til å ta vare på seg selv eller andre.

Psykologen vil hjelpe, men er Sandra moden for å ta imot hjelp?

– Det tok tid. Kanskje nettopp fordi jeg er psykolog? Jeg vet ikke, men det var i hvert fall vanskelig.

Hun er sammen med barna når hun orker. Hun forteller om en hverdagsepisode som likevel blir avgjørende for hvordan historien fortsetter:

Sandra gir mat til barnet og tilbringer tid med den lille gutten til han sovner. På en dårlig dag fylles tankene hennes med tyngden av livets utfordringer, og hun føler at byrden er for overveldende.

– Men så er det noe inni meg som sier: Hvordan klarer jeg å se på barnet mitt og samtidig ikke være fylt av glede fremfor mørke?

Sandra blir stille. Hun får tårer i øynene. Hun tar noen dype pust. Så er hun klar for å fortelle videre:

– I det øyeblikket innser jeg at jeg ikke kan fortsette på samme måte, og at smerten ikke vil forsvinne av seg selv. Jeg tar en beslutning om å åpne meg fullstendig for psykologen, og forplikter meg til å motta den nødvendige behandlingen.

-Jeg skjønner at jeg må ta tak i alt det vonde for å kunne komme tilbake til meg selv, til familien og til arbeidslivet.

Hun må våge å være åpen og vise sårbarhet, og hun må huske at det er en styrke å være svak.

Sandra får god hjelp og støtte av fastlegen og av psykologen, og ikke minst av ektemannen. Etter et år i behandling ble de enige om at Sandra er bedre, og at hun skal forsøke å ta tilbake mer av livet, inkludert arbeidslivet.

les også

Bokanmeldelse: Selvhjelp for arbeidslivet

Møtet med NAV

Men hun har ingen arbeidsplass å komme tilbake til. Den er avviklet under koronapandemien.

Hvor skal hun begynne? Hun har vært borte fra arbeidslivet så lenge, og hun hadde fått hull i CV-en.

Veien går til NAV. Hun gruer seg til det første møte med veilederen. Det skal vise seg å være helt unødvendig.

– En av de første tingene veilederen spurte meg om var hvordan jeg virkelig hadde det. Dette var utrolig viktig! Jeg opplevde en veileder som så meg og brydde seg om meg, forteller Sandra.

Sandra begynner på norskkurs og etter hvert kommer hun til JobLearn. JobLearn er en av flere aktører som i samarbeid med NAV jobber for å bidra til et mer inkluderende arbeidsliv. De samarbeider med flere virksomheter som tilbyr praksisplasser til personer som av ulike grunner står utenfor arbeidslivet.
Sandra får veiledning i å skrive en god CV og hjelp til å søke jobber.

Har vært på arbeidsgiverenes premisser

NOVA-forsker Kaja Larsen Østerud mener at selv om intensjonene bak IA-avtalen, diskrimineringslovverk og inkluderingsdugnaden i staten er gode, har det ikke ført til vesentlig bedring.

– Vi har fortsatt en lang vei å gå når det gjelder åpenhet og inkludering av arbeidstakere med psykisk sykdom, sier forskeren.

Inkludering i arbeidslivet synes å ha stått på stedet hvil i flere tiår.

– Det har blitt gjort masse, men det synes ikke på statistikken over sysselsettingsgapet mellom folk med og uten funksjonsnedsettelser. Det er et gap mellom intensjon og resultat, sier Larsen Østerud og fortsetter:

– Dette er et puslespill vi ikke klarer å finne alle brikkene til. Vi har et uttalt problem i inkluderingspolitikken, men vi sliter med å få gjort noe med det, sier Larsen Østerud.

NOVA-forskeren savner en nasjonal inkluderingspolitikk som retter seg mot arbeidsgivere.

– For det har vi ikke nå, slår hun fast, og fortsetter:

– Jeg savner en regjering som har ambisjoner om å gjøre noe med dette sysselsettingsgapet. Hvilken politikk som må til, vet jeg ikke, men arbeidsgivere må i hvert fall være viktige aktører å henvende seg til, enten det er med pisk eller gulrot. Tidligere har mye politikk vært på arbeidsgiveres premisser. Kanskje det må sterkere lut til?

Hvor mange nei orker du?

Sandra søker på mange jobber. Hun får nei etter nei. At det er koronapandemi, gjør ikke hverdagen enklere.

– Jeg husker jeg satt på Teams-møte med JobLearn-veilederen min og jeg fikk beskjed om ikke å gi opp. Jeg hadde lyst til å si at jeg ikke orket mer! Det kriblet i meg, og jeg hadde lyst til å rope til veilederen: Hvor mange jobber har du søkt? Hvor mange avslag har du fått, og det bare i dag?

– Jeg var redd for å bli veldig deprimert igjen. Jeg fryktet mørket. Alle rundt meg sa at dette vil gå bra, bare hold ut, ikke gi opp. Men inni meg hørte jeg min egen stemme som sa: Jeg har ikke styrken til mer. Orker ikke et nei til.

Men hverken JobLearn-veilederen eller ektemannen gir seg. De støtter, motiverer og utøver litt lett press. De vet at Sandra veldig gjerne vil tilbake i arbeidslivet. Hun vil ikke bare sitte hjemme.

Frykten for hullene i CV-en

Så en dag blir hun invitert til intervju hos et bemanningsbyrå. Selskapet Dedicare har i mange år hatt et samarbeid med JobLearn. De har til enhver tid minimum én arbeidssøker på praksisplass hos seg.

Og nå er Sandra kanskje den neste?

– Jeg husker så godt hvor glad jeg ble for å bli invitert til et intervju, hvor mye det betydde for meg, men husker også at jeg var veldig negativ. Det var mitt første intervju på evigheter. Jeg var veldig stresset. Jeg hadde ingen forhåpninger om at de skulle velge meg. Hvordan kunne det gå bra, jeg som for bare en stund siden hadde begynt på norskkurs, var så usikker på mine språkferdigheter, og som også hadde hull i CV-en?

I Sandras tankeverden oppleves hullet i CV-en som betydelig. Fra bunnen av dette mørke hullet høres det ut som om noen roper: «Du kommer ikke til å få deg jobb!»

Hva skal hun svare hvis arbeidsgiveren spør henne om hvorfor hun har hull i CV-en? Sannheten?

– Men de spurte ikke om hullet i CV-en. I hvert fall ikke som jeg kan huske. Det som var viktig for Dedicare var det jeg kunne bidra med, rett og slett. Vi hadde en fin prat, mer enn et intervju, og de fortalte om hvordan praksisplassen fungerte, og om arbeidsoppgavene.

Sandra får praksisplassen. Det er ikke som psykolog. Hun jobber i administrasjonen.

– Jeg ble så utrolig glad, ble veldig godt tatt imot og godt tatt vare på, sier Sandra.

Steg for steg

I 2021 får Sandra tilbud om fast jobb samme sted. Hun er veldig glad, men samtidig blir det litt mye på kort tid.

– Jeg ønsket å vise at jeg var klar til å håndtere alt igjen; jobb, familieliv og meg selv.

Det er lederen som ser det blir for mye for Sandra. De har en god samtale om arbeidshverdagen. Sandra får høre at det er helt greit for eksempel å begynne med å jobbe 50 prosent, slik at den totale belastningen ikke blir for stor.

– Jeg får høre at jeg er en viktig ressurs for dem. At de ønsker å beholde meg. Det treffer meg i hjertet. Jeg føler meg trygg, sier Sandra.

I takt med at livet blir mer stabilt, trapper Sandra gradvis opp jobbingen. I dag har hun 90 prosent stilling.

Åpen på jobben

Sandra blir etter hvert kjent med en arbeidsplass som ikke er lik andre arbeidsplasser hvor hun har jobbet. Her snakker kolleger åpent om hvordan de har det, de deler gleder og sorger på jobb og i privatlivet. Det er lov å gjøre feil. Om du har et hull i CV-en, er det ingen som dømmer deg for det.

Det er en arbeidsplass der det er rom for å dele, snakke om livet, og både gråte og le.

Og én dag, ved kaffemaskinen, forteller Sandra sin historie til sin nærmeste leder. Hun føler trygghet.

– Det var befriende å få fortalt, sier hun.

Ledelsen kan være avgjørende

Hvilken type ledelse som praktiseres på en arbeidsplass, kan være avgjørende for hvordan folk har det på jobben. Studier viser at noen typer lederadferd, som det å være støttende, rettferdig og gi mulighet til å påvirke egen arbeidssituasjon, lykkes bedre i å forhindre at folk blir psykisk syke av å være på jobben.

– I virksomheter som praktiserer denne typen ledelse, reduserer man risikoen for at ansatte skal få psykiske plager relatert til jobben, sier Live Bakke Finne, forsker ved Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI).

På STAMI er forskerne opptatt av å fremsnakke arbeidsplassen som en god arena for tiltak som kan forebygge psykiske problemer. Bakke Finne mener det er en god start å skaffe seg oversikt over hva et godt psykososialt arbeidsmiljø egentlig er for noe.

– Det handler om hvordan arbeidet er organisert, hvordan de ansatte opplever innholdet i arbeidet og hvordan den sosiale samhandlingen er. Viktige faktorer er blant annet i hvilken grad den ansatte opplever at arbeidsmengde og tidspress er håndterbart, muligheten til å ha innflytelse over egen arbeidssituasjon, at jobben ikke innebærer rollekonflikter, det vil si motstridende krav mellom ulike mål eller oppgaver, og at folk føler seg trygge på at de kan oppgavene sine og at de ikke frykter å miste jobben, sier hun.

STAMI-forskeren opplever at det i arbeidslivet er en lang vei å gå før det blir normalt å snakke om psykisk helse. Fortsatt er det enklere å snakke om vernesko og hjelmer enn om mental helse.

– Vi bruker å si at arbeidsmiljøarbeid er ferskvare. Klarer du å skape gode arbeidssituasjoner over tid, kommer du ganske langt i å forebygge psykisk helseplager, sier Bakke Finne.

Fylte CV-hullet

Det er viktig for Sandra å komme tilbake i arbeidslivet.

– Familien kommer alltid først for meg. Da jeg begynte å bli bedre, og kunne være ikke bare fysisk, men virkelig tilstede med familien min, følte jeg fortsatt at det var noe som manglet i livet mitt. Vi mennesker er sosiale av natur og ønsker å bidra i samfunnet.

På jobben opplever Sandra at hun gjør nettopp det. Hun opplever at jobben hun gjør er viktig og at hun er verdsatt som medarbeider.

– Nå er jeg «komplett» igjen. Hullet jeg hadde i CV-en er fylt, sier hun.

Er flinkere til å si stopp

Om hun noen gang kommer til å praktisere som psykolog, vet hun ikke.

Akkurat nå er Sandra fornøyd med jobben, med familien på hjemmebane. Hun er lykkelig i livet.

Hun opplever at hun verdsetter de små tingene i hverdagen på en annen måte enn tidligere.

Fortsatt kan hun slite med følelsen av at hun ikke strekker til, på jobb og på hjemmefronten. Men nå er hun flinkere enn tidligere til å bruke «stopp-regelen» og si til dem rundt seg at hun trenger en pause.

– Når man blir mamma, kommer barna alltid først. Før jeg ble syk, satt jeg alltid alle andre først.

Lett å gi opp

Sandra mener hun har vært heldig. På veien tilbake til arbeidslivet har hun møtt mange mennesker som har villet henne vel.

Hun opplever at langt fra alle er like heldige i møtene med psykologer, NAV-veiledere og arbeidsgivere. Heller ikke alle har god støtte på hjemmebane.

– Det er mange som sliter med psykisk helseutfordring, som sitter hjemme, som har hull i CV-en, som søker jobb etter jobb, og som får nei etter nei. Det er lett og gi opp. Jeg tror mange «sitter fast» i NAV-systemet fordi de ikke har den riktige støtten fra folk rundt seg.

Sandra synes fortsatt at det er vanskelig å snakke egen psykisk helse, men samtidig er det ekstremt viktig. Når hun nå deler historien, er det med håp om at det kan hjelpe andre.

– Om min historie kan hjelpe én person, er det allerede nok, avslutter hun.