– Revolusjonerende: Åpne dører ga mindre tvang

Juristen Marius Storvik mener god tvang er den som legen selv ville latt seg utsette for.

Noe slikt foregår muligens ved Lovisenberg sykehus i Oslo der et prosjekt kan endre synet på dagens bruk av tvang.

Lokalet er rent og de ansatte unge. Resten er som du forventer: En mann sitter på balkongen og gynger, det er vanskelig å vite om han ser på utsikten eller ikke. En yngre mann sitter inne i sofaen med et smil om munnen og svart nøye flettet hår. Han kunne vært en DJ eller hip hop-produsent, og hvem vet, kanskje det er nettop hva han er.

I korridoren går en kvinne som beveger seg annerledes enn hva man er vant til. Vanskelig å sette fingeren på, men en serie av små bevegelser og underlige rykninger som utfordrer bildet på normal adferd.

En alarm går av og en pleier spurter gjennom gangen, kaster en telefon fra seg til en kollega og løper gjennom en glassdør til en annen avdeling.

les også:

– Folk skulle visst hvor syk det går an å bli

Grønt lys for å gå ut

– Hvis det lyser grønt, er det bare å klikke for å gå ut, forteller sykepleier og forsker Anne-Marthe Rustad Indregard og peker på en liten lampe ved siden av døren.

Lyset er slukket.

– Akkurat denne avdelingen er lukket, sier overlege Ane Stensønes Dybvig med pleierens telefon i hendene.

På akkurat denne avdelingen tar vi heller ikke bilder, og den er en påminnelse om hva psykiatrien handler om bak tabloide diskusjoner om angst og depresjon: Mennesker som virkelig trenger hjelp for å fungere i livet sitt, eller for å unngå å skade seg selv eller i verste fall andre.

– Revolusjonerende

Overlegen og forskeren står i enden av en korridor på en lukket avdeling, et godt stykke fra pasientenes oppholdsrom. For bare noen få måneder siden publiserte de en artikkel i The Lancet, et av verdens ledende forskningstidsskrifter. Der beskrev de Åpen dør-policyen de tester ut på Lovisenberg.

«Åpen dør» er nøyaktig hva navnet tilsier, nemlig åpne dører for psykiatriske pasienter, også de tvangsinnlagte.

– Det er innovativt og revolusjonerende at man setter i gang et sånt prosjekt. Og jeg tror ikke det er helt tilfeldig at det er på Lovisenberg, for her har man tradisjoner for å tørre å prøve. Man skylder pasienten å faktisk prøve å gi den friheten, sier hun.

Men da de bestemte seg for å gi innlagte sjansen til å bestemme selv, ble de ikke usikre?

– Kanskje det var noe usikkerhet … Men hvor mye sikkerhet ligger det i en låst dør … er det den beskyttende faktoren som gjør at det ikke skjer alvorlige hendelser? Det var workshoper og man brukte brukerrepresentant som tok opp motforestillinger og spørsmål. Kommer pasientene til å ruse seg mer, kommer de til å rømme, kommer det til å skje mer alvorlige ting?

De ansatte også to erfaringskonsulenter med brukererfaring.

– Det er noe som er veldig nytt og som har vært viktig å beholde. Man ser at de ble viktige brobyggere. De gjør mye variert arbeid, snakker en del med pasientene, er med i møter og sånn. Jeg tror at det er veldig viktig for pasientene, sier Dybvig.

Det er noe med tvangen som ikke helt rimer med idealet om helsevesenet. For tvang brukes hver eneste dag, og det fattes tusenvis av tvangsvedtak over hele landet hvert år. Men sykehuset var ikke opptatt av å fjerne tvangsbruk, men å fjerne den unødvendige bruken.

– Jeg tror et sånt fokus er et holdningsskapende arbeid som ikke bare kan tallfestes. Det har mye å si på hvordan pasientene opplever å bli møtt.

Den løpende pleieren komme tilbake. – Falsk alarm, sier hun og får tilbake telefonen fra overlegen. Glassdøren glir igjen og låser seg.

Trenger ikke dørvakter

10. februar 2021 åpnet sykehuset dørene på to av postene og holdt tre lukket.

– Passet dere på dørene?

– Jeg tror mange tenkte at vi måtte ha dørvakt. Men det var snakk om under en uke, så så man at man ikke trengte det, forteller Indregard.

Som utfordrer ideen om alvorlig psykisk syke. Og ikke minst behovet for tvang.

– Det er ikke sånn at når den døra er åpen, så løper alle. Det var avgjørende med ansattegrupper som fant ut hvordan man skulle skape et behandlingsmiljø som bidro til at pasienten ønsket å være her og ønsket å bli.

Studien i The Lancet tar for seg et år med åpne dører. Og resultatet har overrasket mange.

– Det viste seg at det ikke fører til flere tvangsvedtak, altså at det ikke øker bruken av andre tvangsmidler. Heller tvert imot. Selv om det ikke var signifikant funn, så man at andelen tvangsvedtak har vært lavere på åpen dør, sier forskeren.

Studien viste også at avdelingene med åpen dør fikk kortere liggetid. Seksten døgn mot tjueen på de lukkede. Indregard kaller det en «ganske stor forskjell,» men mener det må videre studier til for å peke noen noen klar årsak.

Hun understreker at dørene egentlig ikke er det viktigste.

Gi pasienten en sjanse

For prosjektet handler om noe langt mer enn bare åpne dører.

– Det handler om å gi pasientene en sjanse, mener overlege Dybvig.

Studien viste også at avdelingene med åpen dør fikk kortere liggetid. Seksten døgn mot tjueen på de lukkede. Indregard kaller det en «ganske stor forskjell,» men mener det må videre studier til for å peke noen noen klar årsak.

– Det er alt det andre man gjør som skaper trygghet for pasienter og de som jobber her. Selv om de er her mot sin vilje, kan de være med på å bestemme ganske mye. Tvangen skal være så lite inngripende som mulig, sier Indregard.

Om forskeren ser for seg et psykisk helsevern uten tvang?

– Man skal jo jobbe for det, men historien viser vel hva som skjer hvis man ikke får noen type behandling … Derfor så er åpen dør-policy en så viktig opplevelse, jeg tror det bidrar til at tvangen utføres på en så human måte som mulig.

For tvangen er ikke ny, og den var ikke alltid human.

   – Det meste handlet om at psykisk syke mennesker skulle oppbevares på steder hvor de ikke kunne sjenere eller plage den «normale» delen av befolkningen, forteller Fred Heggen, seksjonsoverlege ved nettopp Gaustad sykehus.

– Kjellere, uthus, eller såkalt dollhus, hvor de syke ikke sjelden ble bundet fast. De sanitære og humane forholdene kunne være grusomme.

– Frem til sinnsykeloven i 1948 og åpningen av Gaustad sykehus i 1855 fantes det i realiteten ikke noe behandlingstilbud. Med sinnsykeloven ble alvorlige sinnslidelser anerkjent som sykdommer som skulle behandles av leger.

Også Heggen er opptatt av kontroll med tvangsbruk, men å gi avkall på den ser han ikke for seg.

– I mine øyne er dette helt umulig. Tvangsbruk vil være nødvendig for å kunne tilby pasienter med alvorlige sinnslidelser en adekvat behandling. Alternativet vil være å la mennesker gå til grunne fordi de er rammet av en sykdom som ofte får den syke til å motsette seg behandling, sier han.

«Mennesker som ikke forstår sitt eget beste»

Marius Storvik er av en annen oppfatning. Han er jurist ved Universitetet i Tromsø og kjent for sitt engasjement knyttet til bruk av tvang.

– Selvfølgelig er det mulig. De medikamentfrie tilbudene i Norge, som nå blir systematisk nedlagt, har vist at vi kan ha psykisk helsevern uten tvang, mener han.

– Spørsmålet er om det er ønskelig. Konsekvensene av psykiatri uten tvang er at fengselsbefolkningen vil øke, at alvorlige lidelser blir synlig blant befolkningen. Utfordringen er hvordan vi kan klare å treffe balansen i tvangsbruken. Jeg tror ikke dagens systemer og regulering er egnet til å treffe balansen.

En mangel han mener stammer fra hvordan psykisk syke betraktes.

– Jeg tror egentlig ikke at tvangspsykiatrien sitt syn på pasienten er vesentlig endret siden 1848. Det dominerende narrativet både på attenhundretallet og i dag, er at dette er mennesker som ikke forstår sitt eget beste.

Storvik mener kontrollkommisjonene var viktige da de ble innført, men at de mangler myndighet til å møte dagens tvangsbruk.

– Den har endret seg fra frihetsberøvelse som kunne være livslang, til i hovedsak å dreie seg om psykofarmaka. Kontrollkommisjonen har ikke lov til å overprøve psykofarmaka. Ordningen er stort sett uendret siden 1848 og gir ikke rettssikkerhet for den reelle tvangsbruken i 2024. Derfor har kontrollkommisjonene i stor grad utspilt sin rolle.

– Hva er god tvang?

– God tvang kjennetegnes av tvil og ikke skråsikkerhet. Der tvangen er legitim og uomgjengelig nødvendig. God tvang ser et større bilde. God tvang er den tvangen en selv ville blitt blitt utsatt for om rollene ble byttet.

Reiser rundt og forteller om åpne dører

Kanskje er eksperimentet på Lovisenberg nettopp noe slikt, tvilende og et forsøk på å se et større bilde.

Overlegen og forskeren går ut fra den lukkede avdelingen til solen på utsiden av sykehuset.

Der politikere endrer lover, tilfører Lovisenberg et praktisk håp til de som ønsker mer omtenksom tvang. Men blir det en kuriositet eller er det modent for å kopieres av andre?

– Det var noen som satt og fulgte med og tenkte hvordan skal dette gå … Så vi har brukt mye tid på å dra rundt og inspirere andre sykehus, sier Indregard.

For sykehuset ved Sankt Hanshaugen i Oslo har verken flere ansatte eller mer ressurser enn andre sykehus.

– Vi skal ta dette videre, og det er mange som er kjempeinteresserte. Det er det, sier Dybvig.

Og bak studier og tall er det kanskje pasientenes egne tilbakemeldinger som er aller mest interessante, synes Indregaard.

– De opplevde større grad av trygghet og større grad av terapeutisk støtte, og lavere opplevd tvang. Det var pasienter som har vært utsatt for flere tvangsvedtak, men som skårer lav grad av opplevd tvang.

---