– Lei av steile fronter

Da Andrea fortalte om sine egne, positive erfaringer med tvang, ble hun skjelt ut.

Andrea var 19 år gammel da hun ble tvangsinnlagt første gang.

– Tvangen opplevdes ikke bra den gangen. Jeg var veldig mot tvang, og jeg var så glad for alle brukerorganisasjonene som snakket om nullvisjon for bruk av tvang. Helt til jeg ble frisk og fem år senere så tilbake på det og innså at tvangen var det beste som kunne skjedd meg. Uten tvangen hadde jeg ikke vært her i dag, sier hun til Mentalt Perspektiv.

Men intervjuet hun ga i Bergens Tidende i 2019 og tekster hun har skrevet som erfaringskonsulent om hvordan tvang ble redningen for henne, ble starten på en vond tid med mye hets og utskjelling. Andrea ble oppsøkt på gaten av en som ville vite hvordan hun våget å si slikt, og hun mottok et ras med meldinger på mobilen.

– Alt kom fra mennesker med egne erfaringer fra tvang.

Hvorfor reagerte noen slik, tror du?

– De sa jeg skadet saken ved å vise nyanser, at det finnes noen har en positiv opplevelse. Jeg skadet nullvisjonsmålet. Jeg var en skam for feltet. Når det kommer en brukerstemme og sier «men vent litt, jeg er ikke enig i den etablerte sannheten» – da ødela jeg alt. Jeg slo vel litt hull på ekkokammeret.

les også

"Du har 48 timer på deg til å klage"

– Rett for meg

Andrea er opptatt av å få fram at hun ikke kan snakke for noen andre. Men det blir fort misforstått.

– Det er veldig risikabelt å si at tvang var rett for meg – selv når jeg sier «for meg». FOR MEG – med store bokstaver, ler hun.

– Mange hører og tror at jeg sier at tvang er bra for alle. Men tvang kan være helt feil for andre. Ti år senere, lenge etterpå, kan det fortsatt være helt feil. 

Hvis man som bruker ønsker å bli behandlet med respekt, burde vi ikke møte andres meninger på samme måte?

– Jeg synes det handler mye om å mene det riktige, at ytringsfrihet er viktig så lenge du mener det som er rett. Jeg har blitt møtt med så mange stygge kommentarer på grunn av meningene mine. Jeg er lei av svart/hvitt-tenkning, jeg er lei av de steile frontene i stedet for samarbeid. Det er jo ingen som ønsker at folk skal ha det forferdelig i psykiatrien. Da jeg jobbet som erfaringskonsulent, møtte jeg aldri helsepersonell som tydde lett til tvang. Det var alltid siste løsning.

Hun tenker litt, og føyer til, ettertenksomt:

– Jeg savner en bredde i praten om tvang, i stedet for å alltid snakke med dem som bare er positive, dem som er bare mot. Kan vi snakke om at det kan være rett i noen sammenhenger?

Etterlyser raushet

Først og fremst etterlyser hun mer raushet og takhøyde.

– Vi er så opptatt av å gjøre psykisk helsevern bedre og så hundser man hverandre i kommentarfeltet fordi meningen din er feil. Vi må ut av ekkokammeret og snakke med meningsmotstanderne våre. På hvilket felt enn vårt er det større behov for å være raus med hverandre?