– Jeg vil snakke om det som er uforsonlig, vanskelig og komplekst, om det er tvang eller behandling av psykisk lidelse. Folk kommer til å bli syke, vi kommer til å bruke medisiner, men det er ikke sikkert det er det rette svaret alltid, sier miljøterapeut og forfatter Therese Bakkevoll. Foto: Marius Fiskum

«Du har 48 timer på deg til å klage»

– Hvis jeg må utøve tvang og så etterpå skal ha en relasjon med pasienten, hvordan skal det egentlig gå? Jeg savner tid og rom til å diskutere og reflektere mer over psykiatrien, sier miljøterapeut og forfatter Therese Bakkevoll.

«Tenk at vi enno ikkje har funne ein annan måte å ta vare på dei sjuke og galne på enn å stue dei saman bak lukka dører på dårehuset», seier eg.

Ho svarer ikkje, eg veit ikkje om ho berre er uinteressert eller ikkje høyrde kva eg sa.

«I fleire hundre år har vi leita etter den optimale løysinga for å handtere dei som ikkje lar seg føye. Før brukte dei både vassjokk og brennemerking for å tvinge folk tilbake til fornuft.»

«Verda går gudskjelov framover», seier ho gjennom duringa frå maskinen.

«Tja, eg veit ikkje om alt er så mykje betre i dag, vi legg jo både pasientar i reimseng og tvangsmedisinerer dei.»

Fra romanen Tallboy av Therese Bakkevoll, Samlaget 2023.

Therese Bakkevoll har jobbet i psykiatrien i over 18 år. Hun er miljøterapeut, utdannet lærer, men det er psykiatrien som trekker henne inn.  Hun er også forfatter, og i romanen hennes som kom ut i fjor beskriver hun et psykiatrisk sykehus der ansatte og pasienter kjemper for å beholde kontrollen og der grensen mellom hvem som er syk og hvem som er frisk viskes ut.

– Som forfatter kan jeg skrive om ting som jeg ikke kunne gjort i virkeligheten. Jeg har skrevet om en ansatt som går altfor langt inn i en relasjon med en pasient. Det er for å teste hva som skjer på en måte man ikke kan gjøre i det virkelige liv, bare i kunsten.

Selv om hun har jobbet mange år i psykiatrien, har hun ikke mistet blikket utenfra, det som reflekterer og stopper opp og anlyserer, eller kanskje er det forfatterblikket hun har med seg over alt.

– Jeg vil snakke om det som er uforsonlig, vanskelig og komplekst, om det er tvang eller behandling av psykisk lidelse. Folk kommer til å bli syke, vi kommer til å bruke medisiner, men det er ikke sikkert det er det rette svaret alltid. Det brukes enorme mengder medisiner i psykiatrien, men det er ikke all medisinbruk som har like god dokumentert effekt. Likevel pøses det på. Hvilke andre alternativ finnes? Det blir det ikke snakka like mye om.

Føler seg ikke sett

Bakkevoll vil snakke høyt om det og få enda flere med i samtalen, fagfolk, pasienter, pårørende, hele samfunnet burde egentlig engasjere seg i dette, mener hun.

– Hva med det eksistensielle perspektivet på hva som fungerer, det synes jeg ofte det blir for lite fokusert på. Snakker du med misfornøyde pasienter, er det noen ting som går igjen: Jeg føler meg ikke sett, ikke hørt, jeg blir tvunget til å ta medisiner jeg ikke føler hjelper.

Hun avviser ikke medisinbruk, slett ikke – av og til er det nødvendig. Men hun savner muligheten til å reflektere mer rundt det, rundt hvert tilfelle og hvert menneske.

– Jeg kan ha et møte med en pasient og tenke oj, denne personen er syk, og så må jeg hjelpe til med å gi ham medisinen, og i noen tilfeller må vi legge oss over ham og holde ham fast. Og når legen og sykepleieren har gått ut av rommet, skal jeg ha en relasjon til ham. Hvordan skal det gå når jeg samtidig er med på å utøve tvang? Det er komplekst og vanskelig og utfordrende.

Å være helsepersonell i møte med de sykeste pasientene, folk i krise, mennesker med sterke uttrykk i på en akuttpost, det er heftig, forteller hun, noen kan være psykotiske, maniske, noen vil ta livet av seg og må stoppes.

– Vi trenger kunnskap, møteplasser, tid til å fordøye, vi må se på hva vi gjør.

«25 mg Sobril etter sterk oppfordring»

Tvang kan være nødvendig, er hennes erfaring.

– Jeg har også møtt pasienter som der og da mente det var overgrep, men som i ettertid sa at det hjalp. Vi må ha rom for det også. Når du er syk, representerer du ikke det samme som når du er frisk. Hvis du er alvorlig syk og blir lagt inn, er du avhengig av at noen kan mer om sykdommen din enn deg selv. Hvis du har knekt en tann eller fot, er det det samme.

Pas. blei aktivt skjerma frå midnatt og har vandra på eige rom heile natta. Ingen søvn, trass fleire forsøk på å få henne til å legge seg. Roper og syng, blir irritabel ved korrigering. Blei ved eitt tilfelle halden fast etter å ha slått ein i personalet. Fekk tilbod om roande, men spytta tablettane ut på golvet og kasta vatn i ansiktet på underteikna. Tok imot 25 mg Sobril kl. 06.15 etter sterk oppfordring.

Liten eller ingen effekt.

Fra romanen Tallboy av Therese Bakkevoll

En form for makt

– Det er viktig at et samfunn har en pågående debatt om tvang. Regelverket vil alltid endre seg. Synet på tvang vil endre seg. Kanskje er tvang en ting som man i framtiden vil se tilbake på med skrekk og gru, men sånn som ting ser ut i dag med den kunnskapen jeg har tror jeg ikke at man kan se bort fra tvang, at det i noen tilfeller er nødvendig, men desto viktigere er det da å utøve minst mulig tvang og å gjøre gode vurderinger i hvert tilfelle, mener Bakkevoll.

Hun reflekterer over at hun som ansatt i ved en psykiatrisk institusjon har en form for myndighet til å bruke makt og tvang i jobben.

– Hvis jeg sitter alene hos en pasient og jeg har et visst menneskesyn og en mening om at jeg har rett og lov til ting, så kan det hende det blir maktmisbruk. I min jobb er det hektisk og travelt og man har ikke nødvendigvis tid til å sette seg ned og diskutere store spørsmål om bruk av tvang på generelt grunnlag.

Mer tid til diskusjon

Bakkevoll er nøye med å understreke at hun ikke sitter på noen svar, hun er bare en av mange ansatte i psykisk helsevern i Norge. Det er et felt i endring, det er så stort, holdninger, kunnskap, samfunnet endrer seg, medisiner kommer og går. I dag ser vi tilbake på behandlinger fra 1950-tallet og kaller dem hårreisende. Hvordan vil vi se på behandlingen vi utfører i dag om 70 år?

– Jeg ønsker meg mer plass og tid til å diskutere disse tingene. Generelt tenker jeg det kunne vært bra med mer tid. Stoppe opp, ta et steg ut, få perspektiv på ting.

«Observasjonstida har gått ut, men vi opplever at du enno har behov for medisinar og stabilisering. Du blir derfor overført til paragraf 3-3, såkalla tvungen behandling.»

Anton lener seg framover i sofaen.

«Kva betyr det? At eg må vere her lenger?»

«Ja, du treng nok litt meir tid. Og så startar vi opp med faste medisinar.»

«Må eg?»

Anton ser på meg. Dokter Falk pustar tungt. Eg legg merke til at den eine fingeren hans har ei bleik stripe der gifteringen har brukt å vere.

«Eg håper du vil ta dei frivillig, vi føretrekker alltid samarbeid.»

«Men viss eg ikkje kan velje, er det jo i praksis tvang.» Anton har dratt ei sakleg side ved seg opp frå djupet og snakkar med vanleg stemme. Eg liker at han gir dokter Falk motstand, korleis han held seg roleg og samla.

«Som sagt, eg håper du vil samarbeide. Vi ønsker å få deg raskast mogleg frisk. Du har hatt god respons på den antipsykotiske behandlinga så langt.»

«Kva veit du om det? Ingen har spurt korleis eg har det mens eg har gått rundt med hovudet fullt av tåke og bomull. Eg kjenner ikkje meg sjølv igjen.»

Dokter Falk festar pennen på avtaleboka si. «Det er kjente biverknadar, dei vil minke etter kvart. Det viktigaste no er at du ikkje blir dårlegare igjen.» Han tar fram eit ark og legg det framfor Anton.

«Her er vedtaket på behandling med medisinar utan samtykke. Du har førtiåtte timar på deg til å klage.»

Fra romanen Tallboy av Therese Bakkevoll, Samlaget 2023

Motta nyhetsbrevet vårt!

Få nyheter og godt lesestoff fra
Mentalt Perspektiv rett i innboksen.