«Du har 48 timer på deg til å klage»

– Hvis jeg må utøve tvang og så etterpå skal ha en relasjon med pasienten, hvordan skal det egentlig gå? Jeg savner tid og rom til å diskutere og reflektere mer over psykiatrien, sier miljøterapeut og forfatter Therese Bakkevoll.

Therese Bakkevoll har jobbet i psykiatrien i over 18 år. Hun er miljøterapeut, utdannet lærer, men det er psykiatrien som trekker henne inn.  Hun er også forfatter, og i romanen hennes som kom ut i fjor beskriver hun et psykiatrisk sykehus der ansatte og pasienter kjemper for å beholde kontrollen og der grensen mellom hvem som er syk og hvem som er frisk viskes ut.

– Som forfatter kan jeg skrive om ting som jeg ikke kunne gjort i virkeligheten. Jeg har skrevet om en ansatt som går altfor langt inn i en relasjon med en pasient. Det er for å teste hva som skjer på en måte man ikke kan gjøre i det virkelige liv, bare i kunsten.

Selv om hun har jobbet mange år i psykiatrien, har hun ikke mistet blikket utenfra, det som reflekterer og stopper opp og anlyserer, eller kanskje er det forfatterblikket hun har med seg over alt.

– Jeg vil snakke om det som er uforsonlig, vanskelig og komplekst, om det er tvang eller behandling av psykisk lidelse. Folk kommer til å bli syke, vi kommer til å bruke medisiner, men det er ikke sikkert det er det rette svaret alltid. Det brukes enorme mengder medisiner i psykiatrien, men det er ikke all medisinbruk som har like god dokumentert effekt. Likevel pøses det på. Hvilke andre alternativ finnes? Det blir det ikke snakka like mye om.

les også

– Lei av steile fronter i psykiatrien

Føler seg ikke sett

Bakkevoll vil snakke høyt om det og få enda flere med i samtalen, fagfolk, pasienter, pårørende, hele samfunnet burde egentlig engasjere seg i dette, mener hun.

– Hva med det eksistensielle perspektivet på hva som fungerer, det synes jeg ofte det blir for lite fokusert på. Snakker du med misfornøyde pasienter, er det noen ting som går igjen: Jeg føler meg ikke sett, ikke hørt, jeg blir tvunget til å ta medisiner jeg ikke føler hjelper.

Hun avviser ikke medisinbruk, slett ikke – av og til er det nødvendig. Men hun savner muligheten til å reflektere mer rundt det, rundt hvert tilfelle og hvert menneske.

– Jeg kan ha et møte med en pasient og tenke oj, denne personen er syk, og så må jeg hjelpe til med å gi ham medisinen, og i noen tilfeller må vi legge oss over ham og holde ham fast. Og når legen og sykepleieren har gått ut av rommet, skal jeg ha en relasjon til ham. Hvordan skal det gå når jeg samtidig er med på å utøve tvang? Det er komplekst og vanskelig og utfordrende.

Å være helsepersonell i møte med de sykeste pasientene, folk i krise, mennesker med sterke uttrykk i på en akuttpost, det er heftig, forteller hun, noen kan være psykotiske, maniske, noen vil ta livet av seg og må stoppes.

– Vi trenger kunnskap, møteplasser, tid til å fordøye, vi må se på hva vi gjør.

«25 mg Sobril etter sterk oppfordring»

Tvang kan være nødvendig, er hennes erfaring.

– Jeg har også møtt pasienter som der og da mente det var overgrep, men som i ettertid sa at det hjalp. Vi må ha rom for det også. Når du er syk, representerer du ikke det samme som når du er frisk. Hvis du er alvorlig syk og blir lagt inn, er du avhengig av at noen kan mer om sykdommen din enn deg selv. Hvis du har knekt en tann eller fot, er det det samme.

En form for makt

– Det er viktig at et samfunn har en pågående debatt om tvang. Regelverket vil alltid endre seg. Synet på tvang vil endre seg. Kanskje er tvang en ting som man i framtiden vil se tilbake på med skrekk og gru, men sånn som ting ser ut i dag med den kunnskapen jeg har tror jeg ikke at man kan se bort fra tvang, at det i noen tilfeller er nødvendig, men desto viktigere er det da å utøve minst mulig tvang og å gjøre gode vurderinger i hvert tilfelle, mener Bakkevoll.

Hun reflekterer over at hun som ansatt i ved en psykiatrisk institusjon har en form for myndighet til å bruke makt og tvang i jobben.

– Hvis jeg sitter alene hos en pasient og jeg har et visst menneskesyn og en mening om at jeg har rett og lov til ting, så kan det hende det blir maktmisbruk. I min jobb er det hektisk og travelt og man har ikke nødvendigvis tid til å sette seg ned og diskutere store spørsmål om bruk av tvang på generelt grunnlag.

Mer tid til diskusjon

Bakkevoll er nøye med å understreke at hun ikke sitter på noen svar, hun er bare en av mange ansatte i psykisk helsevern i Norge. Det er et felt i endring, det er så stort, holdninger, kunnskap, samfunnet endrer seg, medisiner kommer og går. I dag ser vi tilbake på behandlinger fra 1950-tallet og kaller dem hårreisende. Hvordan vil vi se på behandlingen vi utfører i dag om 70 år?

– Jeg ønsker meg mer plass og tid til å diskutere disse tingene. Generelt tenker jeg det kunne vært bra med mer tid. Stoppe opp, ta et steg ut, få perspektiv på ting.