Juks. Veldig galt og ganske vanlig. Hvorfor gjør vi det?

Tre psykologer forteller om eget og andres forhold til juks.

Jeg husker det som ubehag i kroppen og en skamfølelse knyttet til å utgi meg for å være noe jeg ikke er.

Stian Espevoll, psykolog

Har du jukset?

– Jeg har ikke jukset så mye og ikke så inngripende. Men det har skjedd.

Stian Espevoll er psykolog. Han forteller om en gang han jobbet på en arbeidsplass der det var vanlig at man tok med kake når man hadde bursdag.

– Jeg liker å bake, og hadde i forkant snakket varmt til flere kolleger om den hjemmelagede gulrotkaken min. Den er veldig god. Men det er ikke alltid tiden strekker til, så denne bursdagen endte jeg med å måtte lage fra pose. Jeg sa ikke det til kollegene, men spilte med når de roste kaken og sa sånn “Gu ko go, vi har hørt så mye om kaken din”. Men det var jo juks. Og jeg husker det som ubehag i kroppen og en skamfølelse knyttet til å utgi meg for å være noe jeg ikke er. Jeg fortalte om det til kona, hun lo det bare bort – men selv om det var bagatellmessig var det veldig ubehagelig.

Det var et ganske snilt tilfelle du kom på der, litt sånn middelklasseuskikkelig … Har du flere?

– Jeg har nok jukset på ulike nivå i spill og slikt, brukt ordbok for å vinne i Wordfeud. Det er jo juks, men ikke alvorlig. Jeg har også gjort den klassiske «jukse på tysk gloseprøve i 8. klasse». Det var svært ubehagelig og skummelt, så jeg gjorde aldri forsøk på det igjen, forteller psykologen.

Juks og fusk kan ha mange motivasjoner og er mer komplekst enn mange tror, mener Espevolll. Det handler om konkurranse om ressurser og muligheter og å få fordeler.

Studentjuks

– I idrett og akademia er det for eksempel ofte kamp om de samme fordelene. For studenter handler det om anerkjennelse, vitnemål og videre muligheter.

Han viser til studier som viser at så mye som 75 % av studenter i USA jukser, i Norge viser lignende undersøkelser at 60 % jukser.

– Vi vet også at studenter rasjonaliserer det å jukse, for eksempel at det å jukse på en mindre prøve ikke er så farlig som å jukse på mastergraden, sier han. 

Og han minner om at det er gråsoner, der man faktisk kan ha misforstått hva som er tillatt av for eksempel hjelpemidler. 

– Men jeg tror også at vi er veldig flinke til å rasjonalisere og rettferdiggjøre egne handlinger, sier han.

Juks er galt, men kan det være gøy?

– Jeg spilte mye TV-spill for 30 år siden og da var jo juks – i form av cheatcodes – noe veldig positivt. Man fikk masse fordeler, og jeg spilte alene så det var ingen som tapte på det. Er det da greit? Kan det ha påvirket meg til å tenke at juks er bra, tok jeg med meg den innstillingen inn i kortspill med familien? 

Kreativ juksing

Mye spill er også bygget opp rundt juks og bløff, som poker.

Man kan også se en sammenheng mellom kreativitet og juks, sier Espevoll. 

– Jeg leste nylig om en student som hadde omgått systemene for plagiering på universitetet. Ved å ta en lang tekst og så fjerne alle mellomrommene ville programmet lese det som et langt ord og ikke reagere på «tekstlikhet». Ved å så erstatte alle mellomrommene med bokstaven x, og så endre farge på x til hvitt ville det fremstå for leseren som et vanlig mellomrom. Man kan jo ikke si noe annet enn at det er ganske kreativt? Og vi vet fra forskning at evnene til å jukse henger sammen med utviklingen av prefrontal korteks, som henger sammen med evnen til å se muligheter. Jo større korteks man har, jo mer kreativ vil man være og jo bedre på å jukse.

Dårlig samvittighet

Men ingen oppfordrer til juks her. Det skaper problemer, både i samfunnet og for den enkelte.

For mange vil det å jukse – å vite at man har gjort noe galt – være tungt.

–  Det er veldig ulikt hvordan man opplever og håndterer det å ha gjort noe galt. Generelt vil det være verst rett før, under og like etter selve handlingen. Og det er forsåvidt bra at man skammer seg når man har gjort noe galt, skam kan fungere som en korreks som gjør at du tar mer etiske valg senere. For noen er det nok ganske uproblematisk, de er seriejuksere som ikke kjenner på dårlig samvittighet. For andre kan det være tungt. Dersom du sliter, men ikke tør å dele det vil jeg anbefale det å si det til noen, om så en psykolog med taushetsplikt, anbefaler Espevoll.

les også

Skandale! Hvorfor er vi så raske til å dømme andre?

---

Det var flaut å bli tatt foran klassen.

Robin Bjorheim, høyskolelektor

I dag er Robin Bjorheim høyskolelektor ved Høyskolen Kristiania, fagansvarlig for fagene Innføring i psykologi og Psykologisk arbeid i praksis og har en master i atferdsvitenskap.

Men på ungdomsskolen jukset han.

– Det var under en prøve. Jeg satt ved vinduet, og så at læreboka lå i vinduskarmen. Helt tilfeldig, jeg hadde ikke lagt den der – men den lå der. Og siden det var noen spørsmål jeg ikke kunne, tenkte jeg vel at jeg kunne bla i boken uten å bli oppdaget. Det jeg ikke hadde tenkt på var sola. Den skinte gjennom gardinen og viste veldig tydelig for læreren hva som skjedde bak gardinen. Slik ble jeg tatt for fusk på ungdomsskolen, foran hele klassen. Og det husker jeg som en veldig kjip opplevelse, sier han.

– Jeg husker ikke akkurat hvorfor jeg jukset, det var vel situasjonen og at jeg ville gjøre det godt på prøven. Jeg tror vel også det er en ganske vanlig grunn for fusk – det kommer en mulighet og man vil gjøre det bedre.

I sosialpsykologien tenker man at alle mennesker kan være tilbøyelige til å kunne ta dårlige valg. Mye avhenger av situasjonen og muligheten, men du er ikke ond fordi du tar et dårlig valg, sier Bjorheim.

Samtidig er det jo ikke greit.

– Når jeg tenker tilbake på den jukse-episoden min, tenker jeg at jeg ikke var en sånn man trodde ville jukset. Men det gjorde jeg jo. Jeg husker det var flaut å bli tatt foran klassen, og at jeg fryktet både læreren og konsekvensene.

Ifølge studier om juks er forholdet mellom personer viktig for om vi velger å jukse, forteller han.

– Hvorfor skal vi forholde oss til reglene? Dersom det ikke er klart og og det framstår som oppgaver gitt uten god grunn, noe som ikke er vits i å lære – da tror jeg det vil være lettere å ta valget om å jukse, gitt muligheten. Mange unge i dag lever i et høyt press om prestasjon, med stort fokus på å få gode karakterer – det kan nok bidra til at man velger å jukse. Men igjen – dersom man opplever noe som viktig og relevant og verdt å lære vil man være mindre tilbøyelig til å jukse.

Og Bjorheim har en analogi her: Dersom du blir tvunget til å løpe et maraton uten lyst, kan det være fristende å ta en liten sidevei som hjelper deg raskere til mål. Du opplever ingen grunn til å faktisk løpe de 42 kilometerne et maraton innebærer og har kun en motivasjon for å få godkjent deltakelse. Fra ditt perspektiv blir det da helt unødvendig å løpe maratonruten, du trenger bare å passere målstreken. På samme måte kan man oppleve at en lærer gir en meningsløs test der du kun har motivasjon for å motta karakteren læreren setter. Da kan terskelen for å ta en snarvei oppleves lavere og omstendighetene vil avgjøre om du benytter deg av den eller ikke. 

Dette har også mye å gjøre med forholdet til for eksempel læreren din å gjøre. Dersom dere har et positivt forhold, vil det være mer sannsynlig at begge parter overholder reglene som er satt.

Og så er det selvfølgelig forskjell på å jukse som voksen i høyere utdanning og som ungdom.

– Ungdom skal teste grenser og kanskje det å jukse kan være en del av det. Dette går igjen på dette med at det er viktig at de forstår hvorfor reglene er som de er. Og hvordan man forholder seg til det å ha jukset er nok også veldig forskjellig. For noen kan det nok være anger og dårlig samvittighet, andre bryr seg kanskje ikke så mye.

les også

Om å gå på trynet og reise seg igjen

---

Det finnes miljøer der det å «gripe muligheter» sees på som positivt, og å følge reglene kan bli sett på som litt kjedelig og svakt, man kan bli utkonkurrert. Vi vet noen ledelsesmiljøer kan ha tendenser til dette, kanskje gjelder det også i politikk.

Olav Kjellevold Olsen, psykologiprofessor

Har du selv fusket?

– Når du spør folk om de fusker, svarer de gjerne nei. Når du går inn og definerer og konkretiserer hva fusk faktisk er, forstår mange at de fusker nok litt. I snitt lyver vi 8-9 ganger per dag, sier professor i arbeids- og organisasjonspsykologi, Olav Kjellevold Olsen.

Som ikke vil svare på om han selv har fusket.

– La oss holde det faglig, ler han.

Olsen har forsket på ledelse og moral, og juks i arbeidsliv, organisasjon og ledelse.

– Forskningen viser at alle er tilbøyelige til å fuske, hvor tilbøyelig varierer fra dag til dag.

Fra forskning vet man også mye om risikofaktorene for fusk:

• Personligheten din
• Sjansen for å bli tatt
• Ruspåvirkning

Personlighet din betyr noe for om du jukser

I psykologifaget bruker man begrepet promotion vs prevention, der promotion står for vekst og framdrift, og prevention for trygghet og ansvar. De som er promotion-orienterte er mer tilbøyelige til å jukse, forteller Olsen.

– Hvis sjefen ikke er til stede øker det risikoen for juks med sikkerhetsregler, men interessant nok ikke hos de som er utrygge. De som er utrygge og litt nevrotiske jukser mindre, mens de som har en sånn dette går bra-innstilling jukser oftere. Folk og miljøer som er konkurranseorienterte, og mer opptatt av prestasjon og resultat enn prosess vil jukse mer.

Det er også mye mer sannsynlig at vi jukser dersom vi tror vi ikke vil bli tatt.

Og så er det en faktor som gir veldig mye høyere risiko – det er ruspåvirkning.

– Vi tenker nok at vi har en felles forståelse av at fusking er galt. Samtidig finnes det miljøer der det ikke er sånn, der det å «gripe muligheter» sees på som positivt, og å følge reglene kan bli sett på som litt kjedelig og svakt, man kan bli utkonkurrert. Vi vet noen ledelsesmiljøer kan ha tendenser til dette, kanskje gjelder det også i politikk, sier Olsen.

Lettere for ledere å ljuge

Innenfor ledelsesfaget har man en teori som kalles Batseba-syndromet.

I Bibelen fortelles det om hvordan Kong David så kvinnen Batseba bade, ble fylt med begjær og kalte henne til seg. Hun ble gravid, og David fikk plassert mannen hennes – Urias – på en utsatt post der han ble drept. Uttrykket «Urias-post» stammer herfra.

– Ledere har oftere muligheter og ressurser til å skjule fusket sitt eller «skape muligheter» for å jukse, som å plassere en rival i en utsatt posisjon – det er det vi kaller Batseba-syndromet. Og det er problematisk. Aldri slipp en sjef ut på viktige ting uten tilsyn! sier ledelseseksperten med et lite glimt i øyet.

Regler funker

I organisasjoner er det viktig med etisk ledelse og etisk infrastruktur – for eksempel skriftlige rutiner.

– Det høres kanskje litt kjedelig ut, men vi vet at kommuner som har skriftlige retningslinjer mot mobbing og seksuell trakassering har mindre seksuell trakassering – så det fungerer. Alle lever et liv i en sosial sammenheng, og vi må ha noen regler.

---