Om å gå på trynet og å reise seg igjen

En ungdomstid med vinningskriminalitet ga ham kallenavnet «Klepto-Kjell» i hjembygda. I dag er Kjell Torstein Hagen aktiv i rusarbeid. Skam kan gjøre oss ensomme. — Er det noen som har driti seg ut, så ikke steng dem ute, er hans oppfordring.

– Jeg følte at jeg ikke ble sett, og jeg ønsket så inderlig å bli anerkjent.
Den ellers svært prateglade mannen tar en liten pause. I tjue minutter har Kjell fortalt på inn- og utpust om en barndom preget av kaos og vold, en «inkompetent stefar, som heller ikke var en særlig god ektemann», og hvordan han gang på gang havnet på kjøret.

– Jeg har gjort mye galt, innrømmer han.

De første årene på barneskolen gikk greit. Han var en usikker gutt, som ikke gjorde så mye ut av seg. I fjerde klasse begynte problemene. Han skulket mye, glemte skolesaker og gymtøy, og det ble en del slåssing i friminuttene. Han ble også en del av en gjeng som drev med butikktyverier.

Kjell ble kjent som «Klepto-Kjell».

– Jeg ble behandlet som om jeg var et utskudd, sier han.

Stjal for å kunne drikke

For Kjell, som følte seg mer og mer utenfor i lokalsamfunnet bestod hverdagen av vinningskriminalitet og tyverier. Som femtenåring begynte han å drikke alkohol, men uten penger stjal han for å ha råd.

Kjells skam og utenforskap ble en selvoppfyllende profeti hvor han tenkte at hvis han uansett ville få skylden for tyveriene, så kunne han like gjerne gjennomføre dem.

— Det ble så ille at hotellene på Gol opplevde en nedgang på fem prosent på grunn av meg. Jeg følte meg skamfull for det jeg hadde gjort, men ikke nok til at jeg klarte å slutte.

Hendelsene som fulgte førte ham inn i en syklus av rettssaker og konflikter med politiet. Det hadde tidligere aldri vært nok til at han ble straffet, men i 1994 satt han fire uker i varetekt rundt påsketider – for å skåne hytteturistene – mener han selv lattermildt.

Der begynte han å reflektere over sitt liv og sine valg.

Skammen er ensom

— Begrepene skam og skyld blir gjerne benyttet om hverandre, sier Marte Bygstad-Landro, og forklarer at dette kan henge sammen med at vi har manglet et språk om skam, og heller satt søkelys på skyld.

Marte Bygstad-Landro er sykepleier og har skrevet en doktorgrad om skam. Hun forklarer at forskjellen mellom skam og skyld er stor; skam blir et problem med ens væren – jeg er feil – mens skyld er et problem knyttet til noe en har gjort. Hvordan man velger å handle vil også fortone seg ulikt. Skyldfølelse vil drive mennesker mot andre mennesker fordi man vil søke tilgivelse og forsoning. Skam vil heller gjøre at mennesker går i skjul.  

– Den dypeste formen for skam kan knyttes opp mot manglende kjærlighet, avvisning eller å ikke kjenne seg verdig å bli elsket, forklarer sykepleieren.

Men å isolere seg har en pris.

Skammen kan føre til at mennesker bygger en mur rundt seg og blir værende der i frykt for å mislykkes, og isolerer seg dermed fra andre mennesker. Man plager seg selv med tanker som, «om du bare hadde visst, så hadde du også foraktet meg».

Andre møter sin egen skamfølelse med angrep på seg selv. Skammen og selvforakten rettes innover og kan føre til at mennesker for eksempel selvskader seg, benytter rusmidler eller prostituerer seg.

Skammen og selvforakten kan også vendes utover. Den kan brukes som angrep på andre mennesker. Maktstrategier som taushet, tilbaketrekning og skjulte allianser skal gjøre den andre usikker og liten. Noen kan også bruke sinne, hån og kynisme for å skjule skammen. Det kan ende med vold og annen kriminalitet.

Den sunne skammen

— At vi gjerne vil unngå skamfølelse kan bidra til at vi lar være å stjele solbriller, fuske på eksamen eller drive med spekulativ aksjehandel. Vi kjenner konsekvensene hvis det blir oppdaget, og skammen som følger er ubehagelig. Den siviliserende eller sunne skammen peker dermed på noe allmennmenneskelig og kan hjelpe oss å velge det gode i konkrete situasjoner. Av den grunn er sunn skam viktig og ønskelig; den beskytter, bevarer egnes og andres grenser, virker siviliserende på mennesker og er avgjørende for at et samfunn skal fungere, forklarer Bygstad-Landro.

Sunn skam er viktig og ønskelig; den virker siviliserende på mennesker og er avgjørende for at et samfunn skal fungere.

Marte Bygstad-Landro

Tilbake til rusmiljøet

Etter et nyktert soningsopphold fikk Kjell besøk av en gammel kjenning.

— Han spurte om jeg skulle ha en justering. Jeg sprakk første dagen, forteller han.
En uheldig runddans med krangling med systemet, rus og tyverier fulgte. Kjell bodde på gata i Oslo, mens kommunen betalte for en leilighet på Gol, og han dro frem og tilbake mellom hjemstedet og hovedstaden, og solgte amfetamin.

Da Kjell vokste opp, var det få åpne narkomane på Gol, men i 2008 hadde det begynt å danne seg et miljø. Han så folk betale 7-800 kroner for et gram amfetamin, noe han kunne få for kvartparten i Oslo.

— Nå skulle jeg tjene penger!

Det tok ikke lang tid før han ble tatt, og igjen skuffet han folka rundt seg. På det tidspunktet hadde han arbeidstrening hos Fretex. De lot ham heldigvis fortsette mot at han leverte urinprøver to ganger i uka. Til slutt var han klar for arbeidslivet.

— Jeg var fortsatt usikker på meg selv, men jeg likte kundene og var jo flink med kjøp og salg.

Kjell ler, for selv om det er en stor dose selvironi i det han sier, var det ikke enkelt å komme som eksnarkoman og vinningskriminell og søke jobb i en butikk. Den lokale Rema 1000-butikken var likevel villig til å gi han en sjanse.

— Sjefen ble forespeilet at det kom til å forsvinne penger, men jeg tenkte at uansett hva jeg gjorde på utsiden, så skulle ingen ta meg for å stjele på jobb.

Fra tyv til ansatt

Jobben på Rema 1000 ble en viktig vending i livet. Han fikk støtte og oppfølging som hjalp ham til å bli en pålitelig ansatt i butikken. Han kunne endelig bevise at han kunne bli en verdifull del av arbeidsstyrken.

Det kunne ha gått på skinner derfra. Det første året på Rema 1000 gikk bra, men utfordringen med en rusfortid er at den fort kan innhente deg.

Kjell følte seg igjen trukket mot avhengigheten han hadde kjempet mot så hardt for å overvinne. Han begynte å smugle stoff igjen. Han var i Oslo flere ganger i uken for å hente narkotika, og kom fort i politiets søkelys. I 2010 ble Hagen igjen tatt, og anklaget for narkotikakriminalitet.

— Nå var jeg nede i kjelleren, nå var det veldig mørkt. Nå hadde jeg driti meg ut. Politiet sa jeg kunne fortsette å juge, men de visste alt, så jeg la alle kortene på bordet. Jeg hadde brukt hele livet på å skylde på alle andre enn meg selv. Jeg brukte de fire ukene i varetekt på å reflektere rundt livet mitt.

Da han kom ut av varetekt, oppsøkte han sjefen på Rema 1000.

— Han var veldig skuffet, men sa at jeg ikke hadde gjort han noe, og ikke butikken noe, og han ga meg en ny sjanse. Når han ga meg så mye tillit, kunne jeg ikke skuffe han.

Lagde seminar om rusavhengighet

Kjell klarte seg bra, og begynte å tenke at han kunne dra nytte av sine egne erfaringer for å hjelpe andre. Han kontaktet kommunen og foreslo å bruke sin historie til forebygging og rehabilitering. Det ble først ikke tatt helt på alvor, opplevde han.

—De som jobbet i systemet kjente meg som «Klepto-Kjell», og jeg skulle ikke komme der og belære noen.

Kjell ga ikke opp. Han kontaktet Jon Storaas, lederen av Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon (RIO), og meldte seg som frivillig i Hallingdal. Storaas hjalp ham med å arrangere et møte med kommunene. Resultatet ble et seminar om rusavhengighet og rehabilitering med rundt 60 deltakere. Kjell ble spurt om å gjenta det året etter.

— Jeg slo på stortromma, lagde konferanse på et høyfjellshotell og hadde tre ordførere i salen. Det som startet som et seminar om hvordan møte mennesker med rus og psykiske utfordringer, har nå utviklet seg til en konferanse som også handler om mobbing, ufrivillig skolefravær, og det å reise seg fra utenforskapen. Det handler rett og slett om å bli sett.

Hagen smiler fornøyd. Han har tørket en tåre i løpet av intervjuet, det er mange følelser, selv om han har vært rusfri siden 2010.

— Jeg var kjent som Klepto-Kjell. Hvis jeg gikk ute etter klokka seks om kvelden, ble jeg stoppet av politiet som lurte på hva jeg holdt på med. Det er fortsatt noen som går litt i svart når de hører navnet mitt, men det store flertallet er med og heier.

– Ta dem inn i varmen

— Skammen slår deg ikke hardt i magen før den blir relasjonell, før noen andre ser det, sier Bygstad-Landro.

— Det er blikket fra den andre som gjør at skammen gir seg til kjenne og føles, og med skammen kommer utenforskapen. Vi må tenke på hvilke verdier og menneskesyn, som skal være normgivende i det samfunnet vi lever i, og dermed hvilket blikk vi velger å se hverandre med.

Hvis du vet at nabogutten eller nabojenta har gjort noe gærent, så ta dem inn i varmen.

Kjell Torstein Hagen

Det siste kan Kjell skrive under på.

— Er det noen som har driti seg ut, så ikke steng dem ute. Hvis du vet at nabogutten eller nabojenta har gjort noe gærent, så ta dem inn i varmen. Ingen 13-åringer våkner om morgenen og tenker «I dag skal jeg bli kriminell.»

Golsamfunnet har tatt Kjell inn i varmen igjen. For to år siden ble han nominert til Årets Hallingdøl, og i høstens kommunevalg stilte han som ordførerkandidat for partiet Rødt.

— Det var veldig stas, selv om jeg ikke nådde helt opp. Men det sier noe om at samfunnet har gitt meg en ny sjanse. Selv om jeg har en belastet fortid, så ser folk meg for engasjementet mitt, og det jeg kan bidra med i dag.