«Skandale!» Hvorfor er vi så raske til å dømme andre?

Stavanger, 1891. I St. Petri kirke nærmer gudstjenesten seg slutten. Ganske plutselig trår en skikkelse frem i kordøren. Menigheten kjenner igjen sognepresten Lars Oftedal, men nå er han uten prestedrakten sin, kledd i sivile klær. Han hever røsten og taler til menigheten. Det er en rystende tale for dem som hører den. Det er en tilståelse og en innrømmelse av en skandale. “Jeg skrifter for menigheten”, runger stemmen hans gjennom kirken. “Jeg har skaffet forargelse i menigheten. Jeg har gjort meg skyldig i usedelige forhold …”

– Vi har hatt skandaler så lenge det har vært sivilisasjon på jorden, forteller politisk kommentator Kim Arne Hammerstad.

– Skandaler henger tett sammen med sladder og baksnakkelser, som har vært en måte å vise lojalitet overfor andre i flokken – dermed har det å hisse seg opp over handlingene til representanter for andre grupper eller flokker vært en sentral del av hvordan vi kommuniserer med hverandre.

Hammerstad er skandaleekspert. Ikke fordi han har stått for så mange av dem selv, men fordi han har studert fenomenet grundig. Og han vil gjerne spole litt fram i verdenshistorien før han vil bruke begrepet skandale.

Den første medieskandalen

– Definisjonen jeg bruker av «skandale» krever mer enn folkesnakk til at det skal kunne kalles en skandale. I min definisjon spiller mediene en viktig rolle, og her må vi fram til slutten av 1800-tallet før vi finner de første skandalene som utspiller seg i mediene. Norge er sedelighetsskandalen som presten Lars Oftedal sto for i Stavanger i 1891 en av de første. Han hadde antastet en tjenestepike «og søkt at bringe hendes Haand i Berørelse med sine Kjønsdele».

Metoo-forgjengeren Oftedal fikk avskjed som prest, men gjorde senere karriere som politiker i Venstre og som pressemann. Faktisk er Oftedal i dag mest kjent for å ha startet Stavanger Aftenblad, kan Hammerstad fortelle.

Hvordan reagerte folk den gangen?

– Store deler av menigheten skal ha tilgitt ham umiddelbart etter at han sto fram og ba om tilgivelse for sedelighetssaken han var innblandet i. Det viser nok at spesielt når det gjelder sexskandaler, er det i stor grad et element av polarisering involvert i saken: De som allerede liker eller støtter den skandaliserte politikeren, har en tendens til å stå last og brast med vedkommende under skandalen. På den annen side vil politikeren støte motstandere enda lengre fra seg, mener Hammerstad.

Avisene var ikke like raske til å tilgi Oftedal, og saken raste gjennom både lokal- og riksaviser i hele Norge, med vitsetegninger og en blanding av hånende og vantro kommentarer og artikler.

Lett å dømme andre

Psykolog Grethe Nordhelle mener vi dømmer fordi vi ikke klarer å sette oss inn i situasjonen han eller hun står i.

– Vi bedømmer feil hos andre fordi vi kan ikke forstå – eller glemmer å ta takhøyde for – situasjonen personen befinner seg i. Og når vi kun forstår det utenifra, får vi en annen type vurdering som ofte ikke er god nok, sier Nordhelle.

Vi klarer ikke sette seg oss inn situasjonen til de som er i andre sko enn oss selv. Det er lett å dømme utenifra, men når du står midt oppe i situasjonen oppleves det helt annerledes, forklarer hun. Og da kommer vi til ydmykheten: Jo mer du vet, jo mer vet du at du ikke vet. Når du kjefter på barnet ditt i butikken, er det fordi du har hatt en stressende dag, dine gamle foreldre er syke, du er utslitt. Når du ser en annen gjøre det samme, tenker du kanskje at barnet er dårlig oppdratt eller at den kjeftende forelderen gjør en dårlig jobb.

– Når vi vet veldig lite, blir vi veldig fort bombastiske, sier Nordhelle.

Psykologen påpeker at informasjon som kommer gjennom mediene er selektive, og at man ofte ikke utleverer hele seg til mediene om noe som er veldig sårbart. Rampelyset gir også en helt annen belastning enn folk flest kan forestille seg.

– Vi er alt for raske til å tenke: «det der ville jeg aldri ha gjort» eller «sånn ville ikke jeg håndtert den situasjonen». Men hvis vi havnet i en sånn situasjon selv, hva ville vi gjort med så mye press på oss da?

Sosiale medier og andre gapestokker

Press, ja. Er det ikke egentlig straff nok å være politiker i sosiale mediers tidsalder, Hammerstad?

– Her vil jeg svare et rungende «tja». I det store og hele tror jeg politikerne blir hjulpet av sosiale medier. Det gir dem en unik mulighet til å bygge en regissert narrativ rundt seg selv, og til å kommunisere med folk som ikke nødvendigvis er så veldig interessert i politikk. Det gjør avstanden mellom politikere og velgere mindre, og det synes jeg egentlig er positivt. Spørsmålet er om det lar seg omsette i stemmer. KrFs leder Olaug Bollestad er for eksempel svært populær i sosiale medier, men det har ikke gitt noe effekt på oppslutningen til partiet.

Men har vi alltid vært så raske til å dømme? Har vi blitt kjappere og verre til å dømme i takt med sosiale medier, eller har fenomenet alltid vært blant oss? Går vi tilbake i tid og ser på historien, ser det stort sett ut til at vi har dømt hverandre på ett eller annet vis. Satt hverandre i gapestokk. Vi kommer liksom ikke foruten. Ta for eksempel de norske kvinnene som hadde et kjærlighetsforhold til tyske soldater under 2. verdenskrig. De ble omtalt som «tyskertøser», og ble dømt og straffet på det aller groveste.

Det var ikke før i 2018 at statsminister Erna Solberg, på vegne av den norske regjering, ba om unnskyldning for måten norske myndigheter behandlet jenter og kvinner som hadde en relasjon til tyske soldater under krigen.

Frykten for å miste flokken

– Når det er noe som vekker veldig sterke antipatier, sympatier og emosjoner, dømmer vi mye mer og sterkere, men også mer usaklig. Vi er ofte styrt av emosjoner og de påvirker hva vi ser og hvordan vi ser ting, forklarer Nordhelle.

Kyrre Dyregrov, psykolog og daglig leder ved Onlinepsykologene påpeker at det ofte er ubehagelig for oss å se innover og ta tak i egne feil og utfordringer, mens det er lettere å rekke pekefingeren mot andre.

– Det å dømme andre tror jeg er en måte å forstå og navigere på i sosiale relasjoner og opp mot andre mennesker. Utfordringer er dog at vi ofte kan være kjappe til å dømme, og kan dømme andre basert på lite eller begrenset informasjon.

Mennesker som hviler i seg selv har ofte lettere for å vise forståelse overfor andre som gjør feil. Mennesker som er mer utrygge på seg selv er ofte kjappere til å dømme andre, forklarer han.

– Det er noe vi kan ty til for å posisjonere oss i det sosiale hierarkiet. Vi kan trekke oss selv opp, eller trekke andre ned ved å påpeke deres feil og mangler.

Men er det så ille å innrømme egne tabber, da?

– Dersom vi har tabbet oss ut, gjort noe skikkelig dumt, kan vi skamme oss såpass mye over det at vi kan bli redd for at dersom andre fikk vite om det, vil tilhørigheten til dette felleskapet bli satt på spill.

– Vi har behov for å høre til felleskapet, og blir redde for å bli utstøtt av flokken, avslutter Dyregrov.

Flokken, altså. For i bunn og grunn ønsker vi å bli likt. Vi gjør mye for å være på den rette siden av skandalen slik at vi også når neste hendelse ruller over skjermene våre kan peke og rope: – Det der ville aldri jeg gjort!