«En dobbel latte og litt fremtidsutsikter, takk!»
Kaffen er kald. Den hvite, litt skitne koppen står ytterst på bordet. Den lave lyden fra en radio summer i bakgrunnen, men ikke høyt nok til at det er mulig å få med seg hva som har skjedd i verden i dag.
En dame med barnevogn triller sakte forbi utenfor. Hun har en hånd på vogna, og en hånd på take-away-koppen. Designerbrillene er lekkert dandert på hodet, og hun myser mot sola.
«Jeg har ikke glemt deg,» kommer det på tekstmelding.
«Ikke stress,» svarer jeg. Selv om det nå begynner å haste litt. Jeg har sittet her i to timer og kaféen stenger snart. Kommer ikke Nina?
Frykter flere kutt i døgnplasser for rus
Misbruk og spiseforstyrrelser
Nina kommer til slutt. Hun farer inn døra som en virvelvind, og før jeg rekker å strekke ut hånden har jeg fått en god klem.
Den tynne kroppen bærer preg av å ha vært igjennom mer enn det en gjennomsnittlig dame på 60 år har opplevd, men det store smilet røper ikke helt hva. Derimot gjør historien hennes det.
Nina kommer fra det hun kaller en ressurssterk familie på Oslo vest. Lillebroren var mye på sykehuset som liten, og Nina forteller at hun etter hvert følte seg usynlig i familien. Som åtteåring begynte hun i korps, som hun trivdes med. Endelig ble hun sett.
«Sett, men også misbrukt,» understreker hun stille.
Misbruket førte til skam, spiseforstyrrelser, sosial angst og et høyt alkoholforbruk. Nina startet å studere barnevernspedagogikk, i et forsøk på å hjelpe andre.
«Jeg hadde hatt en dårlig barndom, så nå skulle jeg plutselig redde alle andre barn. Det er et dårlig utgangspunkt for et sånt yrke. Man må reparere seg selv veldig, veldig godt før man kan tro at man kan hjelpe andre.»
Nina ble introdusert til heroin gjennom kjæresten til en venninne.
«Jeg visste ikke hvordan jeg skulle sette sprøyta, men han hjalp meg og da falt verden på plass. Det var det absolutt beste jeg hadde vært borti.»
Hun ble avhengig samme dag, og dårlig til å lyve, dårlig til å stjele og «i hvert fall dårlig på å pushe», ble prostitusjon inntektskilden for å finansiere avhengigheten.
Fra narkoman til ansatt
Nina oppsummerer de neste tiårene med en blanding av kortere arbeidsforhold og opphold på avrusning. Men med en hverdag som bestod av jevnlige innleggelser og påfølgende sprekker, var det vanskelig å holde på en fast jobb. CV-en hennes hadde så store hull at hun ikke engang brydde seg om å søke jobb.
I 2017 åpnet kaffebaren =Kaffe i Akersgata i Oslo. Den ble raskt etterfulgt av en filial på Lovisenberg, og bedriftsavdelinger hos flere advokatfirmaer i Oslo. Det var etter initiativ fra Stiftelsen Erlik, som også står bak gatemagasinet =Oslo. I 2020 ble kaféen i Akersgata kåret til Oslos best likte kaffebar av Google.
Nina ler når hun tenker på første gang hun var innom.
«Det var så overveldende! Jeg fikk nesten sammenbrudd av den store sorte tavlen med alle kaffetypene. Jeg visste bare hva cappuccino var, jeg.»
Som narkoman hadde hun aldri unnet seg den luksusen det er å gå på kafé. Likevel fikk hun jobb.
Nina vil berømme en av miljøarbeiderne som jobbet der da hun startet, og omtaler han som verdens mest tålmodige mann.
«Han sa til slutt at nå måtte jeg ikke spørre mer, jeg måtte ha tiltro til meg selv,» smiler hun.
Etter et langt liv full av skuffelser og skam, trengte Nina tid til å bygge opp tilliten til seg selv. Hun fryktet at hun aldri ville bli bedt om å veie kaffe, for det kunne jo bli feil. Hun trodde aldri at hun kom til å stå i kassa, for der kunne hun jo stjele.
«Men da pandemien kom ble jeg kastet ut i det. Jeg måtte åpne kaféen, stå der alene og ta ansvaret for kassen. Den tilliten og det ansvaret gjorde at jeg vokste enormt på utrolig kort tid,» sier hun.
– Minst 100 døgnplasser er borte
– Jeg har ikke stjålet noe, var det første jeg tenkte
Selvtillitsboostet gjorde at Nina fikk prøve seg i ulike roller, og det bygget en styrke i henne, som hun ikke hadde kjent på tidligere.
«Jeg tok initiativ til nye ting og hadde masse idéer, noen smarte, noen mindre smarte, men det bare rant over da jeg fikk den tilliten,» ler hun.
Plutselig en dag kom sjefen og sa «Nina, jeg må snakke med deg.»
«Jeg har ikke stjålet noe, var det første jeg tenkte!»
Det sjefen skulle snakke med henne om var fast jobb.
Nina innrømmer at hun ikke er rusfri i dag, men understreker likevel viktigheten av å ha en jobb, også for at rusbruken ikke tar helt av.
«Selv om jeg får en psykisk knekk innimellom, så gjør kontakten med omverdenen at jeg får regulert meg selv. Det å komme seg ut, og få hodet på plass er viktig. Jeg får kontakt med andre mennesker, og det er veldig positivt.»
Hun forteller at hun har lett for å tenke at det er «dem» og «oss», og sier at det blir bekreftet i mediene, når det står ting som «Naverne som burde jobbe.»
Nina er enig i at mange kan være i jobb, men da er det nødvendig at bedriftene åpner dørene og tilrettelegger.
Legger ned det eneste tilbudet for pasienter med rusproblemer og psykiske lidelser
Ønsker alle å arbeide?
Ellen Ånestad Moen jobber med psykisk helse og arbeidsrehabilitering ved Sørlandet sykehus. En viktig del av behandlingen når hun får en ny pasient er å avklare spesielt en ting: ønsket om arbeid.
«Det kan være en overdrivelse at alle ønsker å jobbe. Alle ønsker å ha et liv, og for mange innebærer det å jobbe, men det gjelder ikke for alle.»
Moen sier at det er viktig å identifisere livet pasienten ser for seg, og i hvilken grad dette innebærer arbeid.
«Mange trenger noen å diskutere fremtiden med, hjelp til å tolke systemet, noen å diskutere muligheter med. Det er kanskje grunnen til at mange ikke har klart å komme i jobb på egen hånd, at de har manglet en slik støttespiller.»
Støttespilleren kan være en jobbspesialist, en veileder i NAV eller en venn, men det må være noen som kan se bredt på det, og har oversikt over jobbmuligheter og muligheter for økonomisk støtte.
Det er også en utfordring at arbeidslivet ikke inkluderer alle og at mange bedrifter tilbyr praksisplasser uten å tilby en lønnet jobb i andre enden.
Reglene for midlertidige ansettelser ble endret i 2022, og etter det har Moen sett en tendens til færre midlertidige ansettelser, og større bruk av tilkallingsvikarer. Det gir en enda løsere tilknytning til arbeidslivet og færre rettigheter for arbeidstakeren.
«Det er heller ikke like lett å få en lønnet oppstartsjobb. Tidligere var det mer rom for en ekstra ansatt. Nå forventes det oftere full produktivitet fra start, og det er vanskeligere å få anledning til å lære i jobben,» sier Moen.
– Hos oss må alle jobbe
Like utenfor Kristiansand ligger et rehabiliteringssenter. De tenker på jobb fra dag én.
Det første som møter besøkende er noen gårdsbygninger og en stall med 16 hester, åtte blide alpakkaer, åtte ville sauer, fire ender på villspor og en hundebarnehage.
«Ja, og så har vi nettopp knærta 150 høner» forteller Geir Jønsrud.
Jønsrud har 25 års erfaring fra Forsvaret, men sier at det er de siste årene som drifts-og næringsansvarlig ved Jegersberg Gård hvor han virkelig har lært noe om livet.
«Hos oss må alle jobbe, vi tror at alle kan jobbe, og det gjelder å finne det hver enkelt kan bidra med. Mange kommer som uføre, og jobber seg til fagbrev i løpet av tiden de er på Jegersberg gård,» forteller han.
En grunnleggende læresetning ved Jegerberg Gård er «kvalifisering». Jønsrud forklarer at det innebærer å normalisere jobb og bidra fra første dag.
«Mange unge i dag mangler jobberfaring, samtidig som vi ser at det å få testet ut ulike yrker, i ufarlige omgivelser er en viktig suksessfaktor.»
Det er fire arbeidslag på gården, som alle har sitt ansvar for enten stall- og gårdsdrift, bygg og anlegg, kjøkkendrift eller alternativ opplæringsarena for grunnskoleelever.
Anbefales å bli i tre år
Beboerne på Jegersberg Gård anbefales et opphold på tre år. Jønsrud sier at beboerne er der av fri vilje, det er ingen gjerder eller låste dører, her skal man være fordi man har lyst.
Det første året brukes på å jobbe med seg selv og utfordringene man kommer dit med. Det andre året blir man mentor for andre, og får selv mestring i form av å kunne være en ressurs. Det siste året brukes til å se fremover og planlegge livet utenfor gårdstunet.
«Ensomheten er en fallgruve når de flytter fra gården. Man kan ha mye å gjøre på dagtid, men når kvelden kommer er det mange som mangler et nettverk. Det jobber vi med.»
Jønsrud forteller at forvandlingen på de tre årene er enorm.
«Vi burde ta et før- og etterbilde,» ler han.
«De kommer usikre rundt svingen, uten erfaring eller trua på seg selv, og kommer ut i den andre enden med en drøm om å få seg hus og Volvo og bli skattebetaler.»
Samarbeid mellom flere kommuner
Jønsrud forteller om lojale arbeidstakere, som opplever å bli tatt godt imot når de skal ut i arbeidslivet.
«Hos oss lærer folk rutiner, regler og å få og gi tilbakemeldinger. Det er mye stigma rundt folk som er eller har vært i aktiv rus, men de er sugne på å prestere og gjør en god jobb.»
Han minnes en ferie hvor kjøkkenpersonalet fikk jobb som sommervikarer i Kristiansand kommune, med å lage mat til hjemmetjenesten og omsorgsboliger.
«De gjorde en knalljobb! De var veldig ivrige og hadde nesten ikke sykefravær. Det var de beste sommervikarene de hadde hatt,» ler han.
Jegersberg samarbeider med andre kommuner som ikke har et lignende tilbud. Oslo, Arendal, Farsund, Sandefjord, Lillesand og Vennesla er blant kommunene som sender tidligere rusavhengige til Jegersberg for rehabilitering.
«Vi er stolte av å ikke bare være en oppbevaringsplass. Hjemkommunene får en rusfri person med fagbrev og førerkort tilbake.»
– Det er en egen kompetanse å inkludere ansatte
Ingelill Pedersen, programleder i «Flere i arbeid» i Kristiansand kommune, støtter opp under Ninas erfaring om at det å være en ressurs er bra for vår psykiske helse, og det gjør godt å være en del av et fellesskap.
«Flere i arbeid» er et tverrfaglig program drevet av Kristiansand kommune, hvor Nav Agder, Universitetet i Agder, Agder fylkeskommune og Næringsforeningen i Kristiansandsregionen er partnere.
Sørlandsbyen har en høyere andel unge som ikke er i jobb enn andre storbyer i Norge, og politikerne har initiert programmet for å endre systemet og få flere i jobb.
«Målgruppa er unge utsatte, der mange opplever manglende mestringsfølelse,» forklarer Pedersen.
Pedersen sier at en oppvekst der man ikke mestrer skolen eller føler seg utenfor lettere kan føre til dårlig helse, dårlig økonomi og dårlige forutsetninger for å kunne leve et godt liv. Det å gjennomføre skole og å komme seg i jobb kan også bryte trenden med at utenforskap går i arv.
Hun forklarer videre at arbeidsgivere har gått fra å være «snille og inkluderende» til å faktisk være helt avhengige av den tilgjengelige arbeidskraften. Kommunen og bedrifter skal klare å tilrettelegge for oppfølging og et opplæringsløp som fungerer for både arbeidsgiver og -taker. Det kan være en utfordring.
Næringsforeningen i Kristiansand, som representerer 1200 bedrifter, er en viktig samarbeidspartner, og Pedersen sier at de sammen med arbeidsgivere i kommunen utfordrer systemet på å bli enklere, både for arbeidsgivere og for de unge utsatte som de bør og skal rekruttere. Fylkeskommune, Nav og skolene samarbeider tett med kommunen og arbeidslivet i et felles utviklingsarbeid som fungerer bedre enn det har gjort tidligere.
«Vi opplever arbeidsgivere som i større grad ikke bare har lyst til å bidra, men de trenger arbeidskraften. Det gjør det veldig lett å mobilisere.»
Tradisjonelt sett har arbeidsgivere hatt en forventning om at nye arbeidstakere kommer forberedt, at de allerede kjenner rutiner og regler og har satt seg inn i kulturen på arbeidsplassen.
«Hvis man har levd et langt liv i utenforskap, så trenger man litt oppfølging! Vi må snakke høyt om at det er en egen kompetanse å inkludere utsatte. Vi må tilby dem et godt og forutsigbart fellesskap.»
– Selvfølelsen stiger
Etter å ha hatt rusutfordringer i over 40 år, har Nina vært innom de fleste krikene av systemet. Med erfaringene fra =Kaffe i bakhodet, en raus arbeidsgiver som tolererer når hun har en dårlig dag, understreker hun viktigheten av at det er høyt under taket.
«Mange er redd for å si ifra når de har dummet seg ut, fordi de er redd for konsekvensene og at goder blir tatt fra dem. Det gjør at man lyver og ikke forteller at det begynner å gå galt, selv om resultatet da ofte blir at det går skikkelig galt.»
Hun frykter at mange ikke tør å be om hjelp fordi de er redde for å miste lappen hvis de legger seg inn for alkohol- eller narkotikamisbruk.
«Jeg savner en åpenhet og mer skjønn når man forholder seg til mennesker som ber om hjelp,» sier hun.
For hennes del bidro jobben på =Kaffe med å få henne ut av ensomheten.
«Det å få noen å prate med, å få lønn og ikke bare være en mottaker har så stor verdi. Hele selvfølelsen stiger ved at man gjør en jobb som man også får penger for.»
For å lykkes med tidligere rusavhengige i arbeid, sier Nina at det er viktig med god kommunikasjon mellom alle parter. Hva forventer arbeidsgiveren, hva forventer arbeidstakeren?
En kafeansatt rydder bordene rundt oss og skal til å stenge for dagen. Han smiler og nikker anerkjennende til Nina.
«Vi må ta ned barrieren om at det er så vanskelig å ta inn folk som er litt annerledes. Det bør ikke være så vanskelig, flere store firmaer som Stormberg og Nille har klart det,» fortsetter Nina.
Hun sier at det krever litt av arbeidstakeren også, men ikke nødvendigvis så mye.
«Ta på deg rene og pene klær. Ta folk i hånden, klem skikkelig til, se vedkommende i øynene og si navnet ditt høyt og tydelig. Attitude og høflighet, det kommer du langt med.»
Nina ønsket kun å bruke fornavn i forbindelse med denne saken. Redaksjonen kjenner hennes fulle navn.
Rusfeltet frykter at flere døgnplasser for behandling forsvinner
- I oktober ble resultatet av Helse Sør Østs anbudskonkurranse innen tverrfaglig spesialisert behandling offentliggjort.
- Fjorten behandlingssteder hadde ikke fått fornyet avtale med Helse Sør-Øst.
- Blant enhetene som ikke fikk fornyet avtalen var blant annet fire enheter i Tyrili: Arendal, Skien, Lillehammer og Frankmotunet i Folldal. Rundt 100 ansatte står i fare for å miste jobben.
- Etter tildelingen mottok Helse Sør-Øst klager som påpekte at deltagelsen i konkurransen ikke hadde vært på like vilkår.
- Den 6. november ble konkurransen omgjort og gjenåpnet. De gamle avtalene blir forlenget ut juni 2025, siden konkurransen blir forsinket.
- 7. november gikk flere tusen mennesker i fakkeltog under paroler som «Nok er nok!» og «Stopp raseringen av rusfeltet!»
- Tyrili mener Helse Sør-Øst må avlyse konkurransen, og frykter at fokuset på pris over kvalitet truer med å undergrave arbeidet de er satt til å gjøre.
- Rusfeltets hovedorganisasjon sier til Mentalt Perspektiv at anbudsprosessen er «rotete» og «preget av dårlig håndverk». Helse Sør-Øst avviser kritikken i et svar til samme magasin.
Rusfeltets hovedorganisasjon skriver følgende i en pressemelding i dag:
«Prosessen med anbudet til Helse Sør-Øst er ikke bare rotete og frustrerende, den har fått alvorlige konsekvenser. For til syvende og sist er det pasientene, de som virkelig trenger ro og stabilitet, som rammes hardest.
Etter flere utsettelser kom anbudet med et dramatisk resultat, som satte 14 behandlingssteder i fare for å legges ned. Flere av disse aktørene klagde på beslutningen, klagen ble tatt til følge og Helse Sør-Øst valgte å gjenåpne anbudet. Deretter klagde aktører som hadde fått forespeilet avtale på gjenåpningen. Helse Sør-Øst svarte på dette med å legge anbudet «i bero», altså sette saken på vent, mens de i samråd med eksterne advokater vurderer hva som nå bør skje videre. Nå har noen virksomheter bedt om å avlyse hele anbudet, mens andre mener Helse Sør-Øst bør stå på det opprinnelige resultatet.
Hele rusfeltet venter i spenning på hva som skjer videre.»
Kilder: Helse Sør Øst, Tyrili.no, Rusfeltets hovedorganisasjon
Nyheter og lesestoff fra MentaltPerspektiv.no rett i innboksen? Meld deg på nyhetsbrevet her:
