– Er det psykiatri eller hverdagsfaenskap?

Han er psykiateren som mener at vi ikke alltid trenger psykiatere. Han ønsker at folk kan få ta kontakt med psykiatrien direkte uten å gå innom fastlegen og mener at diagnoser kan føre til sykeliggjøring. Men han kan ikke tenke seg noen annen jobb enn den han har. Han ville bare organisert den litt annerledes.

I begynnelsen av juni var Trond Aarre på reise.

En fyr kommer bort.

– Husker du meg?

Det gjorde psykiateren ikke.
 

Det viste seg at den fremmede hadde vært innlagt på Nordfjord psykiatrisenter for mange, mange år siden. Siden hadde han vært rusfri.

– Da har vi fått lov å være med på noe som setter spor. Noe som monner på en helt annen måte enn det meste annet, sier Aarre.

les også

– Folk skulle visst hvor syk det går an å bli

– Ingen steder innen medisin og helse kan gi det samme. Det å ha bidratt til noe sånt. Noe må vi jo ha gjort riktig da. … Bare synd dette noe ikke alltid er nok.

Psykiateren har skrevet flere bøker, blant annet Manifest for Psykisk helsevern og Hvis psykisk helsevern ikke fantes – psykiatri for ikke-psykiatere. Han har markert seg som en kritiker av hvordan psykiske helsetjenester blir organisert i Norge og av at diagnoser er blitt en forutsetning for å få hjelp. Når vi definerer et menneske som sykt, sier vi samtidig at det er noe galt med det – i stedet for å si at det kanskje er noe galt med omstendighetene som førte til plagene dette mennesket opplever.

Psykiatrisk diagnostikk risikerer å individualisere sosiale problemer og følgene av påkjenninger et menneske blir utsatt for, skrev han i en kronikk i Klassekampen tidligere i år:

Slik kan diagnostikken verke tilslørande og kamuflere makttilhøve som det er venstresida si oppgåve å påpeike og utfordre.

– Kortidseffektene ser ut til å være bedre enn langtidseffektene

Denne dagen er det cruiseanløp i havnen, og tusenvis av turister tusler rundt i idyllen Nordfjordeid, spiser boller fra det lokale Minibakeriet og beundrer Myklebustskipet, et av verdens største vikingskip som holder hus på vikingsenteret Sagastad. Stedet er et knutepunkt for regionen Nordfjord, helt nord i Vestland fylke.

Vilt og vakkert, naturkrefter og naturopplevelser.

Og mennesker, med lidelser og problemer, vansker, vondter.

Aarre tror at det å ha jobbet så lenge på et mindre sted gir en annen oversikt enn en storbyvrimmel ville gjort. Han ser pasientene, ser dem igjen tjue år senere, ser barna deres.

– Det har vært vesentlig at jeg har fått et ganske godt inntrykk av hva langtidseffektene er av det vi gjør innen psykisk helsearbeid. Jeg tror jeg har et realistisk inntrykk av slagkraften i de tradisjonelle behandlingsformene våre – og for meg har det vært nokså nedslående, sier han.  

– Korttidseffektene ser ut til å være bedre enn langtidseffektene. Selv når vi har gjort det beste vi kunne og gjort alt etter boka, forblir ganske mye uløst for pasientene våre. Det bekymrer meg, sier Aarre alvorlig.

les også

Klar for å skrote schizofreni-begrepet

Bekymret for ord og språkbruk

Han er bekymret for ressursbruken, spesialistene, strukturene, språket.

La oss begynne med det siste.

I MentaltPerspektiv.no-redaksjonen bruker vi mye tid på å diskutere hvordan man skal snakke om mental … helse? Psykisk helse? Psykiske problemer? Psykisk uhelse? (klart nei der – en helse har vi alle, og den er ikke binær; enten «god» eller «dårlig» eller «u»-noenting). Psykiske lidelser?

Det er et vanskelig område med utydelige avgrensninger, og stort potensiale for å såre og stigmatisere folk som har det vondt.

Så hvordan skal vi snakke om våre medmennesker?

– Vi må i hvert fall sørge for at vi ikke filtrerer alt som blir sagt gjennom fagspråket til ekspertisen. I den grad det går an å holde fast ved de ordene pasienten selv bruker så er det bra, mener Aarre.

– Men der sa jeg plutselig pasient. Og det er korrekt, ifølge loven, men jeg lurer stadig mer på om det er sånne ord vi skal bruke?

I arbeidshverdagen bruker han ordene «psykiske vansker» og «rusproblemer».

– «Vansker» er et forsøk på å bruke et begrep som er lite stigmatiserende, som dreier seg mer om opplevelsen enn avvik.

For det er et viktig poeng for psykiateren: Mange slike opplevelser er ikke avvik.

De er normale reaksjoner på at livet kan være ganske så vanskelig innimellom.

Er det psykiatri eller hverdagsfaenskap?

Helt fram til de siste årene har Aarre selv, som leder for Nordfjord psykiatrisenter, lest og tatt stilling til alle henvisningene som kommer.

– Jeg kan si det slik at den medisinske realverdien i disse henvisningene blir stadig lavere. Som Per Fugelli kalte det – vi ser en medisinsk inflasjon der det skal stadig mindre til før du blir henvist til spesialisthelsetjenesten for “hverdagsfaenskap”. Mye av det vi jobber med i dag hadde neppe blitt henvist til oss for 20-30 år siden. Terskelen ligger nok lavere enn før.  Det trenger ikke være negativt hvis vi har god hjelp å gi, uten å gi folk en identitet som pasient, påpeker han.

Problemet er jo at man må det. Utover et par samtaler må hjelpen kobles på en diagnose, som innebærer at det er noe galt med individet.

Siden Nordfjord har korte ventelister, får de ofte sakene veldig ferske – og da er det kontekstuelle veldig tydelig, forteller Aarre. Problemer i ekteskapet, problemer med jobb, fattigdom.

– Dette er reelle problemer som gjør at folk har det vanskelig. Men det er ikke nødvendigvis psykiatri. Skulle vi stått strengt på prioriteringsretningslinjene skulle nok halvparten av sakene vært avvist fordi dette ikke er psykiatri – men søren heller, folk har det vanskelig! Og fastlegene trenger hjelp! Da får vi hjelpe hverandre da, sier Aarre.

– Vi vil hjelpe

– Bare så det er klart: Vi vil hjelpe, det er kjekt for oss å få hjelpe, presiserer han. Det som gjør meg vondt er at vi må definere disse personene – som trenger litt hjelp i en kortere tid – som syke, ved å måtte påføre dem psykiatriske diagnoser.

Aarre har mange ganger være ute og kritisert hvordan diagnoser brukes i psykiatrien.

– Dette er en av svakhetene ved fagfeltet vårt – vi har aldri vært gode på å skille det som er alvorlig fra det som ikke er det. Sigmund Freud skrev en bok om Hverdagslivets psykopatologi, og sånn har vi fortsatt – det er en tendens til å patologisere (sykeliggjøre, red.anm.)  det som man med fordel kunne tenkt på som helt normalt.

Han beskriver diagnosene som “for store sko” – som slarker både foran og bak.

– Se på depresjon. Diagnosen spenner fra veldig alvorlige tilstander der folk definitivt må ha kvalifisert hjelp, til kortvarige, selvbegrensede, situasjonsutløste tilstander.

Hvis psykisk helsevern ikke fantes

I boken Hvis psykisk helsevern ikke fantes referer Aarre til en studie fra New Zealand som fulgte 91 % av barn født mellom april 1972 og mars 1973. Deltakerne ble fulgt opp med ni diagnostiske intervjuer før fylte 45, og ved fylte 45 hadde 86 % oppfylt kriteriene for psykisk lidelse. 85 % hadde hatt mer enn en psykisk lidelse i løpet av livet.

– En av mine leveregler er “spill spillet”. Så får vi heller prøve å endre reglene på andre måter sier Aarre.

– Dersom det er sånn at folk trenger en diagnose for å få hjelp så får de få en diagnose, da.

Han minnes et sitat han har hørt: «Hvis det er sånn at man må ha en diagnose for å få hjelp kan dere stole på oss. Vi skal sørge for at kriteriene er oppfylt!»

Aarre ler.

Men temaet er alvorlig – og årsakene er kompliserte. Systematiske.

Trenger ikke formell kompetanse for å gjøre en innsats

Aarre er kritisk til at psykisk helsevern blir stadig mer spesialisert.

– Vi har klart å selge inn det budskapet om at ekspertisen har overlegne løsninger. Det gjør at folk, familier og sosiale nettverk har mindre tiltro til sin egen evne til å hjelpe. Men i mange situasjoner vil det være mye mer hensiktsmessig å snakke med noen som kjenner deg, kjenner livet ditt og situasjonen din, enn en fagperson som ikke gjør det.

Og her er paradokset:

– Ved å gjøre sånn at folk har mindre tiltro til seg selv, skaper vi jo stadig større behov for oss, spesialistene.

– Det er ikke alltid sånn at man trenger formell kompetanse for å gjøre en innsats.

Spesialiseringen går for langt

Også innenfor helsevesenet kan spesialiseringen gå for langt, mener Aarre. Han tror også utviklingen gjør at mange ansatte i helsevesenet har blitt usikre på hva de kan bidra med.

– Vi mister slagkraften fordi vi blir sittende og rote med små avgrensede deler – som egentlig hører sammen. Vi er glade for at vi får ha rus- og psykiatritjenester innenfor den samme organisasjonen i helseforetaket vårt. Vi slipper å sende de fram og tilbake. “Dette er egentlig rus”,  “nei, dette hører til hos dere på den andre avdelingen”. Det blir vårt problem uansett hva vi kaller det.

Mer åpne systemer, der folk kunne tatt direkte kontakt og ikke måtte gå om fastlegen ville hjulpet, mener han.

les også

Psykiatri: Kunsten å sette grenser for galskap

Slippe å gå gjennom fastlegen

– Henvisningene fra fastlegene er generelt ikke så gode at vi trenger dem. Vi trenger å møte og vurdere pasienten selv uansett, så åpne tjenester ville spart mange for mye arbeid. I tillegg kunne det bygget ned skillet mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.

– Jo mer ukjente og uoversiktlige vi er, jo mer makt har vi over de vi skal hjelpe, sier Aarre.

Han ønsker mer involvering, bedre informasjon.

Ved Nordfjord Psykiatrisenter har de begynt å ringe opp de som skal legges inn noen dager før de skal komme. Ønske velkommen, gi informasjon om hva de må ha med seg, svare på eventuelle spørsmål og snakke om hva de ønsker hjelp til.

– Det gjør at pasientene kommer mer forberedt, og behandlingen blir målrettet.

Forventningsavklaring er viktig. For livet kan være ganske kjipt for mange, det gjør vondt, det er vanskelig.

– Men skal disse vanskene defineres som et helseproblem som kun spesialistene kan kurere? Jeg tror ikke det er så hensiktsmessig.

Men hva ville du selv gjort hvis psykisk helsevern ikke fantes, Trond Aarre?

– Jeg hadde vel drevet med det samme, men organisert annerledes. Det ville nok fortsatt være kommunale velferdstjenester man kunne infiltrere. For jeg tror ikke det er særlig stas med noe annet når du først har smakt på dette fagfeltet. Det kan være tøft å være vitne til så mye ulykkelighet og lidelse, sier han.

– Men når du først kan få være med å rette opp noe av det, så monner det så voldsomt.

---

Denne artikkelen er del av en artikkelserie om psykiatrien som har mottatt støtte fra Fritt Ord.