– «Alkoholiker» finnes ikke som diagnose

Drikker du eller noen du kjenner litt for mye? Løsningen kan være å kutte ned på forbruket uten at du nødvendigvis trenger å slutte helt. Psykolog Fanny Duckert forteller om nye måter å behandle problemdrikking på.

Oppdatert 16.12.kl 09.00.

Skjønt helt ny er metoden ikke. Det er bare det at ideen vår om alkoholikeren, han som sjangler gatelangs i fillete klær, han som er et dårlig menneske og slår kona og mister jobb og hus og venner, han som ikke er i stand til å stå imot drikketrangen og ikke har kontroll på sitt eget liv, står så sterkt i populærkulturen og i hodene våre.

Denne typen problemdrikker eksisterer selvsagt også i virkeligheten, men de aller fleste som har et skadelig alkoholforbruk, ser ikke slik ut. Og de oppfører seg ikke slik. De er helt vanlige mennesker med vanlige jobber og vanlige ekteskap og vanlige liv. Og mange skjuler drikkingen godt.

– «Alkoholiker» er en ikke-eksisterende diagnose for fagfolk. Men den er veldig populær på folkemunne. Den oppsto i USA på 1950-tallet da AA, Anonyme Alkoholikere, ble utbredt som en form for behandling. Det er en antivitenskapelig, kvasireligiøs, ideologisk tilnærming til avhengighetsproblematikk, forteller Duckert.

Livslangt stempel
Siden har fagfolk og ikke minst Verdens helseorganisasjon tatt avstand fra begrepet, men det lever hardnakket videre som et livslangt stempel for den som får passet sitt påskrevet som alkoholiker.

– Tankegangen er at alkoholikeren er en spesiell type menneske. De reagerer annerledes på alkohol enn andre mennesker, de har en biologisk fundert defekt innebygget i seg. De reagerer på alkohol ved at selv små mengder utløser et enormt sug. Hvis de får litt alkohol, mister de all kontroll og må drikke til de stuper. Derfor må de konfronteres med sin alkoholisme og pålagt livsvarig totalavhold. Siden det er så vanskelig for dem å la være å drikke, må de stadig bli minnet på sine feil og svakheter, og alltid huske på at de er og blir alkoholikere som aldri må røre en dråpe igjen, sier psykologen.

Når kuren er så hard, hvem orker vel å bli frisk?

Her blir det vanskelig. For hvem vil vel være et slikt menneske? En som ljuger, er upålitelig og ikke har kontroll over seg selv, en som ikke ønsker å endre seg, som bare vil drikke hele tiden, et menneske uten håp om bedring eller endring, et dårlig og svakt menneske?

I denne tradisjonelle forestillingen om alkoholikeren er den eneste kuren å slutte å drikke helt og å bedrive stadig selvpisking så du ikke glemmer hvor svak og mislykket du er. Du må liksom huske på at du ikke kan bli bedre, det kan bare gå en vei, og det er nedover, uansett. Du må bli tørrlagt for å holde deg selv i sjakk. Det er en diagnose som domineres av skam og skyldfølelse som ofte bare trykker deg lengre ned i elendigheten.

Når kuren er så hard, hvem orker vel å bli frisk?

Fanny Duckert har helt siden 1970-tallet jobbet med forsknings- og behandlingsprosjekter med mennesker med avhengighet. Hun forteller at de ser gode resultater for dem som trapper ned på drikkingen og som får hjelp til å forstå at vi mennesker alltid kan endre oss, at vi ikke trenger å nå bunnen, som det heter i amerikanske filmer, at vi alltid kan endre vaner og bli friskere og sunnere.

Hvis vi tror at ingen kan reddes før de har nådd bunnen og det har gått helt galt, da tror vi ikke på tidlig intervensjon. Da tror vi ikke på menneskets iboende evne til endring, men den finnes, slår psykologen fast.

Duckert er opptatt av å se hele mennesket. Ikke som en diagnose, men som et helt liv med både utfordringer og ressurser. Og med kontroll over eget liv.

– Mennesker kan bevege seg i alle retninger, til enhver tid. Du kan ha problemer med drikking nå og så trappe ned og klare deg helt fint. Det finnes ikke et punkt der det er for sent, for vi har et endringspotensial så lenge vi lever. Det er aldri for sent, innprenter psykologen, og forteller om den eldste klienten sin, for hun ser en økning av eldre med problemdrikking.

– Den eldste jeg har hatt her inne på kontoret var 83 år gammel. Han var blitt enkemann og hadde blitt sittende hjemme og drikke i ensomhet. Sammen klarte vi å finne fram til andre måter å håndtere sorgen og ensomheten på.

Hvordan gikk det?

Det gikk veldig fint, smiler hun.

Livsstilsendring

Denne måten å tilnærme seg problemdrikking på kan gi håp til den som sliter. Den gjør det lettere å be om hjelp. Og når vi vet at de som drikker for mye er helt vanlige mennesker som oss selv, kan det bli lettere å oppdage andre som har problemer med alkohol. Men kan det hende at noen vil tenke at dette gir oss lov til å fortsette å drikke mye?

– Dette er ikke noen quick fix. Hvis du har drukket med kjempeproblemer i mange år og så tenker at nå skal jeg bare gå over til moderat drikking sånn som Fanny Duckert sier, så er ikke det fullt så enkelt. Vi snakker om ekte livsstilsendringer, og de er strevsomme. Det krever at du er fokusert, setter deg mål, jobber systematisk.

Litt slik som vi snakker om slanking og overvekt i dag?

– Ja, det er ikke helt ulikt. Vi skal ikke drive avlat eller skippertak, men gjøre en varig endring. En som funker for deg, som du kan leve med over tid. Det handler om å gjøre noen grep og tiltak du kan lykkes med. Det handler om mestring, ikke mislykkethet!