Hvorfor er det så vanskelig å si unnskyld?
Politikere gjør det. Kjendiser gjør det. Vi gjør det hjemme rundt kjøkkenbordet. Likevel er en ekte unnskyldning noe av det vanskeligste vi mennesker gjør.
– At det er vanskelig å si unnskyld, handler om noe grunnleggende menneskelig. Det kan oppleves som en eksistensiell trussel, sier Fanny Duckert, professor i psykologi og psykologspesialist.
Reaksjonen fra omverdenen kan komme brått – og følelsen av å bli avslørt kan være overveldende.
– Mange opplever at «noen er ute etter å ta meg». Da går vi raskt i forsvar, forteller Duckert.
Det er en reaksjon som sitter dypt i oss.
– De fleste av oss er vant til å kunne forklare oss bort fra problemer. Vi viser til misforståelser omstendigheter eller andre mennesker. Men når kritikken rammer selve deg – hvem du er og hva du står for – blir det mye vanskeligere.
For mennesker i maktposisjoner kan trusselen oppleves ekstra sterk. Mange har oppnådd sin posisjon nettopp ved å fremstå som mer kompetente, mer ansvarlige eller mer tillitsvekkende enn andre.
– Når det bildet sprekker, truer det selve identiteten.
U-ordet: Gode og dårlige unnskyldninger gjennom tidene
Beskytter oss selv
Etter hvert som mer informasjon kommer frem, kan situasjonen bli vanskeligere å bortforklare. Da melder en annen følelse seg: skam.
– Skam er noe av det mest ubehagelige vi mennesker kan oppleve, sier Duckert.
Forskjellen på skyld og skam er avgjørende. Skyld handler om at man har gjort noe galt. Skam handler om noe mer grunnleggende.
– Skam oppleves som at det ikke bare er handlingen som er feil, men at det er deg som person det er noe galt med. Den følelsen kan være dypt truende.
Vi mennesker er avhengige av flokken. Hvis vi blir støtt ut av fellesskapet, oppleves det nesten som livsfarlig. Derfor forsøker vi ofte først å beskytte oss selv – ved å bagatellisere, forklare eller håpe at det går over, ifølge Duckert.
"Skandale!" Hvorfor er vi så raske til å dømme andre?
Den moderne gapestokken
Det kan være vanskelig å erkjenne feil i private relasjoner, men i offentligheten forsterkes mekanismene. Duckert trekker en historisk parallell:
– I gamle dager hadde man gapestokken utenfor kirken. Der kunne folk spytte på den som hadde gjort noe galt. I dag finnes det andre arenaer. Sosiale medier fungerer ofte som en moderne versjon av gapestokken.
Når kritikken først tar av, kan reaksjonene bli intense. Enkelte personer blir stående som symboler på et større problem.
– Vi har en lang kulturell tradisjon for det man kan kalle syndebukker, sier Duckert.
– En slags menneskeofring
Dette handler ikke bare om enkeltpersoner, men om hvordan samfunn forsøker å håndtere skyld. Historisk har man ofte forsøkt å gjenopprette orden ved å ofre noe eller noen.
Duckert trekker frem forvaltningen som eksempel: Hvis man presser frem en avgang eller en unnskyldning i en sak som involverer – la oss si Utenriksdepartementet – betyr ikke det automatisk at systemene blir bedre.
– Når en leder må gå, kan det føles som om saken er løst. Men ofte er det bare en symbolsk løsning. Det fungerer som en slags menneskeofring, mens systemene som skapte problemet, i realiteten kan være uendret.
Hun mener dette henger sammen med en bredere utvikling i samfunnet.
– Vi lever i en svært individualisert kultur. Vi fokuserer mye på enkeltpersoner – hvem som er gode eller dårlige – og mindre på systemene rundt.
Fra skanse til skanse
I offentligheten følger beklagelser ofte et velkjent mønster: først benektelse, deretter delvise innrømmelser, og til slutt – ofte etter flere runder med kritikk – en full beklagelse eller avgang.
– Man går fra skanse til skanse. Mønsteret fremstår som en egen dramaturgi i politiske skandaler, sier Andreas Ytterstad, professor i medier og kommunikasjon ved OsloMet.
Men historien om unnskyldninger er mer komplisert. En viktig forskjell går mellom å beklage og å faktisk be om unnskyld.
– Det er ikke nok å si at man beklager at noen opplevde noe som vondt. Det tolkes ofte som en måte å skyve ansvaret bort fra seg selv. En reell unnskyldning krever mer: Man må erkjenne at det man gjorde var feil – at det var et brudd på normer eller etiske forventninger.
En ordentlig unnskyldning innebærer å ta eierskap til feilen, understreker Ytterstad.
De høye beskytterne
For offentlige personer kommer det en ekstra dimensjon. Ytterstad viser til sosiologen Erving Goffmans begreper «frontstage» og «backstage».
– Vi mennesker har alle en frontstage – hvordan vi fremstår for andre – og en backstage, der vi kan være mer sårbare. Politikere og kjendiser lever i stor grad på den offentlige scenen. De skal ikke bare håndtere egne følelser, men også beskytte et image.
Han trekker frem kronprinsesse Mette-Marit som eksempel. Hun er «høy beskytter» for en rekke organisasjoner.
– En slik rolle løfter en person opp på et nivå der man forventes å være feilfri – nesten hevet over det å være et vanlig menneske. Det gjør det enda vanskeligere å erkjenne feil.
Å legge seg flat
Samtidig mener Ytterstad at mange offentlige beklagelser har blitt ritualer. Formuleringer som «jeg tar ansvar» eller «jeg legger meg flat» går igjen.
Problemet er at slike fraser kan bli tomme. Når ordene fremstår som standardformuleringer skrevet av kommunikasjonsrådgivere, oppleves de ofte som lite troverdige.
– I en troverdig unnskyldning må man sette egne ord på hva man faktisk har gjort galt. Hva man har innsett. Og man må tåle spørsmål fra kritiske journalister. Med andre ord: vise at refleksjonen er ekte, forklarer Ytterstad.
Likevel finnes det ingen universell oppskrift. Noen handlinger er så alvorlige at en unnskyldning ikke kan reparere skaden. I enkelte tilfeller mister man både jobb og ære. I andre kan det være snakk om straff.
– Men hvis man bare vurderer en skandale ut fra dramaturgien – hvem som sa hva når – risikerer man å miste proporsjonene. Da glemmer man det viktigste spørsmålet: Hvor alvorlig var egentlig handlingen? påpeker Ytterstad.
Vi er fascinert av feil, makt og fall
Når en skandale først bryter ut, kan det utvikle seg til en slags flokkjakt på én person som forventes å gå av. Hvis svaret ikke kommer raskt nok, blir presset ofte sterkere – som om saken må få en forløsning innenfor en bestemt tidsramme.
Ytterstad mener dette ikke bare handler om journalistikk.
– Vi mennesker er nysgjerrige. Vi trekkes mot slike historier. Mediene speiler i stor grad vår fascinasjon for feil, makt og fall. Selv jeg kan bli dratt inn i det, innrømmer professoren.
Til syvende og sist handler unnskyldninger om noe dypt menneskelig. Når noen viser ekte anger, kjenner vi igjen noe universelt, ifølge Ytterstad.
– Opplevelsen av å gjøre en feil. Å innse det. Og å forsøke å gjøre det godt igjen. Det er noe de fleste av oss har kjent på.
Kanskje er det nettopp derfor ekte unnskyldninger fortsatt har kraft – selv i en tid full av pressemeldinger.
