Hun behandler pedofili: – Har jeg forhindret ett overgrep, er det verdt det
Hun jobber med noe av det mest tabubelagte: mennesker med seksuell interesse for barn. Likevel beskriver hun jobben som meningsfull, viktig – og helt nødvendig for å forebygge nye overgrep.
Hanne er psykolog og jobber på en avdeling som tilbyr behandling til personer som enten har en seksuell interesse for barn, eller frykter at de kan ha det.
– Ordet i seg selv vekker sterke følelser.
Hva er egentlig pedofili?
– Man kan ha en seksuell interesse for barn uten at det i seg selv er en diagnose. Diagnosen pedofili brukes først når interessen skaper betydelig ubehag eller tap av kontroll, som at du har handlet på det. Mange som kommer til oss har aldri handlet på det. De er redde for å gjøre det, og ønsker hjelp nettopp for å unngå at det skjer. De færreste som har seksuell interesse for barn, begår overgrep mot barn.
Forskjellen er avgjørende:
– Seksuell interesse betyr ikke at man har begått overgrep. Det er viktig å få fram.
– Enorm terskel å innrømme det
Behandlingsprogrammet «Det finnes hjelp» er laget for å være så tilgjengelig som mulig. Man trenger ingen henvisning.
– Det er en enorm terskel å innrømme dette høyt. Mange ringer og legger på, også skriver de etterpå «sorry, ringte feil». Derfor har vi både anonym chat og en telefon man kan ringe uten at navnet registreres. Noen sitter med søppelbøtte ved siden av seg fordi de kaster opp av å skulle si det høyt.
Når pasienter først møter fysisk, må de registreres – men journalen skjermes.
– Hvis folk ikke kunne være skjult i journal, ville nesten ingen våget å søke hjelp.
Seksuelle tanker om barn?
På nettsiden Detfinneshjelp.no kan du lese om temaet, ta kontakt på chat for råd og veiledning og bestille time til behandling.
Rådgiverne som betjener chatten er spesialopplærte psykologer eller psykiatre.
Du kan chatte uten å fortelle hvem du er. Du kan bestille time til behandling uten å gå via fastlegen.
Både straff og behandling
Reaksjonene i befolkningen på seksuelle overgrep er sterke.
– Noen roper «kast nøkkelen», send dem til Svalbard. Andre mener vi må forstå. Det er mange følelser i dette. Men det er ikke en motsetning mellom straff og forebygging. Straff er nødvendig. Jeg tror de fleste er enige om at det her er noe av det verste man kan gjøre mot et annet menneske, men samtidig – hvis vi ikke begrenser stigma nok til at de tør å ta imot hjelp, så vil vi jo heller aldri komme i posisjon til å forhindre nye overgrep, tenker jeg. Uten behandling risikerer vi at folk isolerer seg enda mer, og det øker risikoen for nye overgrep. Det vet vi fra forskningen.
Hvem er disse folka? Kan man se pedofili på noen?
– Mange tror jo at man kan se det på dem, og det tror jeg har litt med film å gjøre. Jeg tror det er litt skummelt å tenke at vi klarer å plukke dem ut. For det gjør at vi kanskje har et fokus mot feil mennesker og at vi ikke at vi tenker at nei, det kan jo umulig være han, for han er jo så snill.
Hva skjer i behandlingen?
– Vi kartlegger seksuelle interesser, risikofaktorer, impulskontroll, psykiske lidelser, rus, isolasjon, nettverk. Alt som påvirker kontrolltap. Deretter jobber vi med atferdsstrategier, konkrete tiltak, og å rette seksuell interesse mot samtykkende voksne partnere.
Svært få har en såkalt «eksklusiv pedofil orientering», altså at de bare har en seksuell interesse for barn.
– De fleste har også interesse for voksne. Det er viktig i behandlingen: å styrke det som er sunt, og svekke det som er farlig.
Er pedofili en legning? Kan ungdommer ha pedofili? Kan man få pedofili av å ha blitt utsatt for overgrep som barn? Kan man bli frisk?
Hør psykologene diskutere alle tabutemaene i denne episoden av
«Når ulven kommer», en podcast av psykologene Hans Andreas Knutsen og Svein Øverland:
