Dette er å være deprimert
Hodebry er en blogg for erfaringer, debatt og meninger, synsing, dikt og noveller om psykisk helse. Denne teksten er et uttrykk for skribentens egen mening og er ikke nødvendigvis faglig begrunnet. Send inn din tekst til hodebry@mentaltperspektiv.no
Hvordan kjennes det å være deprimert?
Jeg kjente meg ikke igjen i diagnosen depresjon før jeg la min fulle tillit til psykologens avgjørelse om å bli medisinsk behandlet & opplevde at det usynlige jerngrepet som tilstanden hadde på reaksjonsmønsteret mitt saaakte begynte å gi slipp.
Jeg trodde depresjon var å mentalt balansere på grensen av å ikke ville leve.
Å ville dø.
Jeg tenkte ikke på at begrepet «å ikke leve» har nyanser også.
Fortsatt puste men ikke møte opp for å delta i livet.
Sitte og ligge istedet for orke å løpe eller gå.
Et hjerte som fortsatt slår i en kropp som ikke er i stand til å gjennomføre mål eller drømmer.
Blodet som strømmer i årene men stadig føle grepet av apati.
En hjerne som drømmer & ønsker men simultant dømmer & begrenser.
En djevelsk sneaky runddans som udiagnostisert tilsynelatende aldri stanser.
Til noen ser deg & kjenner igjen mønsteret.
Til noen stiller spørsmålene & lytter på svarene dine.
Til noen kan fortelle deg at dette er ikke en personlighetsbrist eller latskap men en diagnose med et tilhørende behandlingsforløp.
Til du tør å legge den sparsommelige tilliten din til noen som vet mer enn du selv gjør om hvordan tankene du har egentlig jobber mot deg.
Til du tør å være totalt transparent & forteller de enkleste mest logiske tankene du aldri har sagt høyt til noen fordi de for deg er så selvsagte & små men har så uant stor betydning for hvordan du møter verden.
De små tingene du forteller deg selv som du egentlig ikke tror fullstendig på (fordi du tidvis overbeviser deg selv om at du vet bedre) men som likevel styrer livet ditt inn i strenge rutiner for å unngå den uforklarlige hemmende følelsen du våkner opp med.
Den følelsen som du ikke finner ord for men som gjør deg redd for reaksjonene fra alle du møter utenfor den stengte døra di.
Som at du ikke er bra nok for noen om du veier noen kilo mer enn det du er komfortabel med.
Som at om du ikke har orket å gjennomføre rutinen med selvbruning så kan alle se at du er syk.
Som at om du ikke har langt hår ikke er jentete nok.
Som at om du ikke er nydusjet blir unektelig kollektivt kritikkverdig.
Viljen jeg aldri har kunnet uttrykke, skjult bak lukkede dører & øyelokk i bekmørkt soverom får kapasitet, ork & frihet av reseptbelagte fargerike piller.
Medisinen fjerner ikke tankene mine.
Den stiller seg i veien for depressive tanker og stanser et utsolgt solo-shit-show de hadde startet.
Jeg får tilbake valget om hva som skal få stå i spotlighten på min mentale scene.
Jeg eier scenen igjen.
Hei folkens!
