Blir det for mange diagnoser?

Vi har lest tre ferske bøker med ganske ulike svar.

Karoline presterer svakere enn forventet på ungdomsskolen, og begynner å droppe lekser. Konfliktnivået hjemme stiger. Foreldrene mistenker oppmerksomhetsvansker, og fastlegen henviser henne til barne- og ungdomspsykiatrien. Henvisningen avslås i første omgang, men Karolines mor sender klage. Hun følger jenta til alle timene.

Fredrik, derimot, henvises av skolen. Han strever allerede med rus, og står i fare for å falle ut av skolen. Som Karoline, har han ukentlige avtaler, men klarer kun å møte til en av tre timer. Han glemmer avtaler, sover dårlig og mangler transport. Moren hans får nemlig ikke fri fra jobb for å kjøre ham.

De to barna er i hver sin ende av skalaen hva angår alvorlighet – men også i hvilken grad foreldrene har ressurser til å støtte dem – og dermed hvilken evne de har til å nyttiggjøre seg av behandlingen. Dermed speiler de to en utbredt tendens: Fordi diagnosekriteriene stadig blir videre, og flere og flere sorterer under ADHD-diagnosen, blir det færre ressurser tilgjengelig for å hjelpe dem som virkelig trenger det – barn som Fredrik. I Norge har bruken av ADHD-medisiner i aldersgruppen 5-18 år økt med 60 prosent på 5 år. Sånn kan det ikke være, mener barnepsykiater Henriette Sandven. Eksemplene over er hentet fra boka hennes, Diagnosefellen. Om sykeliggjøringen av norske barn.

Som psykiater har Sandven også noen høner å plukke med diagnosemakerne. Hun forklarer hvor lite vitenskapelig arbeidet bak dem er. Av de 29 fagpersonene som er satt til å arbeide fram neste utgave av den amerikanske, har hele 21 av dem koplinger til legemiddelindustrien. Og når diagnosemanualene inkluderer flere diagnoser eller myker opp kriteriene for enkeltdiagnoser, betyr det økt inntekt for legemiddelfirmaene

Vent et år med skolestart

Sandven har jobbet i barne- og ungdomspsykiatrien i 15 år, og boka er en advarsel mot utviklingen historiene om Karoline og Fredrik illustrerer. Vi er nødt til å se kritisk på diagnosesystemet og medikamentbruken, mener hun, og heller gjøre endringer på systemnivå. Heldigvis er de politiske løsningene hun foreslår høyst gjennomførbare: Flytt ansvaret for barna fra den regionale spesialisthelsetjenesten til kommunene, la barna vente ett år med å begynne på skolen, få inn flere lærere og kutt i skjermbruk og sosiale medier.

Hør også:

Podcast: Hva skjer egentlig når du får en diagnose?

Autisme som noe positivt

Johanne Nordby Wernø har nettopp debutert med boka Kaninen har stått opp. Autistiske journaler (Cappelen Damm, 2025). Forfatteren er høytfungerende autist, og fikk diagnosen som 42-åring. Nå har hun skrevet en medrivende og original memoarbok om å oppdage at det finnes et navn for det som gjør henne annerledes. Wernø kaller seg gjerne autist, men godtar ikke at merkelappen tilskrives en negativ verdi. Hun tar leseren med seg på omskrivingen av sin egen livsfortelling – fra en historie om en kvinne som burde skjerpe seg til en som får lov å være som hun er, og faktisk kan kreve hjelp til med ting som gjør livet unødvendig vanskelig.

Og som autistisk kvinne skiller Wernøs erfaringer seg fra de mannlige. En av grunnene til at så mange kvinner ikke har fått en diagnose, er at forskning på autisme oftest gjøres på menn. Dermed defineres tilstanden ut ifra hvordan den fremstår hos dem, og blir vanskeligere å kjenne igjen hos kvinner. Særlig dem som er såkalt høytmaskerende, dem som er blitt gode til å maskere autismen ved å herme nevrotypisk atferd.

Når hun vever sammen beretninger om egne opplevelser av eksklusjon med en rekke interessante nærlesninger av kunstverk, musikk og bøker laget av autister, får Wernø leseren til å stille seg følgende to spørsmål: Hvorfor skal de nevrotypiske – de normale – få lov å definere hvordan det er riktig å være? Og hvordan blir verden seende ut om vi åpner øynene for alt det de nevrodivergente tilfører kulturen vår framfor å definere dem som avvikende?

les også:

Psykiatri: Kunsten å sette grenser for galskap

Hvorfor skal de nevrotypiske få definere hvordan det er riktig å være?

Begrepsparet nevrotypisk/nevrodivergent ble brukt for første gang på midten av 90-tallet. Det markerer det som oppfattes som normen. Det ligger mye retorisk handlekraft i å gi gruppen man tilhører et mer positivt ladet navn. Og divergent lyder bedre i mine ører enn forstyrret. Samtidig er jeg, som Henriette Sandven, skeptisk til å bruke en benevnelse som betoner det nevrologiske, altså nervene våre. For som hun skriver, det er slett ikke gitt at biologi har noe med saken å gjøre.

Vi vet ikke hvorfor ADHD-medisin virker

Mens somatiske legemidler utvikles på bakgrunn av biologiske årsaker til sykdommen de skal behandle, kan Sandven fortelle at historien er en annen når det gjelder ADHD. Som med mange andre psykiatriske medisiner ble effekten av medisinen oppdaget ved en tilfeldighet: I 1937 gav en forsker noen barn et sentralstimulerende medikament kalt benzedrine mot hodepinen deres. Det viste seg også å føre til at de ble roligere. Som følge av oppdagelsen godkjente amerikanske Food and Drug Administration (FDA) i 1968 legemiddelet ritalin til behandling av atferdsvansker. Diagnosen hyperkinetisk sykdom, som skulle bli ADHD, fikk dermed sin plass i diagnosemanualen DSM-5.

Fordi man aldri har funnet noen biologiske årsaker til diagnosen, vet forskerne fortsatt ikke hva det er som gjør at denne typen legemidler virker.

les også:

– Et mer ADHD-vennlig samfunn ville vært bedre for oss alle

Når en diagnose faktisk hjelper

Selv har jeg snodd meg relativt diagnose- og medisinfri omkring i tilværelsen, og forholdt meg til forklaringsmodeller som ligger nærmere dagligtalen. Jeg har vært ensom, skamfull, sinna, sosialt klein og rett og slett hatt det helt jævlig i perioder. For det meste har jeg forklart utenforskapet mitt med klassebakgrunn og oppvekstvilkår. Tilfeldighetene har ført meg inn i en del av psykoterapien hvor livshistorien min ikke har blitt patologisert, selv om tilværelsen til tider har vært tøff. Mannen min, derimot, har endt opp med en epilepsidiagnose – en tilstand som påviselig har opphav i en nevrologisk skade, og som er stilt på bakgrunn av arrdannelser i hjernen. Han er ufør, og kjipt nok tror jeg mange av plagene hans kunne vært unngått om noen på skolen hans hadde stoppet opp og spurt seg hvorfor en så kreativ og klok unge ikke fant seg bedre til rette der – og senere hva som kunne gjøre at en 14-åring fant på å selvmedisinere seg med hasj (mannen min er kjent med og støtter at jeg skriver dette).

Sannsynligvis hadde det tjent ham om atferden hans hadde blitt kalt ADHD og ikke kriminalitet, mener han selv, for kanskje kunne et sykdomsperspektiv ha hindret overgrep fra politiet og utkastelse fra skolen.

Livet er strevsomt

Man kan kritisere boka Å leve med strev – det er ikke meningen at vi skal ha det bra hele tiden av psykolog Ole Magnus Vik for å underkommunisere hvor ulik opplevelsen av å streve kan være for folk som ikke tilhører den mest privilegerte gruppen, sånn som han gjør selv: Hvite, høyt utdannede – og la oss slenge på cis og nevrotypiske – menn. Men selv om det er en sterk overvekt av referanser til mannlige kilder, og jeg i mitt stille, kanskje fordomsfulle sinn tenker at det nok er flest menn som vil la seg besnære av motorkjøretøymetaforer, heltemyter og forfatterens erfaring som kampsportutøver, føler jeg meg i aller høyeste grad inkludert som leser. Forfatterens innstilling er at hver enkelt av oss må finne vår egen oppskrift på hvordan vi skal tåle livets grunnbetingelser, uavhengig av hvilke kategorier vi kan plasseres i.

«Hva har skjedd med deg?» istedet for «hva feiler det deg?»

I terapiutdanningen jeg tar nå, har jeg studert psykiatribibelen Shorter Oxford Textbook of Psychiatry (siste utg. 2017) som baserer seg på de såkalte diagnosemanualene ICD-10 (internasjonal) og DSM-5 (amerikansk). Jeg erkjenner at symptombeskrivelsene muligens er det beste systemet vi har tilgjengelig for å kunne avgjøre når og til hvem det er tilrådelig å skrive ut medisin, men den knusktørre, stadfestende utenfra-beskrivelsen av forferdelige menneskelige lidelser får det fortsatt til å gå kaldt nedover ryggen på meg.

Derfor har jeg sansen for antipsykiatribevegelsens nyvinning kalt Makt-Trussel-Mening-rammeverket, som er et psykologfaglig gjennomarbeidet alternativ til diagnosene. Personers utfordringer og væremåter behandles ikke som patologi, men som et uttrykk for mestrings- og overlevelsesmekanismer som har en mening, og som må forstås på bakgrunn av den relasjonelle, sosiale og samfunnsmessige konteksten. Behandlerne spør hva som har skjedd med en, heller enn hva som feiler en.

Jeg ser at symptombeskrivelsene muligens er det beste systemet vi har tilgjengelig for å kunne avgjøre når og til hvem det er tilrådelig å skrive ut medisin, men den knusktørre, stadfestende utenfra-beskrivelsen av forferdelige menneskelige lidelser får det fortsatt til å gå kaldt nedover ryggen på meg.

Gir alternativer til sykeliggjøring

Kanskje har forfatterne motstridende syn på hvilken rolle diagnosene bør få spille. Men det er sjelden jeg har funnet tre samtidige bøker som belyser og utfyller hverandre så godt som Sandvens, Wernøs og Viks. For der Sandven peker på ulikhet mellom sosiale klasser, samt digre begrensninger ved helsevesenet og skolesystemet, og Wernø utfordrer normer og tenkemåter på gruppenivå, henvender Vik seg til individet.

Sandven skriver til en leser hun håper kan bidra til politiske endringer, og måten hun gjør det på er så retorisk slagkraftig at jeg vil tippe boka vil bli stående som en av tiårets viktigste.

Wernøs nyskapende bok treffer deg både i følelsene og i kroppen, og jeg tror den melder bud om starten på et kunstnerisk interessant forfatterskap.

Viks bok har potensial til å gjøre en forskjell i den enkeltes liv, om den møter en mottakelig leser.

På hver sin måte setter de tre bøkene deg i stand til å møte diagnosekulturen med skepsis, og gir alternativer til sykeliggjøring av annerledeshet og smertefulle livserfaringer.

---