– Det handler i alle fall ikke om latskap

– Jeg har en reaksjonær gubbe inne i meg som reagerer når jeg ser at folk jeg kjenner som er uføre sitter på Facebook hele dagen, sier Thomas Seltzer.

– Det er ikke noe gærent med tastefingra dems, i hvert fall – eller med skrivekyndigheten, tenker liksom han, så da kunne dem vel ha jobba på et kommunalt kontor, da, i hvert fall på deltid.

Det lille agget der, den irritasjonen, har han tatt med inn i arbeidet med den nye NRK-serien Thomas Seltzer: Den norske fattigdommen. Serien følger programlederen rundt i Norge, på jakt etter svar på hvordan det er å være fattig i et av verdens rikeste land.

Og den reaksjonære gubben har han måttet ta et oppgjør med.

– Det viser seg jo selvfølgelig at de jeg snakker med som er uføre eller langstidssykemeldte i serien, de sier jo at jammen jeg vil jo gjerne jobbe, jeg. Det er det de aller helst vil. Det handler i alle fall ikke om latskap.

Gjennom fire episoder utforsker han temaer som skammen rundt det å ha lite, hva det å vokse opp i fattigdom gjør med barn, og gåten rundt hvorfor det er så mange nordmenn som blir uføretrygda. Seltzer er brennende opptatt av at serien skal skape endring.

– Bare tenk på at det finnes folk i Norge som må legge seg sultne for at ungene skal få mat. Det er et fullstendig brudd på den norske samfunnskontrakten.

les også:

– Å bli ufør er ikke et valg

– Fattigdom er mer tabu i Norge enn andre steder

I første episode møter vi en gammel venn av programlederen som har blitt syk. Først med angst og så med kreft og diabetes. Til slutt sliter han med å åpne regninger og må få gjeldssanering av staten. Kameraten, som tidligere arbeidet som kommunikasjonsansvarlig for Quartfestivalen, var enslig da problemene inntraff, og han hadde en liten datter å ta seg av. Den nå voksne datteren husker tilbake på mange vonde øyeblikk der den dårlige økonomien førte til skam og følelse av å være annerledes.

Når vi får følge med Seltzer på matutlevering, treffer vi en anonym alenemor som studerer, og som er så skamfull over å være fattig at ansiktet hennes må sladdes og stemmen leses inn av en skuespiller.

– Fattigdom er jo mye mer tabu i Norge enn andre steder. Du greier å bli fattig i Norge, liksom, da feiler det deg i hvert fall noe, sier Seltzer.

– Og skam er jo en av de verste følelsene et menneske kan gå med over lengre tid. Å leve i skam, det er ikke noe du unner folk, og det er ikke akkurat bra for helsa. Det blir ikke noe mindre kjederøyking av det, for å si det sånn. Det går med en liten siggpakke om dagen på den følelsen der, det tenker i hvert fall jeg.

Ensomt å være fattig

I serien møter vi også Christine, som er tydelig prega av å ha levd i stor økonomisk usikkerhet over lang tid. Den unge fotografen sliter med søvnproblemer og store smerter, og har søkt om å få innvilget uføretrygd. Hun håper det vil gi mer stabilitet i hverdagen.

– Der ser du jo hvor stress det er ikke å ha penger. Det som gjør folk stressa er jo ikke arbeidsmengden du har, det er uforutsigbarhet. Og det får du av fattigdom mer enn noe annet. Du er jo i en kronisk fight or flight modus. Og de som også har barn – det som å leve i jungelen, det. Du veit aldri når tigeren skal komme.

Arbeidet med serien var også en øyeåpner rundt sammenhengen mellom fattigdom og ensomhet. Christine holder seg stort sett hjemme for seg selv. Hun skjuler seg i skam, har ikke råd til å delta på ting.

– Fattigdom er ikke bare et vanlig fengsel, det er et isolat. I boka si om ensomhet skriver Hilde Østby at det å være ensom er like skadelig som det å røyke en pakke sigg hver dag. Det tror jeg hun har rett i. Det er enorme psykiske påkjenninger vi snakker om.

Vil normalisere, ikke romantisere

På den andre siden finnes det også en tendens til å romantisere fattigdom og skjebnene til dem som havner på utsida, mener Seltzer.

– «Den siste indianerstammen» kan folk si om dem som holder til på plata. Vi vet jo at det er tett sammenheng mellom tidlige traumer og rus og sånn, så det er ikke for å ta fra folk livserfaringene, og du finner nok av dem som har levd tøffe liv der, for å si det sånn.

Den store kjepphesten hans i livet har vært å normalisere mental uhelse og rus, forteller han.

– Jeg mener den største gruppa mennesker i Norge som driver aktivt med rusbruk ikke er junkiene du ser på plata, det er faktisk høyt utdanna folk du ser i helsesektoren. Altså, leger er jo den yrkesgruppa i Norge som har mest rusproblemer, så mye som de driver med selvmedisinering! Jeg vet faktisk ikke om en eneste familie, jeg, hvor det ikke er et eller annet ikke sant, med rus og psykisk helse.

Seltzers kone er trønder og jobber rettspsykiatrien. Det er noe på «all gårdan», sier hun, og det har blitt et motto for ham også. Det er den samme holdningen har han hatt med seg inn i arbeidet med serien. Fattigdom skal heller ikke eksotiseres og gjøres til noe fremmed, mener han.

– Det er jo ikke Bangladesh eller favelaen i Rio vi snakker om her, det er jo folk som bor i vanlige områder her i Norge, folk som er blant oss. Det er jo oss!

Norges rustbelte

I serien besøker Seltzer Søndre Land, kommunen som troner øverst på den norske trygdetoppen, og hvor hver femte innbygger i arbeidsfør alder er ufør. Det er en status som gjerne går i arv over flere generasjoner. Vi møter kommunens ordfører, som sporer utfordringene tilbake til årene da trevareindustrien i kommunen ble lagt ned.

– Det kan jo være at man har gjort noen dårlige valg selv når man ender som fattig, men stort sett er det jo strukturelle ting som fører til dette her. Hvem som helst av vanlige arbeidsfolk kan rammes.

– Det var det jeg tok med meg fra USA-serien, ikke sant, hvordan sånne store endringer som avindustrialisering skaper forfall. Det at man fjerna godt betalte industriarbeidsplasser, ikke sant, og gjorde stålbeltet til rustbeltet. Hva gjorde det med de folka som bodde der?

– Med den serien ville vi formidle at dette var en avgjørende årsak til at Trump kunne komme til makta, forteller Seltzer.

– Fattigdommen stjeler barndommen

les også:

3-4 ganger mer psykiske lidelser hos barn fra fattige familier

– Er du eneforsørger og blir langtidssyk i Norge, så er du nærmest garantert plass i rutsjebanen ned i fattigdommen. Så du får disse enorme ringvirkningene, som går aller mest utover barna. Fattigdommen stjeler jo hele barndommen deres, sier Seltzer.

Et av intervjuobjektene er Anna Sabina Soggiu. Hun er forsker og sosionom og har skrevet boka Vi fattigfolk. Vi blir med henne til sosialblokka på Tøyen hvor hun vokste opp, og hun forteller hvordan det var å leve i en familie der man levde i konstant angst for uforusette utgifter, og kunne ende opp med å måtte flytte om noe gikk i stykker. Det ble mye bråk og konflikter mellom foreldrene, og pengemangelen var et stort sosialt stigma da hun flyttet til Kampen som tenåring.

I dag har har hun det bra og daglig minner hun seg selv på hvor heldig hun er som nå bor hun i stor og egeneid leilighet. Det gir en helt uvurderlig trygghet hun savnet under oppveksten.

Dårlige nerver kan gå i arv, men man blir likevel ofte friskmeldt når man får bedre råd, forklarer Soggiu i serien.

les også :

Diagnose: Fattig

Politikerne må tenke nytt

Likevel later det ikke til å være stor politisk vilje til å handle.

– Men dette burde det jo være tverrpolitisk enighet om, mener Seltzer. Snart må vi jo ta en fot i bakken som samfunn og si at dette skal vi ikke ha. Og jeg vil jo aller helst at den foten skal være tverrpolitisk.

Men sånn er det ikke?

– Hvis jeg skal karikere litt, da, så tenker jeg at på høyresiden, så har holdningen vært sånn at «det er egentlig ikke noe som heter fattigdom, det er bare en effekt av udugelighet og latskap». Mens på venstresida, i det etablerte sosialdemokratiet, så har fattigdom faktisk nesten vært et ikke-tema. At vi har en sånn levende fattigdom i Norge – det er jo det samme som å innrømme fallitt, det. Da har Gerhardsen svikta, da.

– Så jeg mener at både høyre- og venstresiden må på banen. Nå må vi tenke helt nytt, og vi må plassere pengene mer effektivt.

Forby forbrukslån

David og Tone fra første episode bor i en liten sokkelleilighet i Tromsø, har en datter på tre. Hun jobber 100 prosent som personlig assistent og han i varemottaket på Montér, men de må ta opp forbrukslån for å få det til å gå rundt.

– De vet jo veldig godt hvor dumt det er å ta opp forbrukslån, men de har jo ikke noe valg, forklarer Seltzer. Han mener vi må forby forbrukslån.

– Vi må bli kvitt den skitne bransjen der, også må vi erstatte det med en statlig ordning, lignende Lånekassen eller Husbanken – en statlig kriselånsordning. Og for folk som Christine trenger vi enkle stipendordninger.

I tredje episode får fotografen avslag på søknad om støtte til å komme seg på et frivillig jobboppdrag i Finnmark.

– Hun trengte bare 1500 spenn, hun, for å få kjøpt seg bensin til å komme seg oppover og få gjøre jobben som hun elsker å gjøre. Det må bli lettere for folk som er på trygd å jobbe når de kan. Og lettere for folk som er trygda å tjene litt penger.

– Og det aller første vi må gjøre er å sørge for å gi enslige syke forsørgere nok penger til mat. Det kan vel ikke være så innmari vanskelig, vel?

---