ADHD: Hvor du bor kan avgjøre om du får diagnosen

Fersk, norsk studie viser store geografiske forskjeller.

– I en tidligere studie har vi dokumentert at andelen ADHD-diagnoser var ti ganger høyere i regionen med flest diagnoser sammenlignet med regionen som hadde færrest diagnoser, sier forsker Tore Hofstad til Mentalt Perspektiv.

– Samtidig er det liten variasjon i andelen av befolkningen som rapporterer symptomer på ADHD. Derfor er det andre faktorer som må forklare den store variasjonen i diagnoser, forklarer han.

Enkelt forklart kan det bety at noen steder overdiagnostiserer ADHD, mens andre steder underdiagnostiserer. Det handler altså ikke nødvendigvis om at flere har ADHD visse steder i landet – men om hvor lett eller vanskelig det er å få diagnosen.

Det kan også bety at barn noen steder ikke får den hjelpen de egentlig trenger.

Forskerne har sett på om det er ulik tilgang til helsetjenester i landet som kan forklare den geografiske variasjonen:

– Altså hvis det varierer hvorvidt man i det hele tatt kommer inn på BUP.

les også:

ADHD-medisinmangel: Victoria måtte gi opp jobben

Stor ulikhet i hvem som får hjelp

Hofstad forteller at de fant en sammenheng mellom karakteristikker ved opptaksområdene og hvor mange som var i kontakt med sentrene for psykisk helsevern for barn og unge, BUP-sentrene.

– Hvis det var flere ikke-europeere, så var det færre som var i kontakt med BUP, sier han.

Det samme gjaldt i urbane strøk og i områder hvor det var større økonomiske forskjeller.

– Men det var liten sammenheng mellom disse område-karakteristikkene og hvor mange som faktisk mottok ADHD-diagnose, presiserer forskeren.

Han forteller at BUP-ene i studien deres var anonymisert og at han derfor ikke kan si hvilke steder som gir flest diagnoser. Men FHI har nylig kommet med en oversikt:

Diagnosen varierer, ikke symptomene

– Det vil si at når barn og unge først har kommet innom BUP, så spiller ikke lenger disse område-karakteristikkene som ikke-europeisk bakgrunn, sosioøkonomisk forhold, rurale versus urbane strøk noen stor rolle.

Han påpeker at det følgelig må være andre faktorer som forklarer den store geografiske forskjellen i diagnostiseringen av ADHD.

En fersk rapport fra Folkehelseinstituttet bekrefter at de geografiske forskjellene vedvarer.

I følge tallene fra FHI var det i 2022 flest ADHD-diagnoser i forhold til befolkningsantallet i Finnmark og Troms mens Vestfold hadde færrest.

Oslo hadde nest laveste diagnoserate.

– Og da gjenstår hypotesen om at klinikernes holdninger utgjør en viktig faktor, sier Hofstad.

Like symptomer, ulike diagnoser

En konklusjon av studien er derfor at det er grunn til å tro at årsaken til de geografiske forskjellene kan skyldes ulike praksis blant klinikere som setter diagnosen.

– Forskningsgruppen vår har også gjort en annen studie hvor vi har spurt om holdninger til ADHD blant klinikere ved BUP, legger han til.

– Og da fant vi at de varierer fra det vi kaller liberal holdning, hvor man tenker at det er viktig å tidlig sette en ADHD-diagnose, til en mer restriktiv holdning, hvor man er mer bekymret for medisinbruk og overdiagnostisering og kanskje forsøker å finne andre forklaringer på disse symptomene.

For pasientenes og deres pårørende kan dette bety ulik tilgang til diagnostikk og behandling samtidig som det for helsevesenet og samfunnet reiser spørsmål om rettferdighet og likeverdighet og om ressursene brukes i tråd med de faktiske behovene.

– Og ettersom det er liten grad av variasjoner i ADHD-symptomer, så kan den store variasjonen i ADHD-diagnoser antyde at det foregår overdiagnostikk i noen områder, utdyper han.

– Men det kan også bety at andre områder driver med underdiagnostikk.

Ulike holdninger blant dem som gir diagnosene

Hvilken ADHD-praksis er best – en liberal eller en mer restriktiv holdning?

– Den liberale holdningen er mest opptatt av at ubehandlet ADHD kan gi alvorlige følger og derfor er man opptatt av å få diagnostisert og behandlet «nok» barn for å unngå undermedisinering og underbehandling, sier psykolog og medforsker på studien Arnstein Mykletun sier til Mentalt Perspektiv.

– Mens den restriktive posisjonen er mer bekymret for overbehandling, overdiagnostisering og derved unødvendige bivirkninger av behandlinger og eventuelt stigma og endrede forventninger, forklarer forskeren, som er i gang med en studie som skal undersøke akkurat dette spørsmålet.

Diagnosen er et lotteri

– ADHD-diagnosen er ikke noe man påtvinges, det er noe man aktivt må oppsøke, understreker Mykletun, og beskriver det som et dobbelt lotteri:

– Foreldre bestemmer dette for barn, og dersom foreldre ikke ønsker en slik utredning, får barnet heller ingen diagnose. Første del av lotteriet er følgelig foreldrenes avgjørelse, og deretter kommer det an på hvor barnet bor.

– Har det foreldre som ønsker en slik diagnose for barnet, og bor det et sted hvor BUPene er liberale med ADHD-diagnosen, ja da kan det regne med å få en ADHD-diagnose dersom de har noen slike symptomer, sier forskeren.

Mykletun understreker riktignok at det er vanskelig å stille en ADHD-diagnose likt alle steder fordi ADHD er ikke et naturlig enten-eller.

– Det dreier seg snarere om grad av tydelighet i ADHD og grad av sikkerhet for at det ikke er andre forhold som bedre kan forklare symptomene, påpeker han.

– Da blir det opp til klinikeren å vurdere om man synes det er nok symptomer og tilstrekkelig avklart at symptomene ikke skyldes noe annet. Det at vi deretter forholder oss til ADHD-diagnosen som noe man enten har eller ikke har, er en utfordring.

Foreldre bør vite at diagnosen gis ulikt

Hofstad mener at foreldre som mistenker at de har barn med ADHD, bør være bevisste på at en ADHD-diagnose ikke nødvendigvis gis likt overalt.

– Samtidig er det mangel på forskning som sier noe om hva som skjer med barn og unge på lang sikt som følge av at de mottar en ADHD-diagnose sammenlignet med hvordan det ville ha gått om de ikke var diagnostisert, uttaler han, og legger til at han synes det er tankevekkende og en utfordring at det er en stor økning i henvendelsene til BUP for utredning av ADHD.

Økt forståelse for kjønnsforskjeller og ADHD

Antallet som får en ADHD-diagnose i Norge har i følge den nylig publiserte rapporten fra Folkehelseinstituttet økt betydelig det siste tiåret.

I perioden 2010 til 2022 fikk nesten 90 000 diagnosen her i landet, og størst var økningen blant tenåringsjenter og unge voksne kvinner hvor antallet nye ADHD-diagnoser var nesten tre ganger høyere i 2020 sammenlignet med ti år tidligere.

I en pressemeldingen fra FHI uttaler psykologspesialist og avdelingsdirektør ved FHI, Heidi Aase, følgende i forhold til økningen blant jenter med ADHD-diagnose:

– ADHD og autisme har ofte blitt sett på som «guttediagnoser», noe som har ført til underoppdagelse blant jenter. For eksempel er ADHD-symptomene deres ofte mindre synlige og er knyttet til oppmerksomhets- og konsentrasjonsvansker mer enn til hyperaktivitet.

Økt forståelse for kjønnsforskjeller i hvordan ADHD kan komme til uttrykk kan ifølge Aase ha bidratt til flere diagnoser blant jenter.

– ADHD ingen trend

En av kvinnene som fikk en ADHD-diagnose de senere årene er Cornelia Kristiansen, kommentator i Dagsavisen. I innlegget «Jeg – en ADHD-superspreder» (bak betalingsmur), tar hun til motmæle mot at ADHD er en «epidemi» eller «trend» blant unge damer.

«Noen kaller det en epidemi, jeg kaller det kunnskapsdeling og profesjonell hjelp», skriver hun i innlegget.

Det var i desember 2020 at Cornelia fikk diagnosen. Da var hun 38 år gammel.

– For meg var det en lettelse å få den, forteller hun til Mentalt Perspektiv.

– Medisinene fungerer godt for meg, og første gangen jeg kjente at de fungerte begynte jeg å grine. Verden ble litt mer i vater med en gang, og jeg kjente en annen type ro som jeg ikke hadde opplevd på lenge. Så det var veldig deilig.

Hun er derfor litt bekymret når hun hører at noen er i mot medisinering.

– Da blir jeg litt slik; ok, men vær så snill og ikke ta fra meg medisinene mine fordi de gjør faktisk livet mitt veldig mye bedre, fortsetter hun.

Selv skulle hun gjerne ha fått diagnosen og hjelpen og lettelsen som fulgte med denne mange år tidligere.

– Jeg tenker jeg burde fått diagnosen i begynnelsen av 20-årene fordi da hadde jeg strevd såpass over tid at jeg ble utbrent, sier hun.

Hun oppsøkte studenthelsetjenesten på denne tiden, men kom ikke lenger i noen utredning.

– Det hjelper hvis man har lett for det på skolen

I barne- og ungdommen sier hun det fantes tegn på ADHD.
– Men det er noen ting som beskytter i oppveksten og som gjør det mindre vanskelig, som trening og trygge familieforhold med gode rutiner, påpeker hun.

– Og så hjelper det hvis man har lett for det på skolen.

Selv vokste hun opp på østkanten i Oslo i det hun beskriver som et vanlig, trygt og kjærlig hjem.

– Og jeg hadde en mor som skjønte meg veldig godt og som hjalp meg å regulere følelsene mine, legger hun til.

– Det er også viktig, fordi det er ofte det med følelsesregulering som går galt.

På barneskolen fikk hun høre i ettertid at hun ofte hadde avbrutt i timene.
– Men jeg fikk ikke så mye kjeft fordi jeg var flink på skolen og da får du litt videre rammer.

Noen år før hun ble diagnostisert, leste hun om ADHD.

– Men det var litt flaut, så jeg tenkte jeg tror ikke det, og så slo jeg det fra meg, sier hun. – I stedet prøvde jeg alt mulig annet, som søvnhygiene, trening og jeg la om kostholdet.

Hun var riktignok fortsatt sliten.
– Så da gikk jeg til slutt til en privat psykolog, og så spurte jeg han om det var noen som var gode på ADHD-utredning, forteller hun. – Han sendte meg videre til en privat utreder, og i løpet av to uker hadde jeg fem timer og jeg fylte ut et lass med skjemaer før jeg fikk diagnosen.

Oppdatert diagnosemanual: Fanger opp dem med indre uro

I innlegget i Dagsavisen skrev Kristiansen at veien til diagnosen ikke er enkel, som man kanskje kan få inntrykk av:

«Det er ikke lett å få diagnosen. Man må score høyt på mange nok av symptomene og hatt utfordringer – på flere områder – siden barneskolen. […] Det er uansett langt fra å søke diagnose til å få den. Det holder ikke å glemme nøklene iblant, for å si det sånn.»

Kristiansen mener at en av flere mulige årsaker til at flere får ADHD-diagnosen nå, er at diagnosemanualen DSM ble oppdatert i 2013 til også å omfatte dem med såkalt indre hyperaktivitet, de som kanskje ikke ble fanget opp tidligere fordi det ikke synes at de sliter. De sitter stille i klassen, men klarer ikke å følge med, forklarer hun:

«Konsekvensene er vel så alvorlige for dem, som for gruppa som sendes til utredning fordi de skaper uro i klassen. Men i lang tid fikk disse indre urolige ingen hjelp.
Når de nå i større grad får hjelpen de trenger, øker antall diagnoser, særlig blant voksne kvinner. Mange får diagnosen først etter de har fått barn og belastningen blir så stor at tilpasningene de har bygget seg ikke lenger fungerer. Eller når barnet deres utredes,» skriver hun i Dagsavisen.

Ulik kompetanse i fagmiljøene

Fagsjef i ADHD Norge, Nina Holmen, sier også til Mentalt Perspektiv at ADHD-diagnosen henger høyt.

– Det er ikke noe lett å komme inn i spesialhelsetjenesten, og det tar i gjennomsnitt fire år fra foreldrenes bekymring til de får en henvisning til spesialisthelsetjenesten, poengterer hun.

– Derfor er det viktig at spesialhelsetjenesten har en god og tverrfaglig kompetanse slik at man vet hva man ser etter og utelukker at det kan være andre grunner til symptomene.

Hun nevner ulik kompetanse i fagmiljøene som en mulig årsak til de geografiske forskjellene, i tillegg til ulike holdninger blant klinikerne.

– Og om det er et lite eller stort fagmiljø, har jo også noe å si for den tverrfaglige kompetanse som spesialisthelsetjenesten har.

Holmen er opptatt av at de som trenger hjelp, må få det, uansett hvor de bor.

– Det er klart at disse regionale forskjellene viser jo at det er stor ulikhet rundt om i landet.