Pårørende? Tips om 3 podcaster som kan hjelpe

Lytt, forstå og aksepter – ikke fiks. Og ta godt vare på deg selv, for det finnes ikke noe velfungerende hjelpeapparat. Vår anmelder har lyttet til tre podcastepisoder som er laget for deg som er pårørende til noen som sliter.

Ifølge eksperter, syke og pårørende i de tre podcastene jeg har hørt på, er det viktigste du kan gjøre som pårørende å akseptere den sykes situasjon og forsøke å forstå hvordan det kjennes. Også bør du være ærlig om situasjonen med folk rundt deg, så folk skjønner hva slags støtte du selv har behov for. For dessverre er det lite helsemyndighetene stiller opp med for å ivareta de pårørende, og det ser heller ikke ut til at politikerne gjør noe særlig for å endre på det, mener de ulike podcastene.

Noia podcast: – Vær tydelig på at du ønsker å forstå

NOIA PODCAST er laget av artist og programleder Christine Dancke, og tar utgangpunkt i kjendisens egne opplevelser med angst, mens siste sesong tar for seg depresjon. Siste episode i podcastserien ble sendt for tre år siden, men podcasten er på ingen måte utdatert. De to episodene som henvender seg til pårørende er konsise, kloke og fulle av praktiske råd til folk som er usikre på hvordan de kan stille opp for sine nærmeste når de sliter som mest.

Det viktigste budskapet fra podcastens huspsykolog og selvhjelpsforfatter Carina Poulsen er at du som pårørende best kan støtte den psyke ved å være tydelig på at du ønsker å forstå. Når man lytter med nysgjerrighet og stiller klargjørende spørsmål, heller enn å komme med forslag til hva den psyke burde gjøre anderledes, kommuniserer man aksept. Den psyke vil oppleve at du tåler at hen er i smerte, og vil ikke føle press for å komme seg ut av situasjonen de er i.

Her får du også klare anbefalinger om dos and don’ts, til og med forslag til hvordan du kan formulere deg: «Det gjør vondt å vite at du har det sånn, men jeg er her og jeg tåler det det», og «du kan ikke ha det på en måte som gjør at jeg blir mindre glad i deg». Og psykologen anbefaler deg ikke å legge vekt på hva du savner fra før ting ble vanskelig.

Et annet råd er å minne den psyke om at desperasjon og redsel ofte har utspring i tanker som vil passere, og at hen kanskje ikke ville tenkt på den måten om hen var på et bedre sted. Det ligger mye omsorg i å gjøre oppmerksom på at personen grubler og at tankene går i ring. Hvordan ville du ha tenkt om dette en annen dag når du var mer ovenpå, kan man faktisk også spørre om, mener Poulsen. Podcastverten er enig, men ser at noen kan finne sånne forsøk på fokusskifte irriterende.

Du får også råd om hva det er lurt å gjøre når noen får angstanfall: Framstå så trygg du kan og la personen få sette ord på hva den er redd for, men forsøk etterhvert å flytte fokus over på ting utenfor personen. Minn om at det går over og at det ikke er farlig. Å Puste i pose eller firkant kan også hjelpe.

Og hvordan kan du motivere uten å utøve press? Jo, ved å være nysgjerrig på hva slags hjelp den psyke selv ønsker, gir du hen eierskap til sin egen situasjon og følelse av selvråderett. «Hva er best for din situasjon», kan du spørre. Og «hva ville du råde meg til om rollene våre var snudd?» Eller «hvis ikke du var i en depressiv tilstand nå, hva hadde vi funnet på da?»
Og er du usikker på om du har vært støttende nok, kan du til og med stille kontrollspørsmål for å undersøke hvordan det du sier blir mottatt: «Nå ser jeg at du ble litt påvirka av det jeg sa, hvordan virker det på deg at jeg sier dette?»

les også:

– Det er ensomt å være pårørende

– Usikker på om jeg vil gå inn i terapeutrollen som pårørende

Men selv om Dancke og Poulsen tar seg tid til å minne om at det er viktig at den pårørende tar vare på seg selv – får støtte utenfra, avlastning, setter grenser, og ikke gir opp sine egne interesser og seire i livet –merker jeg at de inngående instruksjonene om hva man skal si og hvordan man skal si det stresser meg litt. Som lytter synes jeg nok at jeg blir satt i en posisjon hvor det er veldig mye jeg må huske på og ta hensyn til. Det er liksom ikke måte på hvor kompetent pårørende de to vil hjelpe meg å bli.

Faktisk minner anbefalingene deres om et språk man benytter seg av i terapirommet, og jeg er usikker på om det er terapeutrollen jeg ønsker å gå inn i som pårørende.

Pia og psyken: – Ingen krystallklare råd

Samtaleformen i episoden «Om depresjon og pårørende med Kristian Hall» fra podcasten PIA OG PSYKEN er ganske annerledes. Huspsykolog Aksel Inge Sinding bistår podcastverten Pia Pedersen, og de har også med seg selvhjelpsforfatter Kristian Hall. Han har nemlig gitt ut ny bok, Farvel, depresjon. Hvordan hjelpe og støtte en som er deprimert. Podcasten tar utgangspunkt i Halls historie om hvordan han kom seg ut av en alvorlig og langvarig depresjon med god hjelp fra sine nærmeste.

Etter å ha hørt Noia-podcastene kan man få inntrykk av at pårørendeopplevelsen er enkel å forklare, plassere og håndtere. Men hos Pia og psyken får du ingen krystallklare og generelle anbefalinger om hva du skal gjøre og ikke – i så fall vil de straks problematiseres av én av de andre. Mens Dancke intervjuer en ekspert som sitter på svarene, er de tre deltagerne i denne podcasten likestilte kilder til kunnskap. Det er ikke opplest og vedtatt hva som har funket for ham og hvorfor, eller om hans strategier er de rette for andre deprimerte og pårørende. De tre har en undersøkende holdning til Halls historie og er åpne for tvil og flere perspektiver, og iblant er de til og med ganske uenige.

Der Noia er strengt strukturert med spørsmål som blir besvart før man beveger seg videre til neste tema, er samtalen her mer spontan – den tar omveier, skifter retning og innimellom forviller den seg til og med vekk fra pårørende-temaet. Podcasten også mer uredigert og rufsete i formen, og nøling og knotete formuleringer får være med å utgjøre en uperfekt helhet.

Samtalen er løst strukturert rundt Halls nyutgivelse. Han har viet livet sitt til å skrive bøker om sine erfaringer med depresejon, og man kan høre hvor vktig det er for ham ønsker at lytteren skal forstå hvordan det er å være deprimert. Depresjonsbegerepet er en sekkebetgenelse som ikke er særlig dekkende for alle de ulike erfaringene man kan plassere i kategorien, mener han, og Pedersen synes det er stor forskjell på å høre kriteriene for diagnosen og hvordan det kan oppleves å være deprimert.

han er pårørende til sin kone:

– Ikke vær den mannen som skal tåle alt

Hvorfor blir man egentlig deprimert?

Pårørenderemaet kommer dermed litt i bakgrunnen, særlig når de tre går i dybden på spørsmål om hva depresjon kommer av – og i hvilken grad kognitive strategier eller psykodynamisk terapi er den beste behandlingsformen for lidelsen. Her hersker stor uenighet mellom samtalepartnerne. Mens programlederen har et traumeperspektiv, understreker gjesten og psykologen at depresjon også kan ha rent biologiske årsaker.

Og der Pedersen er skeptisk til metoder fra den positive psykologien, trekker gjesten fram verktøyene som noe av det som reddet ham. For ham har takknemlighetslister og såkalte positive affirmasjoner har vært til stor nytte.

Men så melder huspsykologen seg på med noen harde fakta, og refererer til forskning som viser at folk som hadde det ok følte seg bedre etter å gi seg selv positive heiarop i speilet, mens dem som virkelig led følte seg dårligere fordi de ikke trodde på det de selv sa.

De tre går også litt dypere inn i de rotete og sammenfiltrede følelsene man opplever som pårørende. Hall beskriver hvordan depresjonen kan feste seg i veggene hjemme, og Pedersen påpeker at deprimerte ofte klamrer seg tett til menneskene rundt seg. Håpløshet, maktesløshet, skyld og skam preger derfor ofte forholdet mellom psyk og pårørende. Derfor er det nok lurt å finne rett mengde avstand og nærhet og å kunne ta et skritt unna, men også veldig veldig vanskelig. Og man bør nok snakke åpen om det.

Men kan man avsløre sånne følelser overfor den deprimerte, da? Jo, mener Hall, for hvis pårørende ikke tillater seg å kjenne på det vonde og snakke om det, kan det komme ut på mer aggressive og skadelige måter.

Her stepper psykologen inn igjen, for han mener det kan være lurt å vektlegge primærfølelsen når man skal fortelle den deprimerte om hva man synes er vanskelig. Sinne er en sekunderfølelse og kommer som følge av frykt, forklarer han, og det er ofte bedre for dialogen om man klarer å formidle den følelsen som ligger til grunn.

Sinding, som har spesialisert seg på emosjonsfokusert terapi, legger til at det er lettere å stå i smerten når man har identifisert den rene følelsen – både hos seg selv og den psyke, for eksempel av sorg eller redsel. Det er når alt sauses sammen at smerten blir uutholdelig.

Husk å uttrykke kjærlighet så ofte du kan

På tross av podcastenvertens undersøkende holdning, får Hall likevel plass til å gi noen oppsummerende tips. Det absolutt viktigste, mener han, er å være der. Mer komplisert behøver det faktisk ikke være. Så, om du skulle ha tid og krefter til å gjøre noe mer, kan du forsøke å leve deg inn i hvordan den deprimerte har det, og hvorfor det ikke funker å ta seg sammen. Neste steg vil være å gjøre noe sammen med som ikke handler om å forbedre eller å fikse.

Og husk – dette synes jeg er Halls beste råd – å uttrykke kjærlighet så ofte, kreativt og intenst som du kan. For den deprimertes selvkritiske indre dialog kan kontres av motstemmer utenfra.

Hverdagspsyken: Løfter samtalen opp på samfunnsplan

Mens de to andre podcastvertene holder seg til å diskutere hva den pårørende kan gjøre for seg selv og den som er syk, tar HVERDAGSPSYKEN pårørende-episode «Livet som pårørende med Martin Wright og Anita Vatland» også for seg de politiske dimensjonene ved pårørendesituasjonen.

Og etter å ha hørt de foregående podcastene, kjenner jeg meg veldig letta over at noen endelig påpeker at det finnes noe omgivelsene kan og bør gjøre for meg som pårørende også.

Jeg kjenner med ivaretatt når Anita Vatland fra pårørendealliansen understreker i hvilket omfang samfunnet svikter de pårørende. Interessant nok har også denne podcastverten valgt en gjest med erfaring som syk til å belyse pårørendeopplevelsen. Programleder Jimmy Westerheim har nemlig invitert journalist Martin «Slagpappa» Wright til rollen som erfaringskonsulent.

Wright ble rammet av hjerneslag i begynnelsen av førtitårene, da han akkurat hadde blitt far, og selv om han tilsynelatende ble bra igjen, fikk han fatigue og slet voldsomt med å kontrollere sinnet sitt, også overfor den lille sønnen. Og han kan ikke få sagt tydelig nok hvor tøft det har vært for kona hans å leve med ham etter slaget.

Ifølge Vatland er det blitt blitt tøffere å være pårørende i dag, særlig for kvinner, som i er i fullt arbeid men samtidig får det meste av omsorgsansvaret for familemedlemmer som blir syke. Samfunnet er innrettet på en sånn måte at vi har mye mindre fritid, og dermed rammes av tidsklemma når problemer oppstår på hjemmebane. Da passer det svært dårlig at det samtidig legges opp til en politikk der de pårørende må ta stadig større del av ansvaret for sine nærmeste når de blir syke, mener Vatland. Å investere i å styrke de pårørendes forutsetninger for å mestre situasjonen ville være langt mer lønnsomt, fordi det vil bidra til at flere klarer å bli værende i arbeidslivet. Tilbud om psykologtimer og koordinasjon av informasjon er eksempler på slike tiltak.

Og hvorfor finnes det ingen utdanning for helsepersonell som vil spesialisere seg i å bistå pårørende?

Samtalepartnerne er altså klare på at vi trenger bedre politiske løsninger for pårørende, men så lenge situasjonen er som den er, deler Wright noen råd basert på hva som har hjulpet ham og familien. Å være pårørende kan være ekstremt ensomt, både på grunn av andres berøringsangst og egen skam og isolasjon.

Mange opplever rollen som pårørende som en identitetskrise, og må gjennom en sorgprosess for å akseptere at livet ikke ble som man hadde håpet. Det er vondt at andre ikke deler erfaringen og kan forstå. Ifølge Wrigt bør du likevel forsøke å finne et språk for pårørendeopplevelsen, og kommunisere den til folk rundt deg. Vær så ærlig du kan, og ikke moderer deg for å beskytte andre mot sannheten om hvor vanskelig du har det. Klarer du du det, er det større sjanse for at relasjoner og nettverk består.

Og basert på podcastens budskap om å løfte blikket til samfunnsnivå, vil jeg også slenge på et tips om å melde deg inn i pårørendealliansen og lese deg opp på regjeringens pårørendestrategi.

Men selv om gode råd er dyre i den livskrisen det ofte innebærer å måtte innta pårørenderollen, savner jeg en grundigere undersøkelse av selve opplevelsen. Jeg synes ingen av disse tre podcastene går dypt nok inn i hva erfaringen kan innebære av vanskelige og rotete rolle- og relasjonsendringer – som kommer oppå sorgprosessen man skal gjennom.

Et sånt perspektiv ville kanskje også ha gitt plass for samtale om hvor meningsfullt det kan være å støtte dem man elsker i det vanskelige, og at pårørendeerfaringen også kan sette ting i perspektiv og føre til velkomne endringer i livet. Selv synes jeg livet på mange måter kjennes enklere etter min partners sykdom gjorde det nødvendig å kutte ut stressende aktiviteter og relasjoner. Og med det er også misunnelsen min overfor dem som lever mer normale hverdagsliv blitt mindre gjeldende.

---