Kutt i tilbud: – Jeg var heldig. Men hva med de andre?

Når du går inn på Gaustad, er det ikke som å komme til et vanlig sykehus. De gamle bygningene har store vinduer. Det er høyt under taket. Det er malerier, tegninger og kollasjer på veggene og kunstinstallasjoner utstilt i gangene, laget både av pasienter og av ansatte. Det knirker i dører, og malingen i vinduskarmene er litt slitt noen steder. Hadde du lagt en klinkekule på gulvet, hadde den forsvunnet. Bygninger fra 1855 er gjerne ikke helt i vater. Litt som menneskene som kommer inn dørene her. Men her blir de sett som en hel person, ikke bare som en pasient med en diagnose eller to, forteller tidligere pasienter til Mentalt Perspektiv.

Nå skal Spesialpoliklinikk for spiseforstyrrelser på Gaustad ved Oslo universitetssykehus legge driften kraftig om. I løpet av de neste tre årene skal halvparten av stillingene kuttes. Klinikken skal bli et lokalt tilbud og flytter til DPS Mortensrud. Pasienter skal ikke lenger tas inn fra hele byen, kun de som bor i områder som sogner til Oslo Universitetssykehus kan få behandling her.

Det er halvparten så mange som i dag.

Og det betyr at behandlingen du får for spiseforstyrrelse er avhengig av hvor du bor i byen.

Kunstterapeuten har allerede sagt opp i protest.

les også:

Kutt for spiseforstyrrelser: – Samfunnsøkonomisk idiotisk

– Hva med pasientenes syn?

Sunniva Dingstad Raunholm reagerer sterkt på planene. For tre år siden gikk hun ut gjennom den høye smijernsporten for siste gang, den som alltid står åpen.

Hun er ikke lenger pasient, men student. For Sunniva er ikke denne klinikken bare et behandlingstilbud – den har vært avgjørende for at hun i dag kan studere, jobbe og leve et liv uten sykdommen som en gang definerte henne.

– Det har alltid vært mange fagpersoner i debattene, men det manglet noe veldig viktig: stemmene til oss som er, eller har vært, syke. For det er våre skjebner som diskuteres når vi snakker om statistikk og at flere unge sliter. Men hvem er disse ungdommene? Hvorfor sliter de? Det er så lett å snakke om tall og økonomi, men vi må løfte fram pasientens syn, hvor viktig behandlingen er, og hva den kan bety senere i livet, sier Sunniva.

– Sett som en hel person

Da Sunniva fylte 18, ble hun skrevet ut av Barne- og ungdomspsykiatrien (BUP). For de fleste betyr en automatisk overføring til distriktspsykiatrisk senter (DPS). Men tilbudet der fungerte ikke for Sunniva. Tilfeldigvis hadde hun fagpersoner i familien som kjente til Spesialpoliklinikken for spiseforstyrrelse på Gaustad.

– Jeg var utrolig heldig. Mange vet ikke at dette tilbudet finnes, og de får heller ikke hjelp til å navigere systemet. Hadde ikke familien min visst om Gaustad, vet jeg ikke hva som ville skjedd, sier hun, og understreker at hun kun snakker for seg selv.

Faktisk er dette et av hennes viktigste budskap: Behandling for spiseforstyrrelser må tilpasses den enkelte pasienten. Og nettopp det opplevde hun her. På Gaustad møtte Sunniva en helt annen tilnærming enn det hun var vant til. Her dreide ikke behandlingen seg kun om spiseforstyrrelsen, kropp og vekt.

– På inntakssamtalen spurte de ikke bare om sykdommen min, men også om meg: Hva liker du? Hvordan ser du for deg fremtiden din? Hva engasjerer deg? Det var så viktig, for når du er syk, kan du miste deg selv helt. Plutselig ble jeg sett som en hel person, ikke bare en diagnose.

– Det handler ikke om å lage et perfekt bilde

I begynnelsen var Sunniva skeptisk til flere av terapiformene på Gaustad, spesielt kunstterapi.

– Jeg lo litt av det. Kunst? Jeg som fikk 3 i kunst og håndverk? Jeg er jo ikke kunstner. Men så skjønte jeg at det ikke handlet om å lage et perfekt bilde, men om å få tak i følelsene mine på en ny måte. I terapitimene kom jeg i kontakt med meg selv på en helt annen måte enn jeg hadde gjort før.

For Sunniva ble kunstterapien raskt viktig.

– En av oppgavene vi fikk, var å lage en kokong – en sånn som sommerfugler bor i. Det var en utrolig sterk opplevelse. Det ble et bilde på oss selv.  Hva er inni, og hva er utenpå? Hvordan har larven det inni den kokongen?

Sunniva deltok også i en bevegelsesgruppe, som hjalp henne med å endre forholdet til egen kropp og fysisk aktivitet.

– Når du har hatt en spiseforstyrrelse i mange år, blir trening ofte tvangspreget. Det handler ikke om glede, men om plikt. I gruppen lærte jeg å være i aktivitet på en annen måte – gjennom lek. Det høres kanskje banalt ut, men for meg var det revolusjonerende. Mange med spiseforstyrrelser vil ikke bli voksne, de vil være små og bli passet på. Jeg lærte at det går an å forene det å være voksen med å bevare det barnlige. Det var en utrolig viktig erfaring.

les svaret fra sykehuset her:

– Vi vil sørge for at alle er ivaretatt

Tid og trygghet

På Gaustad var tid viktig. Og det var mye av den. Pasientene kunne gå i terapi i opptil tre år, og hadde et halvt år med oppfølging etterpå hvis det ble vanskelig, forteller både ansatte og pasienter.

– Jeg trengte ikke tre år, men det betydde så mye å vite at jeg kunne ta det i mitt tempo. Jeg var der i halvannet år, og da var jeg klar til å gå videre. Men jeg visste at jeg ikke ble kastet ut, og det gjorde en enorm forskjell.

For Sunniva var også omgivelsene på Gaustad en viktig del av behandlingen.

– Det ser ikke ut som et sykehus. Bygningene er gamle og vakre, med store vinduer og høyt under taket. Det er kunst på veggene, og alt er innredet på en måte som gjør at du føler deg velkommen. Det føles ikke som et sted for syke mennesker, men som et sted for mennesker som skal få hjelp til å bli friske.

Når Sunniva tenker på dem som ikke får muligheten til å få denne behandlingen, blir hun frustrert. Trist.

– Før og etter Gaustad føles som to forskjellige liv. Jeg var heldig. Men hva med dem som nå sitter og venter på behandling? De som lider hver dag? De får kanskje ikke den samme muligheten som jeg fikk. Det føles som om samfunnet gir dem opp.

Sunniva mener det er respektløst både overfor pasientene og fagmiljøet å kutte i tilbudet.

– Det tar lang tid å bygge opp et fagmiljø som får så gode resultater. Teamet her har gjennom alle disse årene hatt kontakt med pasienter som ikke ønsker å leve mer. Dette tilbudet har reddet liv. Hvordan kan man forsvare å legge det ned?

Fra pasient til sykepleier

I dag studerer Sunniva sykepleie, og hun vil jobbe i psykiatrien.

– Jeg har alltid vært en omsorgsperson, men nå har jeg også pasientperspektivet. Jeg vet hvordan det er å være den sårbare som trenger hjelp. Det gir meg en ekstra dimensjon som framtidig sykepleier, sier hun.

– Vi som har vært syke, er faktisk fremtiden. Hvis samfunnet ikke investerer i oss nå, vil det koste enda mer senere – både menneskelig og økonomisk. Vi må ikke gi opp de som trenger det mest.

---