«Vi leger har ikke gjort jobben vår»
Forfatteren har tidligere fått diagnosen schizofreni. Hun er nå frisk, og legene sier hun kan slutte på medisiner. Diktene og skrivingen har hjulpet henne til både å bli frisk og å kommunisere til legene at hun ikke er syk.
Forfatter Vibeke Heiberg Knagenhjelm understreker:
– For å slutte på medisin må man trappe ned utrolig mye langsommere enn de fleste leger synes å vite. Jeg kunne ikke ha sluttet nå var det ikke for at jeg allerede har brukt år på å trappe ned – minimuseskritt av gangen.
– Nå er du frisk! Ja, det tenker vi alle
Av livet ditt gjenstår nå nesten det halve,
eller kanskje i verste fall bare noen år.
Man vet hva man har, men ei hva man får.
Du rakk å bli halvgammel før vi forsto det:
Det er ikke noe i veien med hodet!
Du var bare skadet. Du fikk noen sår
Vi leger har ikke gjort jobben vår
Du fikk reaksjoner på ting som har skjedd
Det er ikke rart du ble søvnløs og redd
Enhver som blir utsatt for det du har blitt
Ville mistet fotfestet litt etter litt
Men du er jo sterk, du har levd gjennom alt
Du nektet for alt det som ble deg fortalt
Vi sa du var syk, men du bet ikke på
Og du hadde jo rett, for det vet vi jo nå
Du er frisk! Men i årevis ga vi deg dop
«Sykdommen» var kun et stille rop
En trassig protest imot vold og mot tvang
Du skulle fått hjelp med en eneste gang
En annen slags hjelp. Du ble ikke forstått.
eller sett, eller trøstet. En bør har du fått!
Symptomene dine var sunne, naturlige
Hjernens metoder er jammen finurlige
Tenk, du er frisk, som vi andre er!
Hva skal du nå? Ditt liv starter her!
Glem at du led, at du mistet så mye
Favn om deg selv, ta imot alt det nye
Sol bryter gjennom, og tåke vil lette
Du fortjener en oppreisning. Unnskyld for dette!
Nå kan du slutte på tung medisin
Nå kan du leve, for dagen er din!
*
– Dagen er min, ja. Men livet tok dere
Mange av drømmene er ikke mere
Sjanser jeg kunne ha fått, kunne tatt
ble borte for meg, jeg er sliten og matt
Kroppen er svekket av sterk medisin
Men lykkelig er jeg, og seieren er min!
Jeg er glad for at dere forsto helt til sist
det jeg i hjertet mitt alltid har visst.
Jeg er ikke bitter. Jeg er ikke bitter.
Jeg er ikke bitter, men dere besitter
en makt dere ikke fortjente å ha
En makt til å dømme, en makt til å ta
livshåp og drømmer fra sårbare unge
Sprøytene gjorde oss sløve og tunge
I årevis. Dømt til et liv uten ære
På siden av livet, der ingen vil være
Jeg ville bli musiker, maler, forfatter
Jeg ville leve med lyst og med latter
Jeg ville studere, bli klok og belest
Og visste du hva som jeg ønsket meg mest?
Jeg ønsket å leve mitt potensial!
Hvem ønsker å stemples som rar og som gal?
Og jeg ønsket meg barn, ja, jeg ville bli mor
Tross enkelte legers fordømmende ord
Ja, noe av dette ble virkelighet
Jeg spiller og maler og er en poet
Jeg elsker en mann, og min sønn er en skatt
Jeg sovner på puten hver eneste natt
Da takker jeg livet, og alt som gikk bra
Hva var det jeg drømte, hva var det jeg sa?
Og hvem sin fortjeneste er det i grunnen?
Min egen! Fordi jeg tok bladet fra munnen
Jeg sa klart ifra til de leger jeg møtte:
«Trapp ned på sprøyter, og trapp opp på støtte
Spør meg om fortiden, alt jeg jeg har sett
Da skjønner du kanskje, det var ikke lett!
Jeg er ikke syk, medisinene plager meg
Mareritt gjentar seg, minnene jager meg
Utover det er jeg frisk slik som dere
Meg blir det ikke så lett å parkere.»
Men nå starter livet, med blankt papir
Jeg er spent, for jeg vet ikke hva det blir
Nå har jeg lært å si fra hva jeg vil
Jeg tegner en strek, og én til, og én til
Jeg er våken og klar, jeg er frisk og sterk
Tegningen vokser og blir til et verk
Jeg skaper nytt liv, jeg lar fargene skinne
Jeg tegner min sorg og mitt tap og mitt sinne
Jeg maler mitt håp og min drøm og min sjel
Jeg skaper, og føler meg trøstet og hel
Jeg skriver og dikter, jeg tror på meg selv
Jeg er ikke sinnsyk allikevel!
Jeg tar sats, trekker pusten og roper til alle:
La spillet bli avslørt! La maskene falle!
Sykehus, leger og tolv apotek
Dere fant på et lettvint, men livsfarlig pek
Dere tok fra meg retten til selv å bestemme
og tok bort min evne til klart å fornemme
min kropp, mine sanser, min vilje, mitt driv
I tretti formørkede år av mitt liv
Men nå skal jeg slutte med sprøytestikk
Gjennom årene var det vel tusen jeg fikk
Og så blir jeg fri og lar kunsten lede meg
Nå begynner livet! Det er bare å glede seg!
Vil du skrive for Hodebry?
Send inn til hodebry@mentaltperspektiv.no.
Hodebry er erfaringer og meninger, fag og synsing, dikt, noveller, dagbok, blogginnlegg og sakprosa om psykisk helse. Noen av skribentene her er pasienter, noen har vært pasienter, noen er proffe forfattere og kunstnere, andre sender inn sin aller første tekst, noen er behandlere og terapeuter, andre er pårørende.
Hodebry er en måte å bidra til en åpen debatt og et fritt ordskifte. Det gir færre tabuer og fordommer. Når du som selv har kjent det på kroppen forteller om dine egne erfaringer, kan det kanskje også være veien til bedre psykisk helsevern og forebyggingstilbud for flere i landet vårt, enten du selv er plaget av hodebry eller ønsker å være til hodebry. Uten hodebry kommer vi ikke videre!
Vi honorerer ikke bidrag, men sørger for at dine synspunkter blir en del av den offentlige samtalen om psykisk helse.
Send en arbeidsprøve eller ferdig tekst til hodebry@mentaltperspektiv.no. Vi tar også imot fotografier, tegninger og tegneserier.
Husk at alt du sender inn må være ditt eget arbeid. Si fra hvis det har vært publisert tidligere.
Alle innsendte bidrag blir redaksjonelt vurdert. Ikke alle kommer gjennom nåløyet for publisering, men vi vil gi deg tilbakemelding så fort som mulig og innen 2 uker uansett.
Dersom din tekst blir godkjent, blir den publisert i dette nettmagasinet. Den kan bli delt i sosiale medier og i papirutgaven av Mentalt Perspektiv, som går ut til medlemmene i Mental Helse fire ganger i året.
Vi setter stor pris på at du skriver under eget navn, men du kan også velge å være anonym.
Tekstene i Hodebry-spalten er uttrykk for skribentens egne meninger og erfaringer.
