– Jeg greide ikke å fortelle til noen at jeg vurderte å ta mitt eget liv. Jeg var en voksen mann, godt fungerende. I full jobb. Jeg gikk jo ikke i svingdørene på DPS eller var i rusomsorgen, forteller René.

– Jeg greide ikke å fortelle til noen at jeg vurderte å ta mitt eget liv

Han husker at det plutselig ble helt svart og at alle vonde tanker kom strømmende på.
Som en tsunami av vonde tanker og følelser han ikke greide å håndtere.

Når han våkner til, setter han seg ned og hulker i flere timer.

Jeg er en verdiløs mann, tenker han.

René vil dø. Han orker ikke sine egne følelser mer.

René Valdés (54) har nettopp vært gjennom en livskrise. Brudd med samboeren gjennom åtte år. I måneder har han prøvd å håndtere det så godt han kan med å løpe nærmest uten stopp. For når han er ute og trener, slipper angsten. Etter 3-4 kilometer løping slutter han å tenke. Men når han stopper å løpe, kommer angsten tilbake igjen.

Han begynner å stå opp klokken fire om natten for å løpe. Drar på jobb hver dag, men fortsatt fylt av energi, angst og stress når han kommer hjem. Tar sykkelen fatt og sykler 30 kilometer. Spiser ikke, for han kjenner ikke sultfølelse. Og når han legger seg ned på puten, kjenner han hjertet hamre.

Hjertebank så kraftig at han kan høre ekkoet av sitt eget hjerte i madrassen.

– Jeg turte ikke ligge på magen, for da hørte jeg det så godt. Jeg turte ikke ligge på ryggen, for da kjente jeg at det dunket.  Pulsen var så høy at jeg lå våt i min egen svette.

Han merker hjertet helt opp i halsen hele tiden. Og når han våkner av kraftig hjertebank, er han sikker på at hjertet skal stoppe. Da begynner han å tenke at det kanskje hadde vært fint. For da hadde det ikke vært hans skyld at han ikke var der mer. 

– Jeg greide ikke fortelle det til noen

Den natten, da alt ble svart og tsunamien kom, tok han til slutt fram telefonen og ringte en venninne.

«Dette er ille,» sa venninnen. «Jeg har en kollega som har vært på Livslosen. Ring dem,» sa hun.

René forsto fortsatt ikke hvor ille det var. Livslosen hadde han aldri hørt om. Men han ringte likevel.

– Jeg tror jeg var stille en stund, det føltes kjempelenge, men det var kanskje bare noen sekunder. Men på andre siden av røret sa de bare: «Det går bra. Bare ta den tiden du trenger.»

Han forteller historien med varme. Det er litt tøft å snakke om dette, forteller han. Øynene blir blanke.

– Jeg tror det var første gang jeg følte noen forsto hva jeg sa uten å si et ord.

Han kremter. Etter en liten pause fortsetter han:

– Jeg prøvde å si hva problemet mitt var, prøvde å bare trekke pusten, jeg stammet. Jeg greide ikke å si det til noen. Jeg greide ikke å fortelle til noen at jeg vurderte å ta mitt eget liv.  Jeg var en voksen mann, godt fungerende. I full jobb. Jeg gikk jo ikke i svingdørene på DPS eller var i rusomsorgen.

– Hadde jeg ikke gått på jobb, hadde jeg tatt mitt eget liv

Vi møtes på en kafé i Oslo en regnfull ettermiddag. René hilser høflig etter å ha entret med raske skritt opp trappene til andre etasje, og spør omsorgsfullt om ikke jeg også vil ha en kopp te, etter at han har fått sin grønne te. Det er folketomt i andre etasje.

– Hvis det kan hjelpe noen, så er det verdt det. Jeg er veldig opptatt av psykisk helse. Det er viktig for meg å ufarliggjøre det, sier firebarnspappaen. Han fortsetter:

– I den verste perioden sov jeg 20 minutter, så sto jeg bare opp igjen. Det ble ekstremt lite søvn.

Slik holdt han på ganske lenge. Det ble mørkere og mørkere.

Han bare eksisterte. Mistet kontrollen over følelsene.

Vonde erfaringer og traumer fra oppveksten gjorde at René tidligere gikk inn i det han beskriver som en overlevelsesstrategi.

– Jeg satte meg selv i det jeg kaller fengselsmodus. Jeg stengte alt og alle ute for å greie å cope med hvor jeg var.

Han gikk mer og mer inn i en boble.

– Jeg hadde copet med mye gjennom hele livet. Plutselig ble alle disse dørene sparket opp samtidig, og det gjorde at jeg ikke greide å ha fokus på barna mine, hvem jeg var, hva jeg var, eller hva jeg ville. Når noen spurte hvordan det gikk, sa jeg det går bra. Det går fint, svarte jeg, og smilte.

Men hvordan han egentlig hadde det på innsiden, var det ingen som visste.

Han hadde lært å ta på seg en maske, helt til han var alene. Da kunne han bli kjempetrist, gå i timevis og gråte, og ikke forstå hvorfor livet var så kjipt.

– Jeg forsto aldri hvor langt dette hadde gått, innrømmer han og deler at jobben var det eneste han hadde å gå til. Hadde han ikke gått på jobb, hadde han tatt sitt eget liv, sier han.

Vondt å fortelle til barna

Etter at han endelig hadde klart å si hvordan han egentlig hadde det, tok firebarnspappaen mot til seg og fortalte sin eldste datter hva han hadde båret på. Han gikk inn på kontoret til sjefen og fortalte det samme, gråtende foran ham. Begge ga ham full støtte. Og omsorg.

– Det var veldig vondt, fordi jeg alltid har vært ærlig med barna mine. Men å fortelle at du har lyst til å ta livet ditt til barnet ditt, fordi jeg føler at jeg ikke har noe verdi, det føltes absurd. Du har en person foran deg som elsker deg over alt, så står du der og sier at jeg ikke føler at jeg har noen verdi. Det føltes som at jeg fortalte at det hun følte for meg ikke betydde noe. Det er litt vondt å innse at man går så langt.

En meter fram, to tilbake

Dagen kom da René skulle legge seg inn på Livslosen.

Han barberte seg, dusjet, pyntet seg, tok på seg freshe joggesko. Det var tidlig på morgenen, solen skinte. Han gikk hele veien mens han hørte på Talking Heads.

Det han hadde tenkt var en veldig kjapp gangtur unna, ble til en lenger og lenger vei jo nærmere han kom. En meter frem, to tilbake. 

– Jeg ble plutselig veldig redd. Selv om jeg var rolig, så var jeg veldig redd for at jeg hadde de tankene i meg, følelsene av at det var det jeg ville, at jeg ville ta livet mitt.

– Jeg var redd for at jeg på en måte skulle bli fersket, bli tatt for at jeg hadde tenkt som jeg hadde gjort. Redd for å få kjeft, rett og slett. Da begynte en følelse av skam, kanskje. Følelse av at dette er jo ikke riktig.

– Jeg satte meg i en liten park utenfor. Så sa jeg til meg selv – sånn, nå har du vært der, nå kan du gå hjem. Nå kan du si til alle sammen at du har vært der.

Men likevel kom han på et vis fram og inn døra. Opp trappen til avdelingen var de tyngste trinnene René hadde gått i hele sitt liv. Samtidig føltes det lett fordi personen han møtte var så lett. Det var ikke noen hvit frakk, ikke noen papirer i hånden. Det var noe veldig beroligende i hele bygget, forteller han.

Da han gikk over dørterskelen, var det som om den tunge steinen han bar på skulderen ble igjen utenfor. Hva var det som skjedde nå liksom, spurte han seg, og svarer:

– Jeg tror det var fordi jeg visste at nå blir jeg tatt vare på. Nå er det noen som ser meg, her er det noen som bryr seg om meg, så nå kan jeg på en måte legge alt jeg har av vonde ting der ute. For det hører ikke denne verdenen her til.

Det endte med at han sov en hel natt for første gang på måneder.

René har nesten ikke drukket av teen sin. Han har mye å fortelle og hvert ord føles viktig. Han snakker med dyp og rolig stemme om de fem dagene han tilbragte der.

Fem dager er ikke så lenge?

– De fem dagene var de beste jeg hadde hatt på mange måneder. I disse dagene var jeg helt rolig, og hadde ikke hjertebank.

Og da han gikk ut døren derfra, var planen klar:

– Jeg skulle fortsette å trene, fortsette på fotoskolen jeg gikk på, og jeg skulle prøve å få meg venner. Jeg har ikke et stort nettverk, og jeg har ikke så mange venner. Selv om jeg vet at jeg ikke er en rar type, og jeg vet at jeg er en allright fyr. Men jeg kjemper fortsatt med å prøve å få meg venner. Jeg har mange bekjente, men jeg tør ikke å slippe de helt inn. Jeg har hele tiden guarden oppe, sier han.

Hva er Livslosen?

Livslosen er et tilbud for deg som sliter med selvmordstanker. Det er et landsdekkende tilbud til mennesker som er i en livskrise og strever med selvmordstanker. Du kan få et opphold på fem døgn med tilbud om samtaler, aktiviteter, felles måltider og et inkluderende fellesskap med ansatte, frivillige og andre gjester.

Du trenger ikke henvisning fra lege. Oppholdet er frivillig og gratis for deg som gjest. Tilbudet er døgnbemannet og holder åpent alle dager gjennom hele året.

Ta kontakt på telefon 45 84 54 63 eller epost livslosen@lovisenberg.no

Hva er kriteriene for å komme til Livslosen?

Livslosen er ikke et helsetilbud, og hvis du har behov for medisinsk eller psykiatrisk hjelp, må du ta kontakt med fastlege eller legevakt. Som gjest må du være over 18 år, ha fast bosted, og du kan ikke være i aktiv behandling innen rusomsorgen. I hvert tilfelle gjøres det en helhetlig vurdering om Livslosen er det rette tilbudet for deg.

Det finnes også andre hjelpetelefoner du kan ringe for en samtale:

Mental Helse: 116 123

Kirkens SOS: 22 40 00 40

Hvis du er i akutt selvmordsfare og trenger øyeblikkelig hjelp, ring 113

Tungt å komme hjem igjen

Å komme ut igjen var tungt. Hjemme var han alene igjen. Ensomheten kom tilbake.

– Jeg gikk ned og handlet. Satte meg ned på en benk og bare begynte å gråte. Helgen var veldig lang.

Tilbake på jobb var det først vanskelig.

– Jeg følte meg egentlig veldig rar når jeg kom tilbake på jobb, og visste plutselig ikke hvordan jeg skulle forholde meg til A4 livet. Tidligere hadde jeg pakket meg inn i et skall, men plutselig hadde jeg fått av skallet, og så skulle jeg forholde meg til alt på jobb igjen.

– Menneskene, og sjefen min som jeg hadde stått og grått foran. Det var veldig rart. Men det ble egentlig ganske fint etter hvert, sier René.

Hva med etter du kom hjem, kom selvmordstankene tilbake?

– Jeg vil si nå at kanskje det har sluppet taket. Jeg har ikke tankene om at jeg vil ta livet mitt lenger. Han har også begynt å si til seg selv: Du er 54 år gammel, bare drit i det, René, bare slipp det. Du har ingenting du skal prestere. Du trenger ikke være atletisk, eller verdens kuleste fyr, du trenger ikke være noen av disse tingene.

– Jeg vil ikke forlate noen i sorg

– Jeg er på en måte tilfreds med hvordan livet er nå. Jeg savner noen å holde rundt, noen å være sammen med hver dag, og le med og alt dette her, men det går fint, det går bra, sier han.

Livet går opp og ned. Han sover ikke hundre prosent om nettene, og det hender han har hjerteklapp, savn og sorg.

– Men jeg har et godt liv, jeg er sunn, jeg er frisk, jeg er far til fire. Jeg begynte å tenke at jeg vil jo være her. Jeg vil bli bestefar. Jeg vil se barna mine gifte seg, flytte til sin første leilighet og alt dette her som på en måte bare var helt borte da jeg hadde det som verst.

– Jeg har en god og ærlig kontakt med barna mine, og tror og mener det er viktig for barn å se at foreldre også er sårbare og ikke alltid klarer livet 100 prosent, men samtidig klare å vise en forandring, at å leve livet er viktigere enn ønsket om å forlate livet. Det er viktig for meg å vise barna mine at jeg har det bra nå.

– Jeg har fått tilbake troen på at jeg har en verdi og er viktig for de rundt meg, og har fått tilbake lysten på å drømme om noe jeg vil i livet. Jeg kjenner nå at ønsket om å få gjennomført drømmen er sterkere enn døden. Jeg virkelig elsker de rundt meg og jeg vil ikke forlate noen i sorg, forteller han.

René satte seg meg tre mål: Løpe sentrumsløpet, løpe birken og bestille tur til Santiago. To av tre har han allerede gjennomført. I begge løpene løp han med Livslosens t-skjorte. Foto: Privat

Til deg som har det vondt nå

– Det er vanskelig å gi råd til de som har det vondt. Fordi jeg tror at livet er så tungt når det er tungt, at uansett hva man sier, så vil det ikke hjelpe. Men jeg vil likevel si: Søk hjelp. Ta imot tilbudet som er der.

– Så ville jeg gitt dem en klem. Jeg ville holdt dem helt til de slapp skuldrene ned. Ikke bare hei, og så gå. Jeg tror det sier så mye mer enn alle velmenende ord. Du er der du er. Du greier kanskje å ta imot den klemmen. Kanskje.

– Og så ville jeg sagt at det går bra.

Hva trengte du da du hadde det som verst?

– Jeg trengte en klem. Nå begynner jeg nesten å gråte igjen, men jeg tror på en måte det er det jeg trengte, jeg trengte nærhet. En armkrok. Nærhet av et varmt menneske, om det så hadde vært en vilt fremmed.

– Det er kanskje noe vi glemmer i hastighetens tid, det med nærheten, sier han, og skulle ønske han visste i den perioden han hadde det tyngst, at det finnes mennesker der ute som er så fulle av kjærlighet til andre mennesker som han ikke trodde eksisterte.

Vi trenger flere tiltak

– For meg som mann å dra til legen, det var vanskelig, innrømmer han.

Så hvorfor topper menn selvmordsstatistikken, spør han retorisk, og svarer:

– Fordi vi skal være så «mannete.» Det er kanskje en forestilling om at du ikke skal være så følsom, du skal ikke være feig, herregud, tåler du ikke det liksom, gå videre da, det er ikke noe å bry seg om. Jeg tror mange kan tenke det. Jeg tror ingen problemer går over av seg selv, men at man hele tiden må jobbe for at ting skal gå over.

René er klar på hva som mangler i selvmordsforebygging i dag.: Åpenhet. Og aksept for at å være mentalt sliten ikke betyr at du er gal.

– Det bør være akseptert at man kan gå på jobben og si – vet du, jeg er så sliten i hodet, jeg er så sliten i kroppen, og at du ikke blir neglisjert på arbeidsplassen fordi du har det vondt. At siden du ikke har noe synlig skade, så er det ikke noe galt med deg.

René reiser snart til Spania. Han skal gå vandretur. 30 dager, 30 km hver dag. Det er litt selvterapi, forteller han. René sier han ønsker å tilgi seg selv for å ha hatt det så vondt.

– Kanskje jeg greier det, kanskje jeg ikke greier det, men ting kan ikke bli verre enn sånn det har vært.

Nyheter og lesestoff fra MentaltPerspektiv.no rett i innboksen? Meld deg på nyhetsbrevet her: