Menn og psykisk helse

Beviset for at vi må endre måten vi tenker om menns psykiske helse er selvmordsstatistikken.

Menn topper statistikken over selvmord, med over 70 % av tilfellene, med høyest forekomst i aldersgruppen 40-50 år (FHI, 2021). Statistikken viser også at tallene har vært stabilt høye i flere tiår. Likevel viser statistikk at menn i mindre grad diagnostiseres med de vanligste psykiske helseplagene, som angst og depresjon. Depresjon er en av de psykiske lidelsene som er sterkest knyttet til selvmordsstatistikk, og menn får denne diagnosen bare halvparten så ofte som kvinner får.

Noen forskere spekulerer i om menn opplever depresjon på en annerledes måte enn kvinner, kalt «male depressive syndrom». Blant annet tror forskerne at symptomene på depresjon utarter seg mer gjennom utagering, risikoatferd og mindre sensitivitet for smerte og farer. Videre tror man at menn selv ikke innser, eller ikke vil erkjenne, depressive symptomer, grunnet sterke rolle- og samfunnsforventninger.

Menn tar ikke kontakt med psykiske helsetjenester fordi idealet rundt det maskuline kjønn ikke er forenlig med å be om hjelp. Tanken om at det er flaut, at bare kvinner gjør det og at man helst bør være sterk og klare seg selv gjør at menn ender med å tape kampen mot depresjonen.

Menn gråter ikke

Menns holdning til seg selv etableres tidlig i livet. Undersøkelser blant ungdom viser at de har klare rolleforventninger om hvordan menn skal håndtere vansker: Menn skal klare seg selv, menn skal være maskuline, menn gråter ikke, menn snakker ikke om følelser. Skoleelever i ungdomstrinnet rapporterte om redsel for stigma, mobbing, og å bli utstøtt fra gruppen, dersom de søkte hjelp. Disse holdningene om hvordan de tror de skal håndtere livets utfordringer gjør at menn går i en negativ spiral av vonde tanker og følelser de ikke søker hjelp for, som igjen opprettholder og forsterker de vonde tankene og følelsene, fordi de ikke får hjelpen de trenger.

Forskjellene starter tidlig

Gutter leker mer «voldsomme» leker, leker som gir mindre trening i å snakke om følelser. Undersøkelser viser også at de voksne møter gutter annerledes enn jenter når de slår seg. De får mindre trøst enn jentene. Skole og opplæring har også et ansvar; i måten de tilrettelegger for å rekke ut en hånd til gutter, men også i læreplaner, undervisning og holdninger. Dersom skolen tolker negativ atferd som en utagering og ikke et symptom, vil det skape en større distanse til guttenes behov, enn dersom de ser bak symptomene og fokuserer mer på de underliggende vanskene til guttene. Populærkultur og media spiller også en viktig rolle ved at de underbygger den kjønnsstereotype rollen, ved at menn fremstilles som tøffere, mer maskulin og i større grad ved at de skal håndtere egne vansker på egenhånd.

Hvordan kan psykologene nå ut til menn?

Forskere antyder at menn trenger en annen tilnærming til hjelp, enn den tradisjonelle praksis, som er samtaler på et kontor. Guttene i den norske skoleundersøkelsen peker på at det må tenkes annerledes rundt hvilke typer hjelp gutter og menn skal ha. Menn er ofte mer praktisk anlagt og det kan tenkes at et møte utenfor kontorets rammer, på tur, under en aktivitet, og lignende, kan være mer treffende. Samtidig fremkommer det at unge gutter vegrer seg fra å kontakte skolehelsetjenesten fordi andre elever kan se at de går inn til helsesykepleier og da er de redd det kan det bli snakket om. Derfor kan en omorganisering av skolehelsetjenestens kontor være hensiktsmessig. Her har helsesykepleierne et viktig mandat i å vise seg for elevene, oppfordre til samtaler og møte guttene der de er. Enkelte land har forsket på kjønnstilpassede behandlingsprogram, med fokus på praktiske oppgaver og aktivitet.

Når menn snakker med menn

Vi vet at mange gutter og menn er aktiv på nett, i gaming og andre sosiale plattformer. Kontaktmuligheter via digitale plattformer, apper, chat, online terapi, kan senke terskelen for å be om hjelp. I tillegg synes det å ha god effekt at riktig og oppdatert informasjon om psykisk helse formidles av andre menn som har blitt friske fra sykdom. Da kan det være virkningsfullt at menn får møte andre som har slitt med psykiske helseplager; og kan delta i gruppebaserte behandlingsopplegg sammen med andre menn. Sosial og emosjonell støtte er noe menn i mindre grad er trent på enn kvinner og det kan derfor være viktig å ha grupper med andre menn som kan være støtte og hjelpe med å gjøre det mer normalt å snakke om problemene sine.

For å lære mer om menns psykiske helse trengs det kanskje mer systematisk kunnskap om symptomutvikling, holdning og forhold til egen psyke. Det trengs direkte tilbakemelding fra menn selv om hva deres behov er og hvordan systemet må forholde seg til dem. Vi må tenke større og modigere omkring visjoner om å redusere selvmordsraten for å få bukt med et problem som har vart alt for lenge.

Men først og fremst må vi nå ut til mennene før vi kan forstå dem og hjelpe dem.